Hva slags straff fikk du da du var barn?

Jeg fikk stort sett kjeft. Og noen få ørefiker i sinne (stort sett med påfølgende unnskyldning). Det var aldri snakk om husarrest eller inndratte privilegier eller slikt. Foreldrene mine var hissige, men verken hevngjerrige, langsinte eller særlig systematiske.

Ingen fysisk, men innestraff ved et par anledninger.

Aldri noe annet en kjeft. Men så var jeg snill og da

husker mamma trua med husarest noen ganger jeg forsvant på lekebutikken istedenfor å komme hjem rett etter skolen.

Jeg fikk ris av mor et par ganger (jeg er usikker på hvor mange ganger, for senere ble det stort sett trusselen om ris eller trusselen om å gå på badet (åstedet for rising)).

Jeg husker ikke hva jeg gjorde. Jeg husker bare at jeg fikk ris. Heldigvis helt uten å være bitter.

Alt dette var før jeg begynte på barneskolen. Etter dette kom visst min mor på bedre tanker og fikk vi bare oppbyggende samtaler. Har aldri fått husarrest, smekk på fingre, ørefiker osv.

Aldri noe annet enn tilsnakk. I høyden irritert tilsnakk. (Jeg var jevnt over snill, og foreldrene mine er veldig tålmodige og rolige. (Mer enn jeg, merker jeg nå.))

Jeg fikk husarrest en gang. Varte til barne-tv begynte, da hadde faren min såå dårlig samvittighet. Søsknene mine og jeg vokste opp sammen med han.

Tinetoff skrev:

Jeg fikk stort sett kjeft. Og noen få ørefiker i sinne (stort sett med påfølgende unnskyldning). Det var aldri snakk om husarrest eller inndratte privilegier eller slikt. Foreldrene mine var hissige, men verken hevngjerrige, langsinte eller særlig systematiske.

Minus ørefikene høres foreldrene dine ut som oss foreldre her i heimen.
Og jeg har inntrykk av at det er blitt et realt og oppegående menneske ut av deg.

JEg fikk husarrest en gang, den varte i nøyaktig en dag. Den første dagen gikk greit, da skulle jeg ingenting, men dag 2 ville jeg ut med noen venner og da masa jeg så mye at mamma ikke orka høre mere på meg, så da fikk jeg gå ut likevel...

Kan ikke huske at mamma eller pappa la hånd på meg...

.....

Jeg fikk skikkelig ordentlig god gammeldags kjeft. En gang forsøkte min kjære far seg på husarrest, men det ble ikke gjentatt da han innså at det innebar at han faktisk måtte tilbringe en hel ettermiddag/kveld inne sammen med en skikkelig sur og trassig unge 😛.

*slettet*

Jeg fikk kjeft og et par ganger fikk jeg husarrest. For min del var det verste når mamma ble sur og var det lenge. Jeg tåler kjeft og krangling, men man må bli venner igjen.

Ørene mine var visst kronisk tette, og det ble belønnet med husarrest gjentatte ganger, samt juling på blanke messingen en gang. Med lilla plastsleiv. Det husker jeg gitt. Måtte dra ned buksa selv, og ble lagt over fanget til mammaheksen og fikk noen saftige rapp med sleiva.
Ørefik har jeg også fått en gang ja - av stefaren min. Skulle passe bikkja mens de var i byen på dagstur. Den fikk ikke mat for å si det sånn, for det hadde jeg jo selvsagt glemt. Da fikk jeg en suser. Bikkja hadde ikke fått mat siden dagen før, så den var innhul stakkar.
Straff var nok på sin plass, men kan ikke se at det var nødvendig å slå. Men stefaren min var nå en gang en kødd, som ikke var helt normal i knollen. Og når man blir tom for ord - da slår man jo ofte, det er vel kjent.

Etter den andre tråden om fysisk avstraffing så tror jeg kanskje jeg aldri har fått skikkelig straff.

Det er klart jeg har fått kjeft i bøttevis, umuligpetra som jeg kunne være. Men kjeft og tilsnakk var alltid en direkte konsekvens av egen oppførsel.

Aldri fysisk avgrensing eller husarrest.

Noe av det mest sårende jeg kan huske er når jeg kom gråtende hjem fordi noen større gutter hadde truet med juling og jaget meg fra stedet. Husker ikke om det var mamma eller pappa som spurte: "Åh, men du hadde gjerne gjort noe først da."

En gang ble jeg ristet litt i av pappa - etter å ha mast og mast og mast om/på mamma som var syk og trøtt. Håper jeg aldri kommer til å gjøre det selv, men med en treåring i hus skjønner jeg frustrasjonen som kan bygge seg opp.

Jeg husker at pappa klapset meg på rompa en gang da jeg var liten (under 2,5 i alle fall). Det var mens jeg brukte bleie, og jeg raset fordi jeg ville at mamma skulle skifte på meg. Jeg husker ikke at det gjorde vondt, men jeg husker hendelsen godt. Så fremt jeg ikke har drømt det, da, men jeg tror ikke det. Ellers var vel hans greie "Gå på rommet ditt!"

Pappas ekskone (ikke mamma) kunne straffe meg med å true med å flytte, true med at hun var så sint at hun ville banke meg, gi meg husarrest, sende meg i seng tidlig, rope/brøle/kaste ting i gulvet. Ved en anledning var hun veldig nære ved å slå, men det ble med å slenge ei dyne på meg. Til pappas forsvar: han så aldri dette og jeg fortalte det aldri til ham. Jeg var veldig avhengig av henne også, nemlig.

Jeg har fått bøttevis med kjeft, ris på rompa, ørefiker og iskald avvisning i timesvis, ofte dagevis etterpå. Ikke så greit for et lite barn. Sa jeg noe galt og han fikk sinnablikket, var det bare å løpe og låse seg inn på nærmeste rom med nøkkel. Så satt han utenfor og ventet til jeg kom ut for å slå. For slå, det skulle han.
Min mor fortalte meg at jeg ikke måtte si imot eller protestere, for da kom hun til å få det etterpå.

Jeg slår aldri mine barn. Aldri.

Liven skrev:

Jeg har fått noen klaps her og der, samt lugging (eller "tatt litt i flisene", som min mor sier). Jeg har også blitt psykisk straffet i form av taushet og avvisning. Det siste var det verste, og sitter dypest.

og dult.

Åh safran.

safran skrev:

Jeg har fått bøttevis med kjeft, ris på rompa, ørefiker og iskald avvisning i timesvis, ofte dagevis etterpå. Ikke så greit for et lite barn. Sa jeg noe galt og han fikk sinnablikket, var det bare å løpe og låse seg inn på nærmeste rom med nøkkel. Så satt han utenfor og ventet til jeg kom ut for å slå. For slå, det skulle han.
Min mor fortalte meg at jeg ikke måtte si imot eller protestere, for da kom hun til å få det etterpå.

Noe så grusomt for et barn å måtte oppleve!