Hvem skal ha barna om dere dør?

Dette har vi ikke diskutert.

Jeg selv skulle nok ønsket broren min ville tatt ungene. Nå har de en hel haug fra før, så om han har så veldig lyst det vet jeg ikke.

Synes det er litt vanskelig å skulle overlatt dem til nære slektninger med jevngamle barn selv om jeg vet at de er gode omsorgspersoner. Er redd for at de skulle blitt behandlet stemoderlig.
Ubehagelig tema ja, tviler på at vi kommer til å skrive viljesærklæring men kanskje noe mer uformelt.

Jeg tror jeg ville foretrukket at den yngste brodern tok dem. Mamma og pappa er sikkert for gamle (59 og 62)

Det er vel samme aldersgrense som ved vanlige fosterhjem, at man bør være under 45 for å få omsorgen for feks barnebarn? Men de kan jo få foreldreretten, eller blander jeg noe voldsomt nå?

Vi har ikke snakket om det, men jeg vil tro det mest naturlige er at broren min overtar dem, og det er det jeg selv ønsker også. Mannens familie bor ikke i landet og barna vil ikke kjenne dem godt nok til at det er aktuelt. Og jeg vil ikke at de skal flytte ut av landet heller.

Nabbe skrev:

Det er vel samme aldersgrense som ved vanlige fosterhjem, at man bør være under 45 for å få omsorgen for feks barnebarn? Men de kan jo få foreldreretten, eller blander jeg noe voldsomt nå?

45 då barnet vart fødd eller 45 ved omsorgsovertaking? :har foreldre som er 43 og 46 år eldre enn barnebarnet sitt:

Nabbe skrev:

Det er vel samme aldersgrense som ved vanlige fosterhjem, at man bør være under 45 for å få omsorgen for feks barnebarn? Men de kan jo få foreldreretten, eller blander jeg noe voldsomt nå?

Du tenker kanskje på adopsjon? Uansett vil man kunne gjøre unntak fra ordinære krav for å få plassert barnet i familie.

safran skrev:

Du tenker kanskje på adopsjon? Uansett vil man kunne gjøre unntak fra ordinære krav for å få plassert barnet i familie.

Jeg skulle til å si at jeg antar man ikke bare ser på "standardkrav" til fosterforeldre i en situasjon som dette? Det å bli boende hos nær familie må jo være verdt ganske mye. Men jeg mener å huske fra en tidligere diskusjon at det likevel er ganske sjelden barna plasseres permanent hos besteforeldre - at søsken eller søskenbarn av foreldrene er mer sannsynlige?

Imma skrev:

Våre barn blir tatt hånd om av min søster og hennes mann,dersom vi skulle dø.
Dette er avklaret både med min mann og min søster og hennes mann.

Som hos oss. Min søster har barn på samme alder, og vi har en gjensidig avtale på dette.

Alfa skrev:

45 då barnet vart fødd eller 45 ved omsorgsovertaking? :har foreldre som er 43 og 46 år eldre enn barnebarnet sitt:

Det ville jo være meningsløst å ha en absolutt grense på 45 år ved overtagelse i slike tilfeller - det kan jo godt være snakk om ganske store barn der foreldrene selv var langt over 40.

safran skrev:

Du tenker kanskje på adopsjon? Uansett vil man kunne gjøre unntak fra ordinære krav for å få plassert barnet i familie.

Nei. Da mine foreldre ble fosterforeldre, var min far for gammel, han var over 45, men min mor var under, så de ble godkjente, under tvil, men siden det var "nær familie" (egentlig ikke familie som i "blodslekt" men foreldrene til barna har ikke familie i Norge i det hele tatt) så gikk det greit. De ble opplyst om at de ikke kom til å få andre barn enn disse to barna, det hadde ikke gått, fordi de var for gamle.

Skilpadda skrev:

- at søsken eller søskenbarn av foreldrene er mer sannsynlige?

Da jeg litt i mitt tilfelle, i alle fall. Skremmende.

Jeg vil at mine foreldre skal ha siste ordet dersom både min eksmann, hans kone, min mann og jeg skulle dø samtidig. Hvis ikke, håper jeg min eksmann tar de to eldste barna om jeg dør, og så tar jo selvsagt min mann Khadija. Skulle jeg og min mann dø, har jeg en backup-plan, og det er ikke familie, i alle fall!

Nabbe skrev:

Nei. Da mine foreldre ble fosterforeldre, var min far for gammel, han var over 45, men min mor var under, så de ble godkjente, under tvil, men siden det var "nær familie" (egentlig ikke familie som i "blodslekt" men foreldrene til barna har ikke familie i Norge i det hele tatt) så gikk det greit. De ble opplyst om at de ikke kom til å få andre barn enn disse to barna, det hadde ikke gått, fordi de var for gamle.

Men det kan da ikke være en absolutt grense i alle tilfeller? Jeg mener, hvis vi skulle dø om ti år, når Poden er femten, så vil han jo trenge fosterforeldre eller noe slikt - men på det tidspunktet vil jo vi være 48-49 år selv, og det er jo meningsløst om folk på vår egen alder skulle være avskåret fra å få omsorg for ham. (Jeg skjønner at det ikke er du som lager reglene, altså. ) Det vil jo bare være noen ganske få år til han blir myndig selv, så han ville ikke formelt sett "trenge" foreldre så veldig lenge.

Nabbe skrev:

Nei. Da mine foreldre ble fosterforeldre, var min far for gammel, han var over 45, men min mor var under, så de ble godkjente, under tvil, men siden det var "nær familie" (egentlig ikke familie som i "blodslekt" men foreldrene til barna har ikke familie i Norge i det hele tatt) så gikk det greit. De ble opplyst om at de ikke kom til å få andre barn enn disse to barna, det hadde ikke gått, fordi de var for gamle.

Nå kjenner ikke jeg til forskriftene FØR 2004, men jeg kan ikke finne noe i dagens forskrifter om alder.

3. Generelle krav til fosterforeldre
Fosterforeldre må ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. Fosterforeldre må ha en stabil livssituasjon, alminnelig god helse og gode samarbeidsevner. De må også ha økonomi, bolig og sosialt nettverk som gir barn mulighet til livsutfoldelse.
Fosterforeldre må ha god vandel og må kunne legge frem tilfredsstillende politiattest, jf. barnevernloven § 6-10 tredje ledd.


§ 4. Valg av fosterhjem til det enkelte barn
Ved valg av fosterhjem til et barn skal barneverntjenesten legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Barneverntjenesten må vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger til å ivareta det enkelte barns særlige behov, bl.a. sett i lys av barnets egenart, formålet med plasseringen, plasseringens forventede varighet og barnets behov for samvær og annen kontakt med familie. Barneverntjenesten skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.
Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.
Fosterhjemmet bør bestå av to fosterforeldre av forskjellig kjønn. Homofile, lesbiske og enslige fosterforeldre kan velges dersom barneverntjenesten finner at dette vil være til det aktuelle barnets beste.
Barnets foreldre skal om mulig gis anledning til å uttale seg om valg av fosterhjem. Foreldrenes mening skal tas med i barneverntjenestens vurdering etter første, annet og tredje ledd.

Jeg vet ikke. Jeg kjenner ikke noen som jeg vil overlate barna mine til. Om jeg skal dø, så håper jeg det blir av en litt langvarig sykdom, så har jeg tid til å finne noen.

...dette var på 90-tallet... 😉 Kanskje det var annerledes da?

Eldstebroren min og samboeren hans. De er stabile som par, har utdanning og jobb, erfaring med barn, vil kunne følge henne opp i fht skole, fritid og personlighet på en veldig tilfredstillende måte. Hun vil ikke trenge å flytte langt og de vil ha mulighet til å opprettholde kontakt med hele familien. Det er også viktig for meg at det er noen som er omsorgsfulle og forståelsesfulle nok til å kunne håndtere et barn i sorg. Det er en stor utfordring.

Alternativt blir det Lilles faddere i Bergen, som kan beskrives på samme måte.

A propos faddere - jeg tenker at i ytterste konsekvens skal de stille opp ved en slik hendelse. Men jeg vil jo gjerne at barna mine skal få bo sammen med sine søsken, og det blir litt voldsomt for en stakkars fadder. Da tenker jeg familie hadde vært det beste.

Som LilleRosin, så vil jeg også at barne skal bo sammen. Vi har en liten familie, så det mest naturlige ville være at min søster og hennes mann tok ansvaret for barna. De har tre barn som er på alder med våre, men våre foreldre bor like ved og er relativt unge (58 og 59) og kan avlaste. Svigerforeldrene mine er noe eldre og skilt, så de ser jeg ikke på som noe alternativ.

Dette har vi aldri snakket om. Det mest naturlige er mine foreldre, eller mannen sin søster.