Helt husmorhappy

kie: Jeg er ikke uenig med deg, men jeg synes det blir litt pussig diskusjon i og med at damen i artikkelen er fullt funksjonsfrisk og velger å være hjemme. Jeg synes ikke det er et "valg" å være syk.

Det blir litt forvirrende etterhvert om man diskuterer friske som er hjemmeværende. Friske som er deltidsarbeidene. Syke som er sykemeldt. Syke som jobber redusert etc. (Eller rettere sagt: Jeg blir forvirret.)

smilefjes skrev:

Jeg er dypt uenig med kie akkurat her, til tross for at jeg er enig med poengene hennes.

Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.

Her tror jeg du ikke tar med et stort gråsonefelt. Det er da pokker ikke bare å stikke en tur innom NAV og få trygd. Alle de som sliter seg ut for mye på full jobb av ulike årsaker, men som ikke kan vise til en diagnose for å få trygd, men som faktisk skaper seg og familien en bedre hverdag med å jobbe mindre for å klare alt det som mange andre klarer med full jobb. Du trenger ikke være direkte syk med rett til trygd for å ha behov for å jobbe deltid i kortere eller lengre perioder av livet.

Det er slett ikke slik at alle har rett på trygd selv om de av ulike årsaker har håpløse skolisser, ikke borrelås. Det kan være jobbsituasjonen eller privatsituasjonen, et krevende barn uten en diagnose, eller med en diagnose som ikke gir slike rettigheter, men likevel krever en del. Det kan være syke foreldre som man nødt til å ta ansvar for på et vis eller et annet, det kan være større eller mindre fartsdumper på veien, som aldri kommer til å ha noe med NAV-rettigheter å gjøre, men som gjør det mest fornuftig å ikke jobbe 100% for en kortere eller lengre periode.

Malama skrev:

Det er slett ikke slik at alle har rett på trygd selv om de av ulike årsaker har håpløse skolisser, ikke borrelås. Det kan være jobbsituasjonen eller privatsituasjonen, et krevende barn uten en diagnose, eller med en diagnose som ikke gir slike rettigheter, men likevel krever en del. Det kan være syke foreldre som man nødt til å ta ansvar for på et vis eller et annet, det kan være større eller mindre fartsdumper på veien, som aldri kommer til å ha noe med NAV-rettigheter å gjøre, men som gjør det mest fornuftig å ikke jobbe 100% for en kortere eller lengre periode.

Men det kan da vel også være slik at man rett og slett ikke prioriterer å jobbe når man ikke må, selv om man hverken er syk, har syke barn, pleier gamle foreldre eller har noen andre "skolisser".

Jeg forsto det slik at det var denne slags gruppen (godt representert av Mrs Hæppimuffin) det var snakk om i utgangspunktet.

Olympia skrev:

Men det kan da vel også være slik at man rett og slett ikke prioriterer å jobbe når man ikke må, selv om man hverken er syk, har syke barn, pleier gamle foreldre eller har noen andre "skolisser".

Jeg forsto det slik at det var denne slags gruppen (godt representert av Mrs Hæppimuffin) det var snakk om i utgangspunktet.

Det var vel det artikkelen i HI handlet om, men så begynte ganske så generelle kommentarer om det å jobbe redusert eller være hjemmeværende å hagle inn.

Olympia skrev:

Jeg forsto det slik at det var denne slags gruppen (godt representert av Mrs Hæppimuffin) det var snakk om i utgangspunktet.

Jeg også.

Jeg syns det er veldig fint at man kan se flere sider av en sak, og det er bra å bli bevisstgjort på at ting ikke alltid er slik det kan virke utenifra, men av og til er det litt slitsomt å forholde seg til alle tenk om"-scenarier, når det helt klart ikke er det vi snakker om.

Ja, så da prater vi kun om Mrs Happymuffin og ikke de med rett til trygd eller alle de midt i mellom.
Hvis man blir lykkelig av Mrs Happymuffin og har mulighet til å velge det for en periode, så vær så god. Det ser ut som disse to tannlegene har inntekt nok samlet til å skatte nok til samfunnet og i tillegg har råd til privat pensjonssparing.

Lykken skrev:

Hvis man blir lykkelig av Mrs Happymuffin og har mulighet til å velge det for en periode, så vær så god.

Nemlig!

Jeg syns det blir for dumt med den ensidige fordømmelsen av at noen velger å være hjemme en periode av livet sitt.

Hadde det vært det samme ensidige hylekoret dersom Mr Happymuffin fant ut at han ville være hjemme, bake muffins, stelle hus og passe barn en stund, og lot kona passe jobb og karriere?

Hyles det bare fordi det er enkelte kvinner som velger slik?

Hvor blir det av valgfriheten til kvinnen om et av valgene - det å vaske stua på heltid - ikke blir stuereint lenger?

Poenget er at det for de allerfleste ikke dreier seg om reell valgfrihet. Det føles kanskje slik, men det er mange som har fått oppleve hvor dyrekjøpt friheten var når de står nyskilt og med store økonomiske vanskeligheter på grunn av dette "valget".

Mrs Hæppimuffin er forsåvidt ikke representativ at all, som har en utdanning og en jobb som gjør at hun selv etter en skilsmisse likevel ganske fort ville kommet opp på et inntektsnivå igjen som ville gjort at hun ikke ville hatt problemer med å forsørge en familie og ta opp lån. Mange andre kvinnervil aldri komme dit igjen.

Olympia skrev:

Poenget er at det for de allerfleste ikke dreier seg om reell valgfrihet. Det føles kanskje slik, men det er mange som har fått oppleve hvor dyrekjøpt friheten var når de står nyskilt og med store økonomiske vanskeligheter på grunn av dette "valget".

Mrs Hæppimuffin er forsåvidt ikke representativ at all, som har en utdanning og en jobb som gjør at hun selv etter en skilsmisse likevel ganske fort ville kommet opp på et inntektsnivå igjen som ville gjort at hun ikke ville hatt problemer med å forsørge en familie og ta opp lån. Mange andre kvinnervil aldri komme dit igjen.

Det er nettopp det.
Frua her tjente jo nok slik det var også. Hun vil være sikret dersom ekteskapet ryker. Men de fleste hjemmeværende er da altså for dårlig sikret.

Jeg er igrunnen forundret over at det vekker så såre følelser at man mener at begge partnere i et forhold skal sikres så begge er økonomisk likestilte innen familien sin?

Greit nok at denne tråden handler om mrs Happymuffin, men kie samler noen tråder og sier noe tydelig om holdninger hun har plukket opp i ulike tråder over litt tid, og det synes jeg var helt på sin plass.

Vi er ikke akkurat ukjent med tråder som tar avstikkere her inne, og avstikkeren kan vel like gjerne være seriøs som fjas.

Men Inagh, hvis du leser innlegget mitt lenger oppe i tråden, så mener jeg at det er "systemet" og ikke bare individuelle valg når de alltid er kvinnen som er hjemme. Og det er det jeg protesterer mot - mangelen på likelønn, manglende forventninger fra arbeidsgiver om at menn vil være hjemme hos barna sine osv. Derfor er det ikke et like stort problem om mannen velger å være hjemme, for det er ikke et valg han er ledet inn i av forventninger i samfunnet og kjønnsroller.

smilefjes skrev:

Jeg er igrunnen forundret over at det vekker så såre følelser at man mener at begge partnere i et forhold skal sikres så begge er økonomisk likestilte innen familien sin?

Mens jeg er skikkelig forundret over at det er det du tror man reagerer på? Du har altså ikke lest de nedlatende innleggene utover i tråden? Eller har du lest dem med andre briller, kanskje? Mulig vi feks. leser Mims innlegg forskjellig. Ingen her i tråden er vel uenige i at man bør sikre seg økonomisk.

Og Mim, som jeg er så veldig enig med i prinsippene i dette - svarene dine bærer veldig preg av at du legger til grunn at det er to foreldre i denne familien, at begge to er 100% funksjonsfriske fysisk og psykisk, at ungene ikke har noen spesielle behov - og kanskje også at de har en jobb hvor de ikke kommer hjem etter en lang arbeidsdag med fysisk arbeid, etterfulgt av lang reisevei, og hvor det verker i hele kroppen.

Og det er greit at du legger det til grunn, for det er den virkeligheten artikkelen framstiller. Men menneskene som leser disse innleggene lever ikke i en ukebladartikkel, de lever liv hvor kanskje en eller flere av forutsetningene over ikke er oppfylt. Og da blir det litt krast.

Iset skrev:

Mens jeg er skikkelig forundret over at det er det du tror man reagerer på? Du har altså ikke lest de nedlatende innleggene utover i tråden? Eller har du lest dem med andre briller, kanskje? Mulig vi feks. leser Mims innlegg forskjellig. Ingen her i tråden er vel uenige i at man bør sikre seg økonomisk.

Likevel lar hundre, tusen eller hundretusenvis av kvinner (i litt større perspektiv) være å sikre seg økonomisk.

Kanskje Mim ble rett og slett provosert av Hæppimuffin og hennes tilhengere som fremstiller det å være hjemme og kose seg med sine barn som en PROBLEMFRI greie, som er helt naturlig for mange å velge og som det ikke skal stilles spørsmålstegn ved.

Er det virkelig slik at brorparten av alle som ønsker å jobbe redusert er kvinner, og ikke menn? Jeg mener at man må være utrolig naiv for å tro dette.

Malama skrev:

Det er slett ikke slik at alle har rett på trygd selv om de av ulike årsaker har håpløse skolisser, ikke borrelås. Det kan være jobbsituasjonen eller privatsituasjonen, et krevende barn uten en diagnose, eller med en diagnose som ikke gir slike rettigheter, men likevel krever en del. Det kan være syke foreldre som man nødt til å ta ansvar for på et vis eller et annet, det kan være større eller mindre fartsdumper på veien, som aldri kommer til å ha noe med NAV-rettigheter å gjøre, men som gjør det mest fornuftig å ikke jobbe 100% for en kortere eller lengre periode.

Jeg tolkt Kies innlegg som et svar på Mims generelle påstander om folka arbeidskapasitet og plikt til å bidra i samfunnet, og da i form av inntektsgivense arbeid.

Selv er jeg fulltidsstudent nå og dermed er jeg vel strengt tatt ikke hjemmevæende lengre, men jeg mener like fullt at man må være i sin fulle rett å selv bestemme hvordan man legger opp livet sitt, enten man er mann eller kvinne. Ikke alle har en familiesituasjon som gir en rett på offentlige ytelser, men kan like fullt ha behov for å kutte ned på arbeidstiden.

Men om vi bare skal diskutere dama i artikkelen så tenker jeg som så at det ikke er et liv jeg hadde orket, men om hun trives, så fint for henne. Hvis dama hadde hode til å komme inn på tannlegestudiet er jeg temmelig sikker på at hun har hode til å regne seg fram til de grepene som må tas for at hun ikke sitter igjen med svarteper om ekteskapet ryker. Helt ærlig ville jeg bekymret meg mer om det var ei uten utdannelse og med mann som heller ikke tjente så veldig mye. Sånn med tanke på hva som ville skje hvis hun ble alene. Og nei, ikke fordi hun trenger å være dummere sånn iq-messig, men med tanke på det å ha bein å stå på.

Zoë skrev:

Vi er ikke akkurat ukjent med tråder som tar avstikkere her inne, og avstikkeren kan vel like gjerne være seriøs som fjas.

Det er selvfølgelig greit med avstikkere, og veldig gjerne seriøse avstikkere. Problemet med kie sitt innlegg slik jeg ser det, er at hun redefinerer hele grunnlaget for diskusjonen. Og da blir mange tidligere svar litt rare. En veldig god start for en fruktbar - men kanskje ikke så underholdende - diskusjon er at man er enig om hva man diskuterer.

smilefjes skrev:

Jeg er igrunnen forundret over at det vekker så såre følelser at man mener at begge partnere i et forhold skal sikres så begge er økonomisk likestilte innen familien sin?

Det er vel heller karakteristikkene av folk som er deltidsarbeidene som "dumme som brød" (eventuelt muffins) som vekker reaksjonene, heller enn faktadelen.

Jeg skulle gjerne vært mer hjemme. Er trøtt og lei til tider. Vil ha mer tid til andre ting. Blir så daff av å være sliten at vi ikke gidder verken rydde eller vaske eller ordne noe særlig. Man bare "fungerer".

Olympia skrev:

Er det virkelig slik at brorparten av alle som ønsker å jobbe redusert er kvinner, og ikke menn? Jeg mener at man må være utrolig naiv for å tro dette.

De fleste er vel klar over at dette oftest er et økonomisk spørsmål. Mannen tjener som regel mest, ergo jobber han mest. Sånn er det desverre her også, men det er min egen feil. :etterpåklok:

Jeg tror ikke det er så enkel, Iset. Det er nok gamle mønstre mer enn bare tallene på lønnslippen.

Jeg hadde i hvert fall ikke latt meg avspise med at "jeg tjener minst ergo bør jeg være hjemme". Da hadde jeg nok heller forandret en del på diverse andre utgiftsposter slik at fordelingen ville vært mer rettferdig, eller krevd innbetaling til pensjonskonto.