Bør samboere få automatisk arverett?

Nenne skrev:

Jeg synes at de samboende som vil ha de samme rettigheter som ektepar rett og slett kan gifte seg. Det er ingen grunn til å tre flere regler ned over hodet på samboende. Det er sikkert et valg de har tatt om samlivsform og da er det ingen mening i å tre ekteskapsregler ned over hodet på dem. Det er jo nærmest tvangsgifte det.

Kunne ikke vært mer enig!

Enig med Nenne.

Det er jeg helt enig i, men jeg synes ikke det er viktigere at det skjer for samboere enn for andre.

quote]

Nei, selvsagt ikke. Det må gjelde for alle.

Benmurphy skrev:

Derfor syns jeg det er en fordel at staten tilbyr en pakke som inneholder de mest etterspurte delene av en slik avtale, og som i særlig grad ivaretar de involvertes rettigheter ved dødsfall og samlivsbrudd. Jeg syns folk skal være nødt til å gifte seg for å bli omfattet av disse reglene, og de som ikke ønsker hele pakken bør overlates til å lage sine egne avtaler uten statlig innblanding i noe som helst.

Dette syns jeg var glitrende oppsummert!

Dette var virkelig en spennenede tråd og her kom det opp ting jeg aldri har tenkt over. Observerer at Hr. Murphy, også her, har noen kloke og fornuftige tanker. Jeg går nå og setter meg i en stille krok og tenker meg litt om.

Hei"lite reflektert og litt flau!"Ko

Polyanna skrev:

Dette syns jeg var glitrende oppsummert!

Jeg også.

Dette diskuterte vi faktisk i går kveld og etter mye refleksjon rundt temaet så har jeg kommet til at jeg støtter lovforslaget. Spesielt i forhold der man har felles barn er dette bestemmelser som er av stor betydning, ikke minst fordi det sannsynligvis åpner for muligheten til å sitte i uskiftet bo (og dermed i verste fall unngå at overformynderiet må inn i bildet).

Jeg er ikke enig i at dette er et tvangsgifte, for det som foreslås er lovregler som skal komme til anvendelse etter at en av partene i forholdet har gått bort. Å inngå ekteskap innebærer også en del juridiske forpliktelser som trer i kraft mens partene er i live.

Man vil ha samme mulighet til å begrense partnerens arverett som man har ved ekteskap. Jeg syns heller det ikke er urimelig å ha et minimumskrav på 4 G etter fem års samliv.

Jeg tror det er mange som ikke reflekterer rundt hva som skjer med felles ervervede formuesgoder dersom samboeren skulle gå bort. Eksempelvis: hvorfor skal den avdøde samboerens foreldre ha krav på halvparten av den felles leiligheten fremfor hun/han som faktisk bor der og har bodd sammen med den avdøde de siste fem årene (minst)? Hva hvis planen var at de skulle gifte seg om seks måneder? Hva hvis de har felles barn, som plutselig blir sittende som eiere av leiligheten og må betale arveavgift for deler av denne? Har de felles barn så har de faktisk ikke muligheten til å "avtale" seg ut av situasjonen, slik man kan gjøre hvis man ikke har barn.

Gaia skrev:

Jeg tror det er mange som ikke reflekterer rundt hva som skjer med felles ervervede formuesgoder dersom samboeren skulle gå bort.

Ja, det er åpenbart mange som ikke reflekterer rundt dette. Men jeg synes å informere om konsekvensene av å gifte seg kontra å ikke gifte seg (og kanskje til og med gjøre det enklere å gifte seg) er en riktigere fremgangsmåte enn å innføre nye regler for samboere. Jeg synes ikke vi trenger to lovregulerte former for samliv i Norge. Det er mer enn nok lover og regler som det er.

Gaia skrev:

Hva hvis de har felles barn, som plutselig blir sittende som eiere av leiligheten og må betale arveavgift for deler av denne? Har de felles barn så har de faktisk ikke muligheten til å "avtale" seg ut av situasjonen, slik man kan gjøre hvis man ikke har barn.

Barn betaler da ikke arveavgift av foreldrearv, gjør de? Og den siste setningen din skjønte jeg ikke.

Jo, barn betaler arveavgift av foreldrearv over et visst beløp (250 000 tror jeg det er. :gidder ikke slå opp:)

Kort forklart:
Man kan ikke begrense barns arverett i forhold til den plikdelsarven de har ihht. arveloven (2/3 av arven er såkalt plikdelsarv). Det vil si at man kun disponerer fritt over 1/3 av egen formue. Dette gjelder ikke dersom man ikke har livsarvinger (barn, barnebarn osv). Da kan man velge å testamentere hele formuen sin til samboeren.

Som ektefeller, uten særkullsbarn, har man mulighet til å bli sittende i uskifte. Dette begrenser ikke barnas arverett, men innebærer at man ikke trenger å løse ut arven før på et senere tidspunkt (adgangen til å sitte i uskifte har en rekke begrensninger, de gidder jeg ikke gå inn på her). Poenget er at ved et skifte vil barnet kunne sitte igjen med såpass store verdier at overformynderiet må inn i bilder. Noe som kan være både upraktisk og til tider litt slitsomt.

Poenget er at dette lovforslaget er rettet mor samboere med felles barn og samboere som har bodd sammen lenge (her velger jeg å karakterisere fem år som lenge). Det har ikke til hensikt å regulere samlivet mens begge partene fortsatt er i live, men ved en av partenes bortgang.

Gaia skrev:

Poenget er at dette lovforslaget er rettet mor samboere med felles barn og samboere som har bodd sammen lenge (her velger jeg å karakterisere fem år som lenge). Det har ikke til hensikt å regulere samlivet mens begge partene fortsatt er i live, men ved en av partenes bortgang.

Ja, det er så, men ekteskapsloven har for de fleste også bare noe å si når samlivet opphører, enten ved skilsmisse eller død.

Jeg synes fremdeles den greieste måten å lovregulere samlivet sitt, dersom man ønsker disse ordningene/fordelene, er å gifte seg. Jeg synes ikke noe om å lage et nytt sett regler bare fordi folk ikke velger å bruke de reglene som eksisterer, enten fordi de faktisk ikke ønsker reglene, eller fordi de ikke vet sitt eget beste.

Greit nok. Og jeg er ikke enig med deg. Fordi det er så mange som i alt for liten grad reflekterer over hva som kan skje i verste fall. Og da syns jeg det er storsamfunnets ansvar å ivareta disses rettigheter.

Jeg giftet meg ikke for å sikre meg (eller min mann) etter at en av oss døde. Da vi giftet oss hadde vi både samboerkontrakt og gjensidig testament, noe vi opprettet den dagen vi flyttet sammen. Men jeg har sett litt for mange tilfeller hvor det oppstår store problemer ved samlivsbrudd og i tilfeller der en av samboerene dør (uventet) til å si at man burde ha skjønt bedre og burde ha sikret seg mens begge var i live. Faktum er at det er alt for mange som anser seg som udødelige og som derfor ikke tar nødvendige forhåndsregler.

Forresten så foreslår jeg å leser høringsnotatet som er skrevet til lovforslaget: http://www.odin.dep.no/jd/norsk/dok/hoeringer/paa_hoering/012041-080171/dok-bn.html Der vises det til at dette er et forslag som vokst frem over lang tid, og som bygger på en rekke utredninger. Det har dessuten til hensikt å verne den "svake" parten i et forhold. Og reglene skal gjelde for par som lever i ekteskapslignende forhold, ikke for alle som lever i bofellesskap.

Det er fortsatt bare et lovforslag, så har man sterke motforestillinger kan man alltid sende et høringssvar til Justisdepartementet .

La meg like godt utdype litt hva jeg mener:

Det er typisk for et populistisk parti å komme med lovforslag som deler ut rettigheter uten at det følger plikter med dem, uten å tenke helhetlig og uten å vurdere mulige negative konsekvenser. Så også med dette forslaget.

Lovgivning rundt samliv i Norge er etterhvert blitt veldig rotete. Dette forslaget vil, hvis det blir vedtatt, gjøre det enda verre. Hovedproblemet ser for meg ut til å være at veldig mange ikke forstår stort av hva lovene på dette området innebærer, og grunnen til det tror jeg er at det er gjort et ekspejonelt slett arbeid i å klargjøre hvordan disse tingene henger sammen

I riktig gamle dager var det faktisk forbudt å bo sammen uten å være gift i i Norge. Dette var bestemt i den såkalte konkubinatparagrafen (straffeloven § 379). Men allerede i 1972 ble denne opphevet. Det syns jeg naturligvis bra, men dessverre har mye av senere lovgivning på området vært alt annet enn fornuftig. Alle senere endrigner er klart gjort i beste hensikt, og stort sett for å forsøke ta vare på folk som ikke er i stand til å ta godt nok vare på seg selv, men med et rotete og usammenhengende lovverk som resultat.

Det ser ut til at det er mange som ønsker alle rettighetene og alle de praktiske ordningene og godene som følger med det å være gift, men de ønsker å ha dem uten å gifte seg. For noen er det sikkert av betydning at de ikke ønsker forpliktelsene som også følger med å være gift (bla. gjensidig forsørgerplikt og mer omfattende prosedyrer ved samlivsbrudd) og bare vil ha godene, men jeg tror ikke det er det viktigste for de fleste. Mitt inntrykk er derimot at mange oppfatter det å være gift som noe stort og magisk og stigmatiserende, i stedet for å se at det er en juridisk ordning som er laget for å regulere samlivet, og forholdet mellom de som lever sammen og resten av samfunnet på en mest mulig hensiktsmessig måte. Og her mener jeg at lovgiverne har feilet totalt. I stedet for å endre ekteskapslovgivningen slik at den passer til den måten folk flest ønsker å ordne livene sine på, har man flikket og lappet på lovene for samboerskap slik at de har blitt rotete, og i stedet for å prøve å forklare de juridiske realitetene for folk har man bygd opp under oppfatnigen av ekteskapet som noe religiøst og mystisk, nå sist ved å gi Human-Etisk Forbund lov til å gifte folk. De burde heller tatt retten fra de andre trossamfunnene som har den.

I stedet for å fortsette med dette tullet, burde lovene endres slik at man har én lov som regulerer samliv i Norge. Denne loven kan da erstatte ekteskapslovgivningne, partnerskapsloven og alle strølovene om samboerskap. Man kan gjøre det enkelt å gifte seg (man kan sikkert få lov til å kalle det noe annet også, dersom man tror man tar skade på sin sjel av å være "gift"), og en eventuell sermoni på tinghuset bør fokusere på å forklare hvilken juridisk avtale man inngår, i stedet for å gjennomgå et eksepsjonelt slett, ugjennomtenkt og floskelpreget rituale som i dag.

Og for å oppklare eventuelle misforståelser: Det er faktisk ikke farlig å være gift. Det koster ingenting å gifte seg. Det tar veldig lite tid å gjøre det, og man merker faktisk ingen forskjell etterpå hvis man var samboer på forhånd. Man blir først og fremst omfattet av en hel rekke lover som er laget for å beskytte de som er gift (og eventuelle barn de har) når noe skjærer seg, enten det skyldes at man er uvenner, eller at noen blir syke eller dør.

Jeg syns man bør få velge helt fritt om man skal omfattes av disse lovene eller ikke, og det innebærer at man skal slippe å få dem tredd nedover hodet om man velger å ikke gifte seg. Jeg syns også at staten burde informere bedre om hva å gifte seg faktisk innebærer, og det bør vurderes grundigere og mer åpent om det juridiske innholdet er egnet slik det er eller om det bør endres.

Ben "voice of reason" Murphy

Hattifnatten skrev:

Det er flere konservative teologer som ønsker en slik ordning nettopp for å poengtere ekteskapets offentlighet.

Det er jeg klar over, og konservativ betyr vel i denne sammenhengen at de har fokus på formelle ordninger, kirkerett og liturgi mer enn at de er mørkemenn. Jakob Jervell tok jo til orde for å avskaffe kirkelig vielse allerede på 60-tallet.

(Og jeg skulle ønske at de blant disse som også passer til den folkelige oppfatnigen av "konservativ teolog" ville bruke mer krefter på viktige saker som dette og mindre på adiafora som å plage homofile .)

Ben "nå også kirkehistoriker" Murphy