Malama skrev:
Vestlending her også.
Vi hadde jo ingen låste planer for sommeren, bare løse ideer, samt forventninger fra både svigers og ungene som at vi selvsagt skal besøke dem i sommer.
Det er usikkerheten som plager meg også. At jeg ikke kan bruke tid på å planlegge og ordne en mulig tue til dyreparken, at jeg ikke engang vet om det er forsvarlig å ta inn på gjesterommet til svigermor, om ungene kan overnatte hos svigerfar, og tilbake til svigermor. De er slett ikke samme husstand eller hverandres faste partner nei.
Usikkerheten. Den gjør meg nedtrykt.
For min del er det egentlig at det ikke er noe å se frem til. En ting er for så vidt nydelige mars og april i skibakken, påsken på fjellet og at jeg skulle reist til Israel om en uke. Det er mye verre at absolutt alle hyggelige sosiale ting er avlyst. Trysilsmellen med jentene. Konserter og Aftenpodden live. De morsomme jobbgreiene. Navnefest til min lille nye nevø. Og ikke minst Øyafestivalen.
Alle vennefester, alle middagene vi skulle spist ute, femtiårslag, alt er borte. Jada, jeg lever. Jeg bor i et trygt land, vi har helsepersonell som står i krigen for oss. Men det er dritkjipt for det.