Hvordan få lest mer - en tråd om lesevaner

Jeg leser alltid på senga, det går ikke an å legge seg til å sove uten. Men problemet er at jeg alltid er så trøtt! Det blir stort sett maks 4 sider per kveld, gjerne mindre, og det monner jo ikke i lengden. Jeg har ca. 5 minutters t-banetur til jobb og sjelden sitteplass, så lesing er ikke et alternativ her heller. Det er selvsagt en gode å ha kort vei til jobben, men det er nesten litt synd lesemessig. Tidligere, med lengre vei til studiested, fikk jeg lest en god del. Det var faktisk den mest verdifulle lesetiden jeg hadde.

Når jeg har kommet ordentlig inn i en bok, og den fenger meg, kan jeg lese hvor som helst og når som helst. Men det skal så mye til å komme til dette nivået! Jeg har nok gitt opp altfor mange bøker som under andre omstendigheter ville ha fenget meg, fordi boken blir lest over altfor lang tid.

Jeg jobber i bokbransjen, og har i stor grad som jobb å lese skjønnlitteratur, men privat er det altså ikke så lett å få lest de mengdene jeg skulle ønske. Jeg har egentlig satt meg som mål å sette av minimum 15 minutter til lesing hver kveld, og bare jeg får gjennomført dette, bør det gå bedre. Men det sklir ut, dessverre ... Hadde det vært stille i huset kl. 20, hadde det vært så mye enklere. Vi sliter med leggingen til minstejenta, har i grunn alltid gjort det, og hun sovner sjelden før nærmere 21. Og så er det tiåringen som skal ha sitt fram til hun legger seg mellom 21 og 21.30.

Tusen takk for svar på noe jeg har lurt mye på! Jeg er nok ikke den som leser raskest heller, så det ville ikke blitt noen rekordmengde bøker på meg under noen omstendigheter. Men det finnes så mange gode bøker der ute, og ingenting er bedre enn den følelsen man får når man virkelig koser seg med en bok; når man må lese mens man rører i middagen, og mens man går, og ... i det hele tatt.

Jeg leser fordi jeg liker å lese.

Leste i gjennomsnittet 3- 4 bøker i måneden, alt av interesse- så ble det plutselig stopp for to måneder siden da jeg fikk lille gutten min.
Jeg ble så glad nå en kveld da han sovnet litt tidligere enn vanlig og jeg kunne endelig fortsette å lese en bok jeg hadde begynt på rett før fødselen!

Som noen ovenfor sa, er det lurt å ha en bok tilgjengelig- i vesken, f.eks. Men det er ikke alle som nyter å lese "on the move".

Jeg har også et spørsmål om lesevaner: leser dere original versjon eller oversettelse?

Da "Den tapte symbol" kom ut bestilte jeg den på amazon på engelsk og syntes det var helt fantastisk å lese! En nytelse!:)
Ellers har jeg gjort det bare fordi jeg måtte- da bøkene var pensum (tok et semester med latinamerikansk litteratur og ved en annen annledning videreutdanning for engelsklærere).

meli-melo skrev:

Jeg har også et spørsmål om lesevaner: leser dere original versjon eller oversettelse?

Jeg leser nok oftest oversettelser. Men iblant leser jeg engelsk skjønnlitteratur. Jeg leser så og si aldri svensk eller dansk på originalspråket.

Jeg leser på originalspråket om jeg kan det. (Ikke sånn å forstå at det dreier seg om så overvettes mange, oftest er det engelsk.) Men om jeg leser oversettelser, velger jeg som regel en engelsk oversettelse i stedet for en norsk, fordi jeg ofte får så vondt i meg av norske oversettelser. Engelske oversettelser har den kombinerte fordelen at de veldig ofte er bedre enn de norske, og at jeg selvsagt er dårligere i engelsk enn i norsk, og dermed mindre hypersensitiv for stivbeinthet og kløneri.

Jeg leser vel 95 % engelsk skjønnlitteratur, vil jeg si.

Hvis det er på engelsk leser jeg alltid på orginalspråket. Er det på andre språk leses norsk eller engelsk oversettelse alt ettersom, men som regel blir det engelsk siden jeg kjøper bøker fra play.com som regel, så det meste jeg leser er på engelsk med unntak av norsk (og noen ganger svensk) krim. Jeg har bodd i England i mange år, så jeg er vel omtrent like flink til å lese engelsk som norsk.

Jeg greier heller ikke norske oversettelser av engelske bøker, det blir helt feil.

Jeg leser aller, aller mest engelskspråklige bøker, og da alltid i original. Noen norske blir det også, og så leser jeg litt tysk (både barne- og voksenbøker) og har planer om mer svensk i løpet av året. I likhet med Toffskij har jeg en tendens til å foretrekke engelske oversettelser dersom jeg skal lese oversatte bøker (med unntak for opprinnelig tysk litteratur; dersom jeg ikke leser dem på tysk, innbiller jeg meg at de vil være enklere å gjengi på norsk enn på engelsk). Både på grunn av hårsårhet når det gjelder svakheter i norske oversettelser og fordi jeg gjerne ender opp med å kjøpe bøker fra Amazon eller lignende.

Jeg leser bøker på norsk og engelsk. Oftere og oftere velger jeg den engelske orginalutgaven i stedet for norsk oversettelse. Men bøker som er skrevet på tysk, fransk, russisk, finsk etc leser jeg i norsk oversettelse.

Akkurat nå leser jeg min første bok på svensk (den er oversatt til svensk fra finsk) og selv om det ikke er noe problem å forstå svensk når jeg leser så merker jeg at jeg ikke har særlig følelse for om språket er godt eller ikke. Så jeg får med meg handlingen, men jeg mister altså den eventuelt gode opplevelsen av å lese noe som er skikkelig godt skrevet. Og det er ganske kjipt, og har fått meg til å revurdere intensjonene mine om å lese tysk litteratur på tysk.

@Cuyahoga: Jeg ser godt den, men samtidig er det jo bare øvelse som kan gjøre at man øver opp den språksansen som du merker at du savner. 🙂

Da jeg tok tysk grunnfag for mange, mange år siden leste vi blant annet Homo Faber av Max Frisch. Den hadde jeg lest tidligere, på norsk, og likt veldig godt. Det var en god del mer krevende å lese den på tysk, og jeg måtte blant annet slå opp en god del ord. Men da jeg satte meg ned med den norske oversettelsen parallelt med originalen, kunne jeg ikke begripe at jeg noen gang hadde likt boken i oversettelse - den var jo så utrolig mye bedre på tysk! Selv om altså tysken min var langt under f.eks. engelsken min, og jeg var en mye mindre "øvet" leser på tysk.

Man mister selvsagt en del ved å lese bøker på språk man ikke behersker helt. Men man mister ganske mye ved å lese oversettelser også. Og hvis man tar med i beregningen hvor mye man lærer ved å lese på fremmedspråk, og hvor mye mer man dermed får ut av fremtidige leseopplevelser, så synes jeg det er et enkelt regnskap å vurdere.

Skilpadda skrev:

@Cuyahoga: Jeg ser godt den, men samtidig er det jo bare øvelse som kan gjøre at man øver opp den språksansen som du merker at du savner. 🙂

Da jeg tok tysk grunnfag for mange, mange år siden leste vi blant annet Homo Faber av Max Frisch. Den hadde jeg lest tidligere, på norsk, og likt veldig godt. Det var en god del mer krevende å lese den på tysk, og jeg måtte blant annet slå opp en god del ord. Men da jeg satte meg ned med den norske oversettelsen parallelt med originalen, kunne jeg ikke begripe at jeg noen gang hadde likt boken i oversettelse - den var jo så utrolig mye bedre på tysk! Selv om altså tysken min var langt under f.eks. engelsken min, og jeg var en mye mindre "øvet" leser på tysk.

Man mister selvsagt en del ved å lese bøker på språk man ikke behersker helt. Men man mister ganske mye ved å lese oversettelser også. Og hvis man tar med i beregningen hvor mye man lærer ved å lese på fremmedspråk, og hvor mye mer man dermed får ut av fremtidige leseopplevelser, så synes jeg det er et enkelt regnskap å vurdere.

Jo, du har veldig gode poeng her, og jeg skjønner at også lesning av litteratur på orginalspråket er en ting som dreier seg mye om nok mengdetrening. Og det er godt mulig jeg kommer til å lese på tysk om noen år. Beskrivelsen din av hvordan du opplevde Homo Faber gjør jo at jeg får lyst til å oppleve noe lignende selv. I virkeligheten, akkurat nå, kjenner jeg det bare litt overveldende med enda en ting jeg må lære, øve på, bli bedre til, få progressjon på. : overarbeidet forsker med deadlines tette som hagl i 2011:

Men hovedpoenget er jo at man trives med lesingen, for all del. Hvis det blir en "burde"-greie ut av det, slik at man ikke orker å lese i det hele tatt fordi man ikke makter å lese originalspråket, men føler at man svikter om man leser en oversettelse, så er det jo helt feil. "Det er viktig å ikke få stress," som åtteåringen min pleier å påpeke.

Jeg leser enten engelsk originalspråk eller i norsk oversettelse, oftest det siste. Rett og slett fordi jeg ikke har overskudd til noe mer, akkurat i denne fasen. Lesingen inngår ikke i bli flinkere-kategorien, det går under rekreasjon og avslapning. Da er det lov å stille få krav.

Unntakene er en og annen lydbok på svensk eller i engelsk oversettelse, eller barnebøker på mannens morsmål.

Skilpadda skrev:

Men hovedpoenget er jo at man trives med lesingen, for all del. Hvis det blir en "burde"-greie ut av det, slik at man ikke orker å lese i det hele tatt fordi man ikke makter å lese originalspråket, men føler at man svikter om man leser en oversettelse, så er det jo helt feil. "Det er viktig å ikke få stress," som åtteåringen min pleier å påpeke.

Ja, ikke sant. Jeg har bestemt meg at lesing skal være lystbetont, ikke en pliktgreie, og det betyr at jeg har bestemt meg for å ikke stresse mer med å lese de uleste bøkene i bokhyllene mine. Det er en grunn til at de har stått uleste i opptil sju år, jeg har ikke lyst til å lese de. Jeg kommer for eksempel aldri mobilisere nok ork og motivasjon til å fullføre Ulyssevs.

Jeg sluttet med å lese (ut) bøker jeg ikke hadde lyst til å lese (ut), sånn ca. da jeg fylte 20. (Ulysses var vel omtrent den siste jeg pisket meg igjennom.) Og for meg er det utelukkende et lystvalg å lese lite på norsk, jeg er ødelagt av masse forlagsarbeid og blir møkksur over feil og kløneri. Og det ødelegger jo leseopplevelsen.

meli-melo skrev:

Jeg har også et spørsmål om lesevaner: leser dere original versjon eller oversettelse?

Jeg leser veldig mye svensk, men går ikke av veien for oversettelser fra de fleste andre språk (skjønt jeg leser aller mest norsk litteratur). Noen bøker på engelsk blir det også, og det kunne sikkert med fordel vært flere. Jeg må være en sløv leser og lingvist, for i motsetning til de fleste synes jeg at det finnes veldig mange gode norske oversettelser. Det er oftere jeg reagerer på oversettelser fra svensk enn fra engelsk, i alle fall.

Toffskij skrev:

Jeg sluttet med å lese (ut) bøker jeg ikke hadde lyst til å lese (ut), sånn ca. da jeg fylte 20. (Ulysses var vel omtrent den siste jeg pisket meg igjennom.) Og for meg er det utelukkende et lystvalg å lese lite på norsk, jeg er ødelagt av masse forlagsarbeid og blir møkksur over feil og kløneri. Og det ødelegger jo leseopplevelsen.

Jeg satt og hisset meg opp ganske kraftig da jeg leste Henrik Langelands Verdensmestrene i jula. "Excel" skistaver, hæ? Og et sted stod det faktisk sjegg.

Elinblu skrev:

Det er oftere jeg reagerer på oversettelser fra svensk enn fra engelsk, i alle fall.

Det tror jeg så gjerne. Det er åpenbart veldig vanskelig å oversette godt mellom de skandinaviske språkene. (Nok en grunn til å lese svensk og dansk litteratur i original.)

Jeg sliter med det samme, etter at jeg som barn og ungdom pløyde utallige bøker (type 1 om dagen), har jeg de siste årene lest veldig lite. Jeg er noenlunde oppdatert på norsk og svensk krim, men så måtte jeg gi opp det også fordi jeg i en lang periode ikke greide barn som hadde det vondt etc, jeg har ikke helt klart å ta det opp igjen ennå.
Hos meg går det fort når jeg virkelig vil, men som HI skisserer kommer jeg sjelden nok inni det til at jeg virkelig vil. Og da kommer alt annet først. Egentlig har jeg slitt veldig med å finne bøker i voksen alder som fenger meg like mye som alle bøker gjorde tidligere. Jeg forsøkte meg på Saman er ein mindre aleine nå i ferien, og kom et godt stykke uti den, og syntes bare den var kjedelig egentlig.

Jeg tror egentlig jeg er blitt helt kulturelt avslept, og har mer eller mindre forsonet meg med situasjonen .

apan skrev:

Jeg sliter med det samme, etter at jeg som barn og ungdom pløyde utallige bøker (type 1 om dagen), har jeg de siste årene lest veldig lite. Jeg er noenlunde oppdatert på norsk og svensk krim, men så måtte jeg gi opp det også fordi jeg i en lang periode ikke greide barn som hadde det vondt etc, jeg har ikke helt klart å ta det opp igjen ennå.
Hos meg går det fort når jeg virkelig vil, men som HI skisserer kommer jeg sjelden nok inni det til at jeg virkelig vil. Og da kommer alt annet først. Egentlig har jeg slitt veldig med å finne bøker i voksen alder som fenger meg like mye som alle bøker gjorde tidligere. Jeg forsøkte meg på Saman er ein mindre aleine nå i ferien, og kom et godt stykke uti den, og syntes bare den var kjedelig egentlig.

Jeg tror egentlig jeg er blitt helt kulturelt avslept, og har mer eller mindre forsonet meg med situasjonen .

Jeg føler meg også litt sånn - kan ikke påstå at jeg er lett å begeistre, gitt. Bøker av den typen du nevner, synes jeg som regel er veldig kjedelige også (men enda verre er jo skikkelig "action"). Jeg synes jeg har blitt ganske litterært avstumpet med åra, rett og slett en litt gretten leser.

Jeg tror jeg ville blitt alvorlig gretten om jeg hadde lest så mye norsk som du gjør, Elinblu.

Eg har hatt ein real opprydding i bokhylla, og fjerna alle bøker som eg ikkje vert ferdig med, ikkje kjenner stor lyst til å lesa eller som eg syntes var kjedelige. Og det føltes godt! No gjennstår det berre å koma seg på bruktbutikken, så eg får dei heilt ut av huset.
Eg har blitt mykje meir kritisk til kva eg leser no enn eg var før. Tidlegare leste eg kva som helst, berre så lenge det var bokstaver og eg forstod orda. No har eg så lite "lesetid" at eg ikkje kaster meg ukritisk ut i noko. Eg leser bokanmeldelser og anbefalinger først, og så er det grundig studie av bokomslag og gjerna ein kikk i første kapittel. SÅ kan eg bestemma meg for å kjøpa eller ikkje, men selvfølgelig kan det endå verta eit bomkjøp. Eg er nok ein av dei som ikkje følger straumen når det gjeld bøker, og gidder ikkje lesa ei bok fordi "alle andre gjer det". Eg grein ikkje når eg leste Drageløparen, og har ingen planer om å lesa Knausgård. Til gjengjeld syntes eg O var ein fasinerande bok, sjølv om den var ganske tunglest.

Når det gjeld lydbok, er eg mykje mindre kritisk. Der er det meir "man tar det man har"- prinsippet, for lydbok er ikkje kvalitetslesetid i den forstand. Det er noko eg gjer mens eg held på med andre ting, så eg får nok ikkje konsentrert meg 100% om boka. Men også der har eg gjort meg nokre erfaringar, slike som at eg ikkje er begeistra når forfattaren les sjølv (unntaket er Gunnar Staalesen) og eg har eit par favorittstemmer som t.d. Nils Ole Oftebro. Kan vera fordi han har passa godt til bøkene eg har høyrt med han.