Unpopular opinion-tråd

Hvorfor skal all lagidrett for barn hele tiden bare ta hensyn til de svakeste på laget? Det heter seg jo at alle skal få utfordringer på sitt nivå, men slik virker det ikke alltid å være i virkeligheten.

Min erfaring er at det bare tas hensyn til de sterkeste, egentlig. De blir jublet frem, genierklært og det er krise hvis de er borte. Eget treningsopplegg må jo til når de er så gode og det må det gjerne snakkes om i pauser og på samlinger.

Jeg savner idrettsglede, jeg som er mor til tre som har arvet min klossethet.

Blondie skrev:

Min erfaring er at det bare tas hensyn til de sterkeste, egentlig. De blir jublet frem, genierklært og det er krise hvis de er borte. Eget treningsopplegg må jo til når de er så gode og det må det gjerne snakkes om i pauser og på samlinger.

Jeg savner idrettsglede, jeg som er mor til tre som har arvet min klossethet.

Ikke minst skal det satses veldig tidlig slik at de som driver med idrett fordi det er gøy, men kanskje ikke er supergode, fort blir skviset ut. Det burde være mer fokus på idrettsglede og å holde barn og unge i aktivitet. Det er ikke uten grunn at mange slutter rundt den tiden hvor det er lov å toppe lag. Så ja, jeg er veldig enig med deg, det er absolutt ikke for lite fokus på de sterkeste.

Blondie skrev:

Min erfaring er at det bare tas hensyn til de sterkeste, egentlig. De blir jublet frem, genierklært og det er krise hvis de er borte. Eget treningsopplegg må jo til når de er så gode og det må det gjerne snakkes om i pauser og på samlinger.

Jeg savner idrettsglede, jeg som er mor til tre som har arvet min klossethet.

Støtter denne. Jeg har en som ble skjøvet ut og ekskludert på en traumatiserende måte og er fremdeles, mange år etter, sint på de som gjorde sitt beste for å ødelegge idrettsglede fordi det var så viktig å heie frem prinsesser.

Det er så fælt. Jeg er en sånn som virkelig elsker å spille håndball og fotball, jeg får så energi og glede av det! Dessverre er jeg ganske treg og litt klumsete, så uansett hvor mye jeg vet om spillet er jeg alltid det svakeste ledd. Det fikk meg til å slutte som fjortenåring og etterhvert igjen som 34-åring.

Innvendig er jeg en idrettsstjerne.

Som flerbarnsmamma har jeg sett mange idrettsglade barn bli ofret for at en skal få frem noen stjerner. De som kommer frem er relativt få, og ofte gir de seg for at det ikke er noe glede i det lenger, og for at en ikke vil bruke så mye tid som må til. Bak disse talentene ligger det ofte mye rasert lagidrett.

Jeg har sett begge deler - at man strekker seg langt for dem som virkelig ikke får til idretten og at man pleier fram noen få gode. Ingen av delene er veldig bra for «dritten i midten». Her ble et helt lag lagt opp for at en spiller skulle få et tilbud, og det var ikke særlig motiverende for dem, for å si det mildt. Det var heldigvis ingen som skyldte på ham det gjaldt da. Men han fikk til slutt tilrettelagt tilbud et annet sted. Da var guttene 15, så han fikk være med leeeenge altså.

Det var vel så ødeleggende det de gjorde for å dyrke fram de få virkelig gode altså.

Ja, jeg har også sett at mesteparten av tiden og energien til trenerne brukes på dem som ikke egentlig har lyst til å være der engang, som verken har interesse eller anlegg for idretten. Alle anstrengelsene for å motivere, tilpasse, tilrettelegge og hjelpe disse, for at de absolutt skal fortsette, på bekostning av de som faktisk er interesserte, som lever og ånder for idretten, som derfor er relativt selvgående. Der trenerne står med stoppeklokke for å sikre lik spilletid for alle, både de som bare møter på halparten av treningene, og da med laber innsats, som aldri tar i en ball mellom treningene og ikke gidder å løpe i kamp, og de som bruker hver ledige stund på banen, enten de har trening eller ikke, som har egentreningsprogram hengende på kjøleskapet hjemme, og som løper bena av seg og ofrer alt i kamp. Der spillere likevel tas av banen for tidlig, fordi de selv ber om å slippe, de er for dårlig trent og orker ikke mer (spesielt i overgangen til spill på stor bane), hvorpå trenerne får klaging og kjeft fra foreldrene til disse, fordi de lar de beste (dvs de som trener mest, og derfor orker det) få mer spilletid. Så det er jammen begge deler ja. Som samboer til trener i barne- og ungdomsfotballen tenkte jeg ofte at tenk om de kunne lagt ned like stor innsats for de ivrige, de som faktisk liker å spille fotball, som for å motivere de som ikke gidder.

Amen, My!

Der uttrykte du på en bedre måte det jeg egentlig ville si, men manglet ord til, My.

Men uten de som bare er sånn passelig motiverte blir det ikke så mye lag å snakke om for de som lever og ånder fotball.

Floksa skrev:

Men uten de som bare er sånn passelig motiverte blir det ikke så mye lag å snakke om for de som lever og ånder fotball.

Kommer veldig an på hvor man bor. Bare barneskolen til sønnene stilte 5-7 lag gjennom hele barneskolen bare for guttene, og noen færre på ungdomsskolen. Husker ikke når de begynte med 11-er. Før det er de jo bare 7 på hvert lag. Først oppi åra slår de sammen to aldersgrupper. Jeg har ikke oversikt over hvor mange jentelag de stilte.

Floksa skrev:

Men uten de som bare er sånn passelig motiverte blir det ikke så mye lag å snakke om for de som lever og ånder fotball.

Nemlig. Og det er derfor de fortsetter å motivere, tilrettelegge og tilpasse og gjøre alt for at de umotiverte skal fortsette. Løsningen er i alle fall ikke å gi dem like mye tid på banen, eller plassering blant de beste på førstelaget, på et nivå langt over deres eget, slik mange foreldre ser ut til å tro.

Inndeling i første- og andrelag (som spiller i ulike divisjoner) blir ofte sett på som djevelens verk av dem som ønsker at alle skal være like og mener at rettferdighet=likhet. Og det blir tatt for gitt at alle ønsker å være på førstelaget, og at det føles som et nederlag å bli plassert på andrelaget. Men min erfaring er at det gjelder kun noen ytterst få, spillere som er ivrige, men i grenseland ferdighetsmessig, og ikke når helt opp. Disse trengs gjerne som forsterkning på andrelaget, hvor de er best og får briljere, men i alle fall på lag som mine har spilt på (og jeg tror det er ganske vanlig) så får også disse tilbud om å spille med førstelaget, i den grad de selv er komfortable med det, for å ha noe å strekke seg etter. Flere veksler mellom hvilke lag de spiller kamper med, det er ikke vanntette skott mellom lagene. Hoveddelen av de som spiller på andrelaget derimot, ønsker faktisk selv å spille der, fordi der mestrer de spillet, og der er det ikke så alvorlig. Plasseringen blir også ofte gjort etter spillersamtaler, der spillernes ønsker blir tatt hensyn til. Det er som regel foreldrene til disse som opplever det som et nederlag, og som er opprørt over at deres stakkars barn blir sett på som "andresortering".

Min mann fikk engang en lang og opprørt e-post fra foreldrene til en av disse spillerne. En lang rant om hvor urettferdig det var, og hvor sårende det var for deres barn å bli plassert på andrelaget. Mannen ringte dem for å ta en prat på telefon i stedet, og ble regelrett skjelt ut. Til slutt spurte han om de hadde snakket med gutten, og spurt han hva han egentlig ønsket. Etterpå fikk han en lang og beklagende e-post fra de samme foreldrene. Etter en samtale med sin sønn hadde sønnen, til foreldrenes store overraskelse, uttrykt at han ikke ønsket å spille på førstelaget. Han hadde fortalt at han fått tilbud om det, til og med blitt oppfordret til det, for å utfordre seg selv, men hadde takket nei, for han hadde ikke lyst (noe mannen også prøvde å forklare dem, men de trodde ikke på han). Foreldrene kunne ikke forstå hvorfor, men han hadde sagt at han syntes det var gøyere på andrelaget, og likte seg bedre der. På førstelaget ble han nervøs, og redd for å gjøre feil.

På mindre steder er de ikke like heldige å ha så mange spillere at det er mulig med nivådeling og spill i ulike divisjoner. Da blir det enda vanskeligere å gi et tilbud som passer for alle, og spriket blir bare større jo eldre spillerne blir. Prestasjonene til laget samlet blir selvsagt avgjørende for plassering i divisjon, det er tross alt en lagidrett. Med flere spillere som ikke møter på trening, ikke gjør noen innsats når de er der, og egentlig ikke er spesielt interessert, så blir resultatene så som så, uansett hvor gode de beste er, og laget blir plassert i lavere divisjon. Dermed får aldri de beste spille på sitt nivå. Og det er faktisk litt urettferdig, med tanke på at det som regel er disse som er de ivrigste og de som legger ned størst innsats.

Heldigvis er det mulig de fleste steder med hospiteringsordninger, så de beste kan få spille et år opp, evt jenter kan få spille på guttelag (i fotball i alle fall). Og spillerutviklingssystem med krets- og sonelag. Men likevel presiseres det gang på gang, at det er i egen klubb, på eget lag, og eget lags treninger at hoveddelen av ferdighetsutviklingen skal foregå. Det er absolutt ikke lett å være trener, og skulle gi et tilbud som skal favne alle. Kjeft får man uansett. Men jeg er ikke enig i at alt legges opp på de bestes premisser, til tross for at disse som regel har best oppmøte, best innsats og viser størst interesse. Ikke etter det jeg har sett, etter alle de årene mine har drevet med lagidrett (uten å være de beste på laget).

Karamell skrev:

Kommer veldig an på hvor man bor. Bare barneskolen til sønnene stilte 5-7 lag gjennom hele barneskolen bare for guttene, og noen færre på ungdomsskolen. Husker ikke når de begynte med 11-er. Før det er de jo bare 7 på hvert lag. Først oppi åra slår de sammen to aldersgrupper. Jeg har ikke oversikt over hvor mange jentelag de stilte.

Det er litt forskjell på gutte- og jentefotballen der. De fleste klubber får problemer med å opprettholde nok spillere på jentelagene, når de kommer opp i J17. Vår klubb har gått til samarbeid med et par naboklubber for å få stor nok spillerstall. Det spilles også litt opp og ned i alder, og mange spiller i (minst) to ulike aldersklasser for å få det til å gå opp. Særlig etter pandemien har det vært utfordrende. Så det er absolutt en problemstilling her også, at man må gjøre en innsats for å få de svakeste/de som ikke egentlig er interesserte til å fortsette, for å greie å stille lag (så kan man jo også diskutere om det er for mange klubber, i alle fall på denne kanten). Men uansett hvor mye man anstrenger seg for å motivere, oppmuntre og gi spilletid, så vil likevel de minst interesserte falle fra med tid og stunder. Enkelte ganger er det verken idretten, laget, lagkameratene eller trenerne det er noe i veien med, for noen er det bare ikke riktig. Fotball og håndball er ikke for alle. Som barn er man med likevel, det er lek og gøy og vennene er der. Men når man kommer opp i alder og nivå så er det ikke like naturlig lenger, og man har heller ikke samme tilbøyelighet til holde på med noe man synes er kjedelig, bare fordi vennene gjør det eller fordi foreldrene sier man skal. Men klart, man må jo prøve i det lengste å unngå at det skal bli kjedelig. Og det er jo den store utfordringen, for man ønsker jo heller ikke at det skal bli kjedelig for de som faktisk liker det, og har lyst til å ta det seriøst.

Men det er vel forskjell på kubber her også. På jentesiden, i alle fall oppi alder et stykke, er vel klubben dere høre til (?) av de beste i byen, for ikke å si i landet. Det bidrar jo også til å både beholde og trekke til seg flere (dedikerte) spillere, som er motiverte for å være med videre, uten at man trenger å legge ned så mye innsats.

Ja, g17 har nok ikke mye guttelag heller. Vet noen (de er vel g18) nå spiller på Ranheim i stedet. En del meldte overgang til Lade tidlig også.

Min upopulære mening her lokalt er kanskje at det kun er mulig å drive med håndball og fotball på Cha!

Karamell skrev:

Kommer veldig an på hvor man bor. Bare barneskolen til sønnene stilte 5-7 lag gjennom hele barneskolen bare for guttene, og noen færre på ungdomsskolen. Husker ikke når de begynte med 11-er. Før det er de jo bare 7 på hvert lag. Først oppi åra slår de sammen to aldersgrupper. Jeg har ikke oversikt over hvor mange jentelag de stilte.

Men slike klubber har ofte også store og dyre anlegg som krever stor medlemsmasse som bidrar med inntekt i form av både kontigent og dugnad.

Karamell skrev:

Ja, g17 har nok ikke mye guttelag heller. Vet noen (de er vel g18) nå spiller på Ranheim i stedet. En del meldte overgang til Lade tidlig også.

Min upopulære mening her lokalt er kanskje at det kun er mulig å drive med håndball og fotball på Cha!

Jeg er ganske sikker på at dere har et ganske solid korps i området også. Tror også kulturskolen har øvinger i hallen der, for noen instrumenter/disipliner. I alle fall min datters gren (sirkus).

På denne kanten mangler det ikke på idretter man kan boltre seg i da, det skal vi ha. Særlig langrenn og orientering står sterkt.

My skrev:

Jeg er ganske sikker på at dere har et ganske solid korps i området også. Tror også kulturskolen har øvinger i hallen der, for noen instrumenter/disipliner. I alle fall min datters gren (sirkus).

På denne kanten mangler det ikke på idretter man kan boltre seg i da, det skal vi ha. Særlig langrenn og orientering står sterkt.

Vi kan skryte av Sagosen i nabogata da.

Ja, korpset vokste seg bra de eldste var ca 9-10 år. Før det lå de brakk og var sammen med Åsvang/Eberg en stund. Jeg var i styret en stund. Det var gøy for det var fantastisk vekst!

Det kan godt være kulturskolen øver der ja. De har faktisk egne øvingslokaler på R. skole, men mine øvde på Cha og i Olavshallen.

Min kanskje litt unpopular opinion er at jeg ikke skjønner hvorfor alle (særlig gutter) på død og liv skal spille fotball, enten de liker eller har anlegg for det, eller ikke. På de fleste andre aktiviteter og idretter går det barn som har lyst til å drive med akkurat det. Inn i fotballen skal absolutt alle presses, og det skal jobbes hardt for å beholde dem lengst mulig. La dem slutte hvis de vil slutte, og la dem heller drive med noe de faktisk liker. I alle fall på steder hvor det finnes andre muligheter.

Jeg tviler på at det er et utbredt problem at barn og unge holdes i fotballen mot sin vilje. Derimot skrives det jevnlig om de som slutter med idrett fordi det ikke er en plass for de som ikke vil satse.