Unpopular opinion-tråd

Det å snakke om 10-åringer som brenner for idretten og ønsker å satse er like meningsløst som å snakke om 10-åringer som brenner for politiyrket. Joda, noen av dem vokser faktisk opp og blir politi og noen av dem blir fotballspillere, men svært få av de som sier det er drømmejobben mens de fremdeles er barn. Bare det å snakke om et 1-er-lag for 10-åringer...

Lille meg skrev:

😱 Du snakker. Totalt skivebom!

Det var helt jævlig, rett og slett! Jeg var rasende etterpå. Møtte null forståelse, man måtte jo prestere på skolen, det var en viktig del av taekwondo. Så selv om Eldstemann hadde talent for det, så nektet hun å fortsette (og med de remmene hadde vi aldri latt henne fortsette heller).

Milfrid skrev:

Jeg hadde to barn som gikk på taekwondo i USA. Hensikten var mestring og idrettsglede. Eldste hadde dysleksi og ADD og slet med skolen. Hun sluttet ganske kjapt, selv om hun var veldig flink. Årsaken? For å gradere måtte de ha med karakterutskrift fra skolen. Så ble det høytopplesning og beskjed om at «joda, du er flink i taekwondo, men du må jobbe hardere på skolen». Snakk om full ydmykelse og blanding av kort.

Å hjelpe meg. Men ut fra hva jeg har hørt, er sånne greier typisk USA. Husker at en venninnes sønn som studerte der, var med i et fraternity hvor medlemmene som ikke hadde fått gode nok karakterer, ble utelatt fra parties og andre sosiale greier fordi de måtte konsentrere seg mer om skolen.

Tallulah skrev:

Ja, nå har vi bare erfaring fra EN da, så jeg skal ikke si at det er sånn over hele linja. Og ja, det var alle aldre (bortsett fra voksne) på partiet, men det ble en ganske naturlig inndeling etter alder, siden mange begynte samtidig. Jeg kan tenke meg at det er mindre press på andre, større partier. Dette var lokalkidsa i gymsalen, liksom. Da ble det veldig merkbart om én ikke fulgte graderingene sånn nogenlunde likt som de andre.

Sånn opplever jeg ikke det er her. Her er det alle aldre på partiet fra barn til voksne og det fungerer fint. Min på snart 18 har foreløpig gult belte, for han begynte treningen for ca 1.5 år og har vært på de graderingene som har vært. Tror ikke det er noe press i forhold til gradering.

Karamell skrev:

Vi hadde en som mestret svømming veldig bra, men vr ganske dårlig i fotball. Han sluttet på svømming når de begynte å kreve svømmetrening mange ganger i uken, inkludert før skolestart. For 12-åringen var det uaktuelt å stå opp kl fem, seks for å trene. Han sluttet, men hold ut fotballen til han var 13 eller14-ish. Sluttet etter Norwaycupgulroten.

Ja, på laget til min eldste var det ei som startet lenge etter de andre, som absolutt ikke var noe talent, men som ELSKET fotball likevel. Hun kom seg gradvis opp på et temmelig bra nivå, hun var ivrig og møtte alltid opp på trening, og deltok også på ekstratreninger. Aldri noe stjerneskudd akkurat, men det var heller ikke nødvendig, det er et breddelag, tross alt, og hun har et vesen som bragte utrolig mye positivt til det sosiale miljøet. Fra før gikk hun på fiolin, hvor hun var sett på som et skikkelig talent, men hun nektet etter hvert og hadde ikke lyst, og sluttet med det, til lærerens store fortvilelse. Det var bare fotball for henne. En annen spiller på laget var med fra starten, gikk der i flere år, men etter hvert som nivået, og ikke minst motstanden i kampene ble større var det tydelig at hun ikke trivdes. Det ble selvsagt gjort en innsats for å få henne til å fortsette, men så fant hun teater, sluttet på fotball, og formelig blomstrer på teaterscenen. Og det er så bra!

Og det er dette jeg mener det må være rom for. Ja, det er bra å jobbe for å beholde flest mulig, lengst mulig (som det heter i Fotballforbundet), men også om å prøve litt forskjellig som barn, og finne ut hva man liker og ikke liker, og innse at alt passer ikke for alle. Det trenger ikke ha med naturtalent og anlegg å gjøre, men med interesse og hvor man føler seg hjemme. I fotballen, kanskje spesielt for gutter, forventes det i større grad at det skal passe/tilrettelegges for alle, uansett. Og det er kanskje derfor det også blir større utfordringer i fotballen, når det gjelder å tilpasse nivået. Jeg mener at når man må bruke gulrot og pisk for å få ungene til å møte opp på treningene, eller lokke med dyre utenlandsreiser for å motivere spillerne til å fortsette, så kan de heller bare få lov til å gi seg, og begynne på noe de har lyst til å drive med i stedet. De som går på fotball for fotballens skyld trenger verken premie for å komme på trening eller å lokkes med dyre utenlandsturer. De kommer uansett, fordi de har lyst. Og der er ikke bare de beste, det er spillere på alle nivå.

polarjenta skrev:

Sånn opplever jeg ikke det er her. Her er det alle aldre på partiet fra barn til voksne og det fungerer fint. Min på snart 18 har foreløpig gult belte, for han begynte treningen for ca 1.5 år og har vært på de graderingene som har vært. Tror ikke det er noe press i forhold til gradering.

Så fint! Der min sønn gikk så gikk graderingene ganske av seg selv fram til han skulle fra grønt (eller blått?) opp til rødt. Om han hadde følt at det var greit å bare bli der og ikke gradere (sparretrening var et annet sted, ganske kronglete, så det krevde mye logistikk og tid) så hadde han nok fortsatt. Og noe av det var selvsagt sosialt press, og ikke noe trenerne utførte altså.

Input skrev:

Det å snakke om 10-åringer som brenner for idretten og ønsker å satse er like meningsløst som å snakke om 10-åringer som brenner for politiyrket. Joda, noen av dem vokser faktisk opp og blir politi og noen av dem blir fotballspillere, men svært få av de som sier det er drømmejobben mens de fremdeles er barn. Bare det å snakke om et 1-er-lag for 10-åringer...

Eh. Nei. Det finnes 10-åringer som brenner for fotball. Helt uavhengig av om de skal bli fotballspillere når de blir store. Jeg har hatt en nevø som brukte all ledig tid på fotball fra før han begynte på skolen. Det var flere sånne på laget til Poden. Det handler ikke om å dyrke fram proffspillere, men la unger gjøre det de elsker. Det handler om at noen går all inn, mens andre gjør det som en sosial greie. Når det så er 25 unger og det er snakk om 7-er lag så er det faktisk helt ok å la de som legger hele sjela si i treningen, trene sammen, og så la dem som slår salto og ikke tar ting like seriøst trene sammen. Det er verken kjekt for den veldig gode eller den mer middelmådige å spille på samme lag.


Kamper spiller de uansett sammen når de er så små, men når man har en stor pool med spillere, kan man danne lag som fungerer sammen. Heller det enn å toppe lag og la noe sitte på benken store deler av kampen.

Det skal være plass til alle. Fotball er ikke bare breddeidrett og sosialt for alle.

Jeg har forøvrig en sønn som spilte fotball som en sosial greie, men som likevel tok det alvorlig. Han hoppet av da de laget 7-er laget rundt han som ikke fungerte på vanlig lag (han var keeper, laget måtte ha det).

Men jeg er enig i at noen klubber ikke klarer å ivareta bredden og blir for opphengt i å dyrke fram talenter. Som jeg er sterkt uenig i. Det ene skal ikke gå på bekostning av det andre. Vår klubb tabbet deg skikkelig ut der, og mistet mange spillere. Til foreldre tok grep, de relativt få talentene fikk spille med årskullet over, og breddelaget fikk de fineste foreldre-trenerne som fikk forballgleden tilbake hos resten.

Input skrev:

Det å snakke om 10-åringer som brenner for idretten og ønsker å satse er like meningsløst som å snakke om 10-åringer som brenner for politiyrket. Joda, noen av dem vokser faktisk opp og blir politi og noen av dem blir fotballspillere, men svært få av de som sier det er drømmejobben mens de fremdeles er barn. Bare det å snakke om et 1-er-lag for 10-åringer...

Det er vel ingen som snakker om førstelag for 10-åringer? Det er det ikke engang lov til å ha, det er klare regler for det i Fotballforbundet. Det er ikke lov med verken divisjonsspill eller nivådeling, eller differensiering på spilletid før i ungdomsfotballen. Og selv der er det klare regler for at alle spillere som er tatt ut til kamp skal ha spilletid tilsvarende minst halve kampen.

Og når det er snakk om "brenner for idretten" så menes det ikke å ha planer om å bli proffspiller som voksen. Det er snakk om de som brenner for idretten i nåtid, på sitt nivå. Som ønsker å bruke all tid på idretten, som har lyst til å lære, lyst til å utvikle seg. Ikke som voksen fotballspiller men som den de er. Så ikke mer meningsløst enn å snakke om de som brenner for programmering i fjerdeklasse, eller som elsker matte. For et barn som elsker matte, og har talent for det, vil det være utrolig umotiverende å hele tiden måtte tilpasse seg de som ikke har forståelse for matte i det hele tatt, og trenger masse ekstra oppfølging. Det handler ikke om at barnet skal bli matematiker som voksen, det handler om å få utvikle interessen og talentet sitt der og da, på sitt nivå.

Nei, fotball er ikke et karrierevalg, men for noen er det en altoppslukende interesse her og nå, som gir veldig mye glede, masse utfordringer og mestring. En arena der de ønsker å nerde, jobbe, utvikle seg, bli bedre. For andre er det en tidtrøyte der de har det gøy sammen med venner og er aktive. Og det er helt supert, uansett hvilke ferdigheter de har. Men for noen få blir det en plikt, noe de gjør fordi "alle andre" gjør det, eller fordi foreldrene sier at de må være med på minst en fysisk aktivitet, og da blir det fotball fordi der går de andre i klassen. Som kunne hatt det mye mer gøy på en annen aktivitet. Og sistnevnte gruppe krever gjerne mye mer tid og innsats fra trenere enn førstnevnte.

Milfrid skrev:

Man har en tendens til å glemme at det ikke er proffe trenere, men foreldre som frivillig trener lag. Og som skal finne opplegg og tilpasse trening til spillere på ulike nivå, og bli kjeftet huden full av foreldre som ikke synes deres barn får det de mener barnet trenger. Med null ønske om å engasjere seg selv, verken mht trening eller dugnad eller whatever.

Vi hadde som sagt en gutt på laget vårt som krevde masse tilpasning. Som hadde utfordringer langt ut over «ikke være god i fotball». Og han fikk være med til han var 15. Når de laget et helt eget 7-er lag hvor noen spillere ble plassert, fordi han ikke fungerte på vanlig lag og andre spillere sluttet fordi fotball rett og slett ikke var gøy lengre, ble det omsider bestemt at han ikke kunne fortsette på laget lengre. Så mitt inntrykk (datapunkt) er ar man strekker seg langt for å legge til rette for alle som ønsker å spille, enten de er gode eller ikke. Eneste krever vi hadde var at ungene faktisk ønsket å spille fotball, og at barn med ekstra utfordringer hadde foreldre på sidelinjen som aktivt bidro for at deres barn skulle fungere på laget (og vi var heldige og hadde foreldre som gjorde det, heldigvis). Man kan ikke forvente at en tilfeldig far eller mor skal ha ansvar for tilrettelagt fotball for 15 unger på ulike nivåer. Virkelig ikke.

Veldig enig i dette, og alt det andre Milfrid skriver.

Dette engasjerte. 😀


Av egen erfaring så ser det ut som om viljen til å tilrettelegge for de som kanskje ikke er ekstremt interessert og treningsvillige, men likevel har lyst til å være med, er større i guttefotballen enn i jentefotballen.



Delvis fordi det er flere gutter som spiller og da er det lettere å legge opp til ulike lag med ulik grad av satsing. Men, også fordi jeg tror at samfunnet har en større godvilje mot gutter som ikke presterer optimalt. Jenter forutsettes i større grad å være positive og flinke og ta ansvar for alt mulig. En jente som har lyst til å bare gjøre en middels jobb møtes mye mer negativt enn en gutt som gjør det samme.

"Flest mulig, lengst mulig, best mulig" er NFF sin visjon for fotballen i Norge. Som denne tråden viser så er det mange klubbar som strekker seg langt for "Flest mulig, lengst mulig" men min unpopular opinion i denne tråden må vere at vi må også snakke om Best mulig. For uten det får vi ikkje Ødegård, Haaland og Aursnes fram. Vi får ikkje den deltakelsen i VM/EM som veldig mange ønsker seg. Vi får ikkje eit Bodø/Glimt eller Molde ut i Europa. Ja, det er få som ender opp med å leve av fotballen men om vi ønsker vere ein nasjon som kan yppe oss ørlite når det gjeld fotball må vi også ha fokus på best mulig.

My skrev:

Det er vel ingen som snakker om førstelag for 10-åringer? Det er det ikke engang lov til å ha, det er klare regler for det i Fotballforbundet. Det er ikke lov med verken divisjonsspill eller nivådeling, eller differensiering på spilletid før i ungdomsfotballen. Og selv der er det klare regler for at alle spillere som er tatt ut til kamp skal ha spilletid tilsvarende minst halve kampen.

Og når det er snakk om "brenner for idretten" så menes det ikke å ha planer om å bli proffspiller som voksen. Det er snakk om de som brenner for idretten i nåtid, på sitt nivå. Som ønsker å bruke all tid på idretten, som har lyst til å lære, lyst til å utvikle seg. Ikke som voksen fotballspiller men som den de er. Så ikke mer meningsløst enn å snakke om de som brenner for programmering i fjerdeklasse, eller som elsker matte. For et barn som elsker matte, og har talent for det, vil det være utrolig umotiverende å hele tiden måtte tilpasse seg de som ikke har forståelse for matte i det hele tatt, og trenger masse ekstra oppfølging. Det handler ikke om at barnet skal bli matematiker som voksen, det handler om å få utvikle interessen og talentet sitt der og da, på sitt nivå. Nei, fotball er ikke et karrierevalg, men for noen er det en altoppslukende interesse som gir veldig mye glede, masse utfordringer og mestring i nåtid. En arena der de ønsker å nerde, jobbe, utvikle seg, bli bedre. For andre er det en tidtrøyte der de har det gøy sammen med venner og er aktive. Og for noen få er det en plikt, noe de gjør fordi "alle andre" gjør det, eller fordi foreldrene sier at de må være med på minst en fysisk aktivitet, og da blir det fotball fordi der går de andre i klassen. Og sistnevnte gruppe krever gjerne mye mer tid og innsats fra trenere enn førstnevnte.

Det var helst 15-åringene jeg tenkte på da jeg skrev 1-er laget ja.

Men man har jo ulike lag for 10-åringene også, så lenge det er snakk om flere spillere enn det man kan stille på et lag. Og da er det jo poeng å sette sammen lag som fungerer sammen (og nei, det fungerer ikke om man setter alle de «dårlige» på ett lag altså).

Og det er mye snakk om fotball og bredde her. Men hvordan er det feks med korps eller kor eller dans/cheerleading? Er det plass for alle der også? Får man delta på lik linje om man ikke kan synge en tone rent om det så var for å redde livet, har null rytme eller ikke klarer å lære seg noter og spiller skjærende falsk. På konserter og opptredener tenke jeg?

Man blir jo også farget av hvordan ting gjøres der man bor. Hos oss spiser fotballen ungene fra de er 8-9 år. Da kan ikke fotball kombineres med noe annet. Det er trening to ganger i uka, pluss en frivillig og kamp. Og siden vi har hall så er sesongen kun avbrutt av juleferien. Så det kan ikke kombineres med noe som helst. Og de er strenge på at man må møte og delta. Så alle andre fritidsaktiviteter mangler unger. Og fotballen opplever stort frafall når de blir 12-13. men da er det vanskelig å begynne med noe annet.

Tussa skrev:

"Flest mulig, lengst mulig, best mulig" er NFF sin visjon for fotballen i Norge. Som denne tråden viser så er det mange klubbar som strekker seg langt for "Flest mulig, lengst mulig" men min unpopular opinion i denne tråden må vere at vi må også snakke om Best mulig. For uten det får vi ikkje Ødegård, Haaland og Aursnes fram. Vi får ikkje den deltakelsen i VM/EM som veldig mange ønsker seg. Vi får ikkje eit Bodø/Glimt eller Molde ut i Europa. Ja, det er få som ender opp med å leve av fotballen men om vi ønsker vere ein nasjon som kan yppe oss ørlite når det gjeld fotball må vi også ha fokus på best mulig.

Dette har man vel forska på og de fleste som blir veldig gode er IKKE de som puster og lever fotball fra de går i barnehagen og mange er ikke «best» før de er store ungdommer. Å bli proff i noe er 10% talent for det man skal gjøre og 90% talent for å orke å øve øve øve.

Min som har sunget i kor har sunget i to. I begge fikk alle være med, uansett evner. I det ene var det to - tre utvalgte som fikk alle soloer, i det andre varierte de i veldig mye større grad. Det var det andre hun valgte å gå tilbake til. For henne var muligheten til å av og til skinne viktig for å kunne fortsette.



Jeg har aldri opplevd et kulturtilbud til barn som offentlig straffer med å nekte spilletid, henvise noen til å fylle flaskene til de andre fordi det er viktigst at de gjør seg klar, de som fyller flaskene skal jo uansett bare sitte på benken eller be noen om å gi fra seg fotballskjorter for at en av de viktigere spillerne skal få se bedre ut på et bilde.

Milfrid skrev:

Men man har jo ulike lag for 10-åringene også, så lenge det er snakk om flere spillere enn det man kan stille på et lag. Og da er det jo poeng å sette sammen lag som fungerer sammen (og nei, det fungerer ikke om man setter alle de «dårlige» på ett lag altså).

Ja, her ble det i den alderen gjort en innsats for å dele inn i så like lag som mulig, med like mange på høyere og lavere nivå på alle lag. Og ikke de samme lagene hver gang, sammensetningen varierte fra kamp til kamp. I kampoppsettet het de vel gjerne lag 1, 2, 3 etc, men det hadde ikke noe med nivå å gjøre, de kunne like gjerne hett lag rød, gul og grønn.

Tussa skrev:

vi må også snakke om Best mulig. For uten det får vi ikkje Ødegård, Haaland og Aursnes fram.

Veldig interessant at du drar fram akkurat Haaland, for han er et eksempel på et lag hvor man definitivt brydde seg om flest mulig, lengst mulig, noe som blant annet beskrives i denne artikkelen:

Årgangen hans skapte fem landslagsspillere, ti på kretslag og ikke en eneste av de 40 spillerne falt fra i løpet av 12 år.

Floksa skrev:

Dette har man vel forska på og de fleste som blir veldig gode er IKKE de som puster og lever fotball fra de går i barnehagen og mange er ikke «best» før de er store ungdommer. Å bli proff i noe er 10% talent for det man skal gjøre og 90% talent for å orke å øve øve øve.

En treng ikkje ha pusta fotball sidan barnehagen for å vere best nei, forskninga er veldig tydelig på det. Men det å vere BEST treng ikkje handle om individuelle kvalitetar men BEST i treningskvardag, tilpassa opplæring og et profesjonalisert fokus.

Her vi bor er fotball så utrolig dominerende, både mht tildeling av halltid, penger, andre ressurser og i det hele tatt. Fotballen i seg selv er ikke problemet. Men det er nesten slik at i alle fall for gutta vil lønne seg å sparke fotball mht det sosiale på skolen. Og det tærer på speisielt håndball og tidvis også dans/turn/korps, da de ikke får like gode vilkår fra kommunens side.

Jeg har barn som har vært innom både håndball, fotball, svømming, dans, skøytetrening og mye annet, og det er jo fascinerende å se hvor engasjerte foreldrene er med fotball. Da stiller de på dugnad, de kan godt kjøre lange veier på kamper og cuper, de betaler gladelig både kontigenter og utstyr. Det er merkbart vanskeligere å få samme engasjement på andre arenaer. Og det blir en dårlig sirkel, for lederne i fotballgruppa bruker dette mye for å få enda mer ressurser - "det er ikke noe annet som får med så mange barn og unge i aktivitet".

Lille meg skrev:

Veldig interessant at du drar fram akkurat Haaland, for han er et eksempel på et lag hvor man definitivt brydde seg om flest mulig, lengst mulig, noe som blant annet beskrives i denne artikkelen:

Bryne har vore god på både topp og bredde med satsinga si på guttesida. Eg veit dessverre ingenting om kva dei gjer på jentesida. Men det betyr at det er har vore ressursar og vilje der til å nettopp skape gode spelarar, noko som Haaland men også resten jfr. kretslagsuttak har hatt utbytte av. Samtidig slapp Bryne Haaland til Molde då han berre var 16,5 år. Nettopp for å gjere han som individ best mulig. Overgangar i norsk fotball så tidlig er ganske så sjeldent sjølv om det blir meir og meir av det for kvart år som går.