Unpopular opinion-tråd

Jeg er lei av denne debatten. Både her og andre steder. Det oppleves som å skulle navngi en matrett ingen har oppskrift på enda, og hvor alle kan putte oppi ingredienser.

Jeg har aldri tenkt på transe som negativt. Men noterer det.

Milfrid skrev:

Men jeg forstår ikke!! Det er jo helt uinteressant for meg som har livmor og ikke menstruerer om man snakker om menstruerende uten å spesifisere nærmere. Det gjelder jo ikke meg likevel. Helt uavhengig av om man ikke menstruerer av den ene eller andre grunnen. Gitt at det er noe menstruasjonsrelatert man snakker om og ikke bruker mensturasjon for å definere at man er kvinne? Man er jo ikke fødende hele liver heller. Jeg for min del har aldri vært fødende. Jeg forsøker ikke å være vanskelig altså, jeg forstår bare ikke problemstillingen.

Og så er jeg faktisk helt uenig i at jeg skal måtte omtale meg som
CIS-kvinne sånn til vanlig. Men jeg ser jo nå at det ikke er det du skriver da. Deltar man på en konferanse der kjønnsmangfold er et tema kan jeg se poenget. Men min erfaring med transkjønnet svigersønn er at han vil ha minst mulig fuss. Han definerer seg som heterofil mann, datteren min som heterofil dame og ferdigsnakka og ikke behov for fokus på dette ut over det. Ikke alle transseksuelle står på barrikader og har veldig sterke meninger. Men det er de som gjør det som blir meningsbærende for dem alle. Som også er et perspektiv man må ta inn over seg (i alle sammenhenger, egentlig, ikke bare mht LBTQ).

JJepp, enig med deg i det siste du sier der. Jeg tenke at hvis vi sier kvinner og inkluderer alle - både de med livmor, de som menstruerer, de som ikke menstruerer men som alle har det til felles at de selv definerer seg som kvinner, så er vi innafor i mitt hode.

og jeg oppfatter folk som er aktive skeive og er med i skeive organisasjoner er opptatt av å bli respektert og omtalt som det de definerer seg selv som. Jeg synes den skeive bevegelsen ofte er bemerkelsesverdig sindige også i møte med de som hevder sin rett til å velge pronomen på andre etter eget forgodtbefinnende på tross av hva den andre ønsker, eller kvinner som ønsker å begrense andres rett til å definere seg som kvinner.

Nå så jeg at det er mange innlegg i debatten her etter det jeg svarte på - men jeg er enig i det skilpadda skriver litt over her - jeg synes det er helt uproblematisk å si at jeg er cis-kvinne i den sammenhengen det er relevant. Og jeg synes det er dust å hevde sin rett til å ikke omtale seg som det - når det er relevant. Jeg er noenganger i sammenhenger hvor det er relevant.

Og så synes jeg at folk flest kan være litt mer åpne for at transpersoner er sårbare og jeg er DRIT lei av garderobedebatten. Ære. ære den transperson som har mot og styrke nok til å gå i garderoben som samsvarer med kjønnet de identifiserer seg som etter alt som er skrevet om og rundt det, (Jeg men forøvrig at kvinner/jenter med overgrepserfaring vil bli mye reddere hvis en person som ser ut som en mann, begynner å kle av seg i damegarderoben - enn hvis en transkvinne på slutten av avkledningen sin skulle avsløre en penis.)

Luftslottet skrev:

Som en spin-off av trans/cis/garderobesporet, så slenger jeg ut at jeg tror en god del menn har en vei å gå før det er trygt for oss andre å være samme rom som dem.

Det føles som et kvinne/homo/trans-problem, men er et (CIS-)manneproblem. Det er de som må skjerpe seg, rett og slett.

Da mener jeg ikke nødvendigvis at jeg tror mange menn er direkte farlige, selv om noen er det, men at mange ikke skjønner hvor truende de oppleves bare ved å være store og sterke. Det er lite som provoserer meg mer enn "gutter er gutter". Guttastemning er så skummelt og så skadelig for så mange rundt.

Dette vet alle som har gått hjem fra byen, tatt fylletoget hjem, blitt sittende fast i et hjørne med en pågående fyr, har hatt en kollega eller sjef som har vært litt nærgående, eller som har vært i en garderobe eller på et toalett og følt seg utrygg.

Dette vet IKKE alle menn, håper jeg, for da ville de endret oppførsel. Det snakkes ganske lite om det også.
Jeg syns virkelig kjempesynd på transkvinner som tvinges til å være i herregarderoben. Jeg har ikke noe lyst til å gå dit selv.

Av komplett uvisst årsak ble det under middagen på jobb i går (overtid, meg og to menn) en som tok en spørreundersøkelse på mobilen om vakumtoalett, og leste som høyt mens vi snakket om hvor lite vi noen gang hadde tenkt på disse problemstillingene. (Noe må man vel gjøre på mens man ventet på microen)

Vel. På slutten, eller det ble slutten av samtalen i alle fall, kom som om toalettets sikkerhet. Og gutta var enige om at de ville ikke trekkes nedi. At det var greit at det ikke eksploderte.

Jeg kommenterte at sikkerhet på toalettet for den delen av befolkningen som ikke er som dem, handler mer om at man ikke blir overrasket av besøk der.

Det hadde de aldri tenkt over....

Eller bli filmet.


Jeg er enig i det du skriver skilpadda. Angrer på eksemplet og klarer ikke helt å forklare hva jeg mente at det var gyldig som eksempel på ordbruk men ikke som argument. Og forstår at du er lei diskusjonen. Det er en slags strømannsdiskusjon også. Den dagen det blir et problem at transkvinner med penis valser rundt med pikken ute og skremmer de andre i garderoben, så får vi heller snakke om det da.

Milfrid skrev:

Jeg tror ikke nødvendigvis det er kult å ha brede hofter og være 1.65 høy heller om det er mann man vil være da.

Det er det nok helt sikkert ikke. Men det er ingen som helst tvil om at det likevel ikke kan sammenliknes med å være bredskuldret, skjeggete, ha høyt hårfeste og grov stemme om man ønsker å passere som kvinne.

Pøblis skrev:

Og så synes jeg at folk flest kan være litt mer åpne for at transpersoner er sårbare og jeg er DRIT lei av garderobedebatten. Ære. ære den transperson som har mot og styrke nok til å gå i garderoben som samsvarer med kjønnet de identifiserer seg som etter alt som er skrevet om og rundt det, (Jeg men forøvrig at kvinner/jenter med overgrepserfaring vil bli mye reddere hvis en person som ser ut som en mann, begynner å kle av seg i damegarderoben - enn hvis en transkvinne på slutten av avkledningen sin skulle avsløre en penis.)

Helt enig.

Det kan jo også være greit å være bevisst på at noen av oss har vært utsatt for seksuelle overgrep fra kvinner.

Pøblis skrev:

Og så synes jeg at folk flest kan være litt mer åpne for at transpersoner er sårbare og jeg er DRIT lei av garderobedebatten. Ære. ære den transperson som har mot og styrke nok til å gå i garderoben som samsvarer med kjønnet de identifiserer seg som etter alt som er skrevet om og rundt det, (Jeg men forøvrig at kvinner/jenter med overgrepserfaring vil bli mye reddere hvis en person som ser ut som en mann, begynner å kle av seg i damegarderoben - enn hvis en transkvinne på slutten av avkledningen sin skulle avsløre en penis.)

Om noe som så ut som en mann kom inn i garderoben, så hadde jeg forlatt garderoben umiddelbart. Om en transkvinne skulle vise seg å ha penis, så hadde jeg også forlatt garderoben, og antagelig ikke noen gang klart å komme tilbake. Men jeg jobbet i årevis med å klare å kle av meg i fellesgarderober. Jeg kan klare meg uten igjen.

Niobe skrev:

Jeg synes all utenlandsadopsjon må opphøre umiddelbart. Både fordi vi ikke har kommet til bunns i hvor mange svin på skogen adopsjonsindustrien faktisk har, og fordi premissene for utenlandsadopsjon er utdaterte gjenlevninger fra vestlig imperialisme.

Helt enig.

I tillegg mener jeg at surrogati og donor-industrien i større grad må handle om barnets beste og beskyttelse av sårbare mennesker i stedet for foreldrenes behov.

Og jeg mener at rusavhengighet må håndteres som den sykdommen det er, og ikke som et personlighetstrekk hos mennesker med lav moral. Og, nei, det gjør det ikke. Ikke engang av alle fagfolk i rusomsorgen. Og ut med miljøarbeidere; i 80% (vill synseføling) av tilfellene duger de rett og slett ikke.

Enig med deg Pappalille mht behandling av rusavhengighet. Det kommer virkelig ikke noe godt ut av å straffe.

Pappalille skrev:

Og jeg mener at rusavhengighet må håndteres som den sykdommen det er, og ikke som et personlighetstrekk hos mennesker med lav moral. Og, nei, det gjør det ikke. Ikke engang av alle fagfolk i rusomsorgen. Og ut med miljøarbeidere; i 80% (vill synseføling) av tilfellene duger de rett og slett ikke.

Kan du utdype det siste? Jeg kjenner to stykker som har stillingstitler miljøarbeider. Den ene er utdannet barnevernspedagog og den andre helsefagarbeider (eller det som var omsorgsfag før). Blir nysgjerrig på det du sier, fordi miljøarbeider jo ikke er en utdanning som gir en viss kompetanse. Jeg kjenner ingen av den godt og det kan hende er elendige i jobben sin, så jeg er bare nysgjerrig.

Når det gjelder rus mener jeg NNPF er en skandale av dimensjoner som har fått alt for lite oppmerksomhet nettopp pga. den lave statusen rusavhengige har.

Trur du må utdype det med mijøarbeidere, Pappalille!
Eg kjenner to som har jobba som miljøarbeidere på to ulike barnevernsinstitusjonar for ungdom med rusproblem. Ei med lærarutdanning og ei med sosionomutdanning. Begge var relativt nyutdanna og ca 25 då dei jobba der. Trur ikkje dei var dårlige i jobben sin, men begge slutta etter ca 1 år fordi det ikkje var bra for den mentale helsa å jobbe der. Spesielt ho som eg kjenner best. Ho fortalte om netter der ho køyrte rundt og leita etter 15 år gamle jenter som hadde rømt uten å vite om ho kom til å finne dei døde eller levande. Ho blei utsatt for vold på jobb og følte seg makteslaus. Det var ingen solskinns-historier. Berre elendighet. Og ho klarte ikkje å skru av bekymringane når ho hadde fri. Til slutt måtte ho berre slutte. Men eg trur eigentlig ikkje det var noko ho kunne gjort annerledes for at det skulle bli bedre. Som miljøarbeider har ein eigentlig ikkje noko særlig makt og innflytelse for å endre på systemet. Og det er heile systemet som er feil.

Er det f.eks. så lurt å plassere ein 15-åring med rusproblem saman med 6-7 andre ungdommar med rusproblem? Trur ikkje det er så reint få ungdommar som har prøvd heroin for første gang pga kontaktar dei har fått medan dei har budd på ein slik institusjon.

Eg trur Pappalille meiner forskjellen på en miljøarbeidar og en miljøterapeut. Har du bachelor i sosialt arbeid er du terapeut, ikkje arbeidar. Der eg jobba for fleire år sidan var det eit tittelskille mellom ufaglærte-miljøarbeidar og faglært med høgskuleutdanning-miljøteraput.

Tussa skrev:

Eg trur Pappalille meiner forskjellen på en miljøarbeidar og en miljøterapeut. Har du bachelor i sosialt arbeid er du terapeut, ikkje arbeidar. Der eg jobba for fleire år sidan var det eit tittelskille mellom ufaglærte-miljøarbeidar og faglært med høgskuleutdanning-miljøteraput.

Det gjelder vel bachelor i alle helse- og sosialfaglige utdanninger, ja. Så jeg er enig i at det er forskjell på miljøterapeut og miljøarbeider, ja. Hvem som helst kan kalle seg miljøarbeider.

Dette er neppe en upopulær mening her inne, men kan være det enkelte andre steder i samfunnet: Sinne er også en følelse, og menn som lett blir sinte er vel så følsomme som kvinner som lett blir lei seg.

Jeg syns vi som samfunn i alt for liten grad lærer gutter å håndtere hele følelsesspekteret mens de er små, og det kan skape trøbbel for dem, hvis de er personer som har mye følelser, fordi det lett ender opp med at alt av følelser uttrykkes som sinne. Noe som ikke nødvendigvis er så bra hvis du er en diger rugg på over 1.90, som blir lei deg eller redd, og uttrykker det med sinne.

Og så syns jeg kjønnrollenormene er alt for snevre, noe som lett fører til kjønnsforvirring hos unge mennesker som ikke passer inn i alt for små bokser. Tenk så fint hvis vi som samfunn kunne klart å bare ha fokus på biologisk kjønn i de situasjonene hvor det faktisk har noe å si - som typisk handler om medisinsk behandling - og at man klarte å se bort fra biologisk kjønn og se mennesket i de situasjonene hvor kjønn egentlig er irrelevant.

Tussa skrev:

Eg trur Pappalille meiner forskjellen på en miljøarbeidar og en miljøterapeut. Har du bachelor i sosialt arbeid er du terapeut, ikkje arbeidar. Der eg jobba for fleire år sidan var det eit tittelskille mellom ufaglærte-miljøarbeidar og faglært med høgskuleutdanning-miljøteraput.

Åja, det gir mening. Da forstår jeg godt at det kan være en utfordring.

Jeg synes mange foreldre duller alt for mye med ungene sine og stiller alt for lite krav. Og at hver gang en unge har en ting de ikke vil, takler eller er redd for så har de en "utfordring" eller diagnose, som må forstås og tas hensyn til, fordi de ikke passer inn i det stadig smalere vinduet for normal variasjon i personlighet. Det siste jeg hørte var en unge som måtte tas hensyn til i gymmen fordi hen hadde ballskrekk, så hen kunne ikke delta i ballspill. WTF! Det er ikke rart så mange ender opp med ikke å takle en normal hverdag med normale krav og utfordringer.

My: med fare for å høres ut som om jeg er 100 år gammel, ev har ekstremt selektiv hukommelse: Vi har venner og nær familie med barn som er 10-15 år yngre enn våre, og jeg synes jo trenden peker i en retning hvor mange lar ungene være sjef, og til dels sitte med avgjørelser de på ingen måte er gamle nok til å ha. Og det begynner tidlig - det er ikke valget mellom ost eller leverpostei på skiva, men mer at "de vil ha klemmesmoothie, frokostblanding, pølser og is, og de vil ikke sitte ved bordet". De vil ha iPad, de vil at mamma skal sitte på gulvet og leke, og da blir det slik. Og jeg ser jo at en sparer seg for mye av det vi kalte "trass" før, for en hopper bukk over mange av hverdagens kjedelige sider. Men jeg tror ungene fort betaler prisen da de skal inn i en større gruppe, og det ikke er rom for 15-20 ulike valg. Mannen min sa det nylig her, at hvis vi som tante og onkel "skal gjøre ting annerledes enn hjemme" for de små, kan vi jo servere vanlig middag, si at vi sitter ved bordet, og i dag dropper vi nettbrettet og går ut og leker, finner fram ungenes gamle lego osv.

Bokormen skrev:

My: med fare for å høres ut som om jeg er 100 år gammel, ev har ekstremt selektiv hukommelse: Vi har venner og nær familie med barn som er 10-15 år yngre enn våre, og jeg synes jo trenden peker i en retning hvor mange lar ungene være sjef, og til dels sitte med avgjørelser de på ingen måte er gamle nok til å ha. Og det begynner tidlig - det er ikke valget mellom ost eller leverpostei på skiva, men mer at "de vil ha klemmesmoothie, frokostblanding, pølser og is, og de vil ikke sitte ved bordet". De vil ha iPad, de vil at mamma skal sitte på gulvet og leke, og da blir det slik. Og jeg ser jo at en sparer seg for mye av det vi kalte "trass" før, for en hopper bukk over mange av hverdagens kjedelige sider. Men jeg tror ungene fort betaler prisen da de skal inn i en større gruppe, og det ikke er rom for 15-20 ulike valg. Mannen min sa det nylig her, at hvis vi som tante og onkel "skal gjøre ting annerledes enn hjemme" for de små, kan vi jo servere vanlig middag, si at vi sitter ved bordet, og i dag dropper vi nettbrettet og går ut og leker, finner fram ungenes gamle lego osv.

No kom eg på en ting til! At ungar skal få ta veldig mykje plass rundt bordet i middagsselskap syns eg er en uting. Det høyres sikkert gammaldags ut men at 8 voksne skal måtte ta hensyn til kva en 9-åring som er med foreldra på middag vil snakke om syns eg er skikkelig kjedelig.

Jeg er enig i at niåringen ikke skal styre hele middagen, men jeg synes det er veldig rart hvis de åtte voksne tenker de bare skal snakke om voksenting og mener at niåringen skal sitte musestille og de skal ikke involvere barnet i samtaler på noe som helst punkt under middagen. Jeg har opplevd sistnevnte oftere enn førstnevnte.