Etisk - skulle man latt være?

Heter det overgrep, forresten, eller er det bare relatert til seksualisert vold? (For det har altså aldri forekommet, må jeg nesten få presisere.)

Sympati er i grunnen irrelevant, tenker jeg. Jeg er opptatt av hvordan systemet kan bygges slik at når situasjonen gjør at "ikke optimal, men det holder vel"-omsorg går til "ikke adekvat i det hele tatt, i denne situasjonen", så skal det finnes et sikkerhetsnett for det barnet.

For de langt fleste "klarer ikke å holde barnet fast når det får sprøyte, for det er så fælt"-foreldre (som det er mange av) blir jo gudsjelov aldri satt i situasjonen "legg barnet din inn for tvangssondemating når det truer med selvmord dersom du gjør det".

Polyanna skrev:

Og når man får et behandlingsopplegg fra sykehuset som, hvis jeg kvalifisert gjetter, legges frem som "dette må dere følge 100%, ellers må barnet legges inn igjen. Dette er alvorlig. Dette kan man dø av", så FØLGER man det, og om man ikke får det til (for det er helt jævlig vanskelig), så tar man mot all hjelp. Selv om det er smertefullt og ubehagelig og kan innebære at barnet skal holdes fast og sondemates (og kanskje traumatisers for livet av DET). (Se det NRK-programmet. Det kan gi litt innblikk i hvor ekstremt vond og vanskelig denne behandlingen er)

Jeg kjenner en familie som har stått i dette, og det var helt grusomt. Det var nær ved å ødelegge hele familien. Når man i tillegg opplever at sykehuset ikke har den nødvendige kompetanse for å ta seg av den som er anorektisk, og adekvat behandlingsplass er måneder unna pga. dårlig kapasitet, kan man som forelder tenke tanken at: "Dette kan jeg ikke utsette barnet mitt/resten av familien for." Man er ganske hjelpeløs i møte med et slikt system. Men veien derfra til å ta med seg en kritisk syk jente og stikke av til en bortgjemt hytte, er ganske lang.

Jeg synes du har mange kloke innlegg i denne diskusjonen, Polyanna. Jeg satt igjen med en uggen følelse etter å ha lest avisartikkelen det refereres til i HI, men jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor.

Jeg er veldig enig i at vi må ha et hjelpeapparat som er dimensjonert for å håndtere denne typen problematikk, altså. Og at det åpenbart har vært systemsvikt flere steder i denne saken.

Også syns jeg det systemet vi har der BV ikke tar høyde for foreldre som bytter kommune, er helt hinsides feil. Jeg fatter ikke at det er mulig i et sivilisert land heller. 🙁

Vi må ikke glemme at det i tiltalen stod at det måtte ha vært ÅPENBART at jenta trengte nødvendig helsehjelp. En gjennomsnittlig 12 åring er 152 cm høy. Hun var 13. Hun veide 21 kg.

Det er noe annet enn at det er krevende med anorektikere i familien og at tilbudet er dårlig. Nødvendig helsehjelp tilsier behov for noe akutt. Da er man ikke på hytte. Man er hos helsepersonell.

Det er vel på bedringens vei, men, ja.

Og så lurer jeg: Hvordan jobber barnevernet mot sånne familier? Der basic omsorg er "god nok", men der situasjonen krever mer? Og det er selvsagt kjempevanskelig å gå inn i - en familie som er i ferd med å gå under av en ekstrem belastning, og så skulle "forsvare seg mot barnevernet" også, som det sikkert vil oppfattes som. Selv om man er innenfor "normalområdet" på å ikke oppfatte råd som kritikk, kan man være mye, mye mer var for det når man allerede føler at alt rakner.

Jeg syns det høres veldig lite sannsynlig ut at hun ikke var klar over at det kunne oppstå hjertesvikt. I dokumentaren jeg linket til over var det flere som hadde opplevd nettopp det. De hadde jo vært innlagt med henne, de MÅ ha hørt om det.

Pelle skrev:

Vi må ikke glemme at det i tiltalen stod at det måtte ha vært ÅPENBART at jenta trengte nødvendig helsehjelp. En gjennomsnittlig 12 åring er 152 cm høy. Hun var 13. Hun veide 21 kg.

Det er noe annet enn at det er krevende med anorektikere i familien og at tilbudet er dårlig. Nødvendig helsehjelp tilsier behov for noe akutt. Da er man ikke på hytte. Man er hos helsepersonell.

Min 12 åring som ligger midt på percentilen for sin høyde og vekt veier mer enn dobbelt så mye. Tør ikke tenke på hvordan hun hadde sett ut dersom hun veide så lite.

Polyanna: det virker jo som de kommer fra en ressurssterk, velbemidlet familie. Det er vel gjort undersøkelser på at barnevernet (og alle andre, egentlig) lettere lar seg "blende" av ressurssterke foreldre, som er veltalende og vet hva man kan kreve og forlange. Jeg vil tro at de mye raskere hadde tatt over omsorgen om en enslig somalisk mamma hadde drevet på på samme måten.

Jeg tror veldig mye av denne saken har blitt dom det har blitt på grunn av fordommer, både den ene og den andre veien.

Jeg husker en venninne eller bekjent eller noe skrev et leserinnlegg for en stund siden, og som indikerte det stikk motsatte: At moren var blitt misforstått fordi hun IKKE var ressurssterk. (Finner ikke lenke til den nå, trodde det ble lenket til den her inne da den kom)

Jeg tenker det er litt dumt dersom vi uttaler oss veldig dømmende mot foreldre som har veldig spiseforstyrrelses-syke barn. Selv om man selvfølgelig ikke tar med seg så syke barn på en hytte i ødemarka, er det ikke nødvendigvis veldig rett frem og easy peasy å få hjelp heller. Veldig mange anorektikere har opplevd både 2-3-4 hjertestanser uten at de har dårlige foreldre av den grunn.

Input skrev:

Jeg tenker det er litt dumt dersom vi uttaler oss veldig dømmende mot foreldre som har veldig spiseforstyrrelses-syke barn. Selv om man selvfølgelig ikke tar med seg så syke barn på en hytte i ødemarka, er det ikke nødvendigvis veldig rett frem og easy peasy å få hjelp heller. Veldig mange anorektikere har opplevd både 2-3-4 hjertestanser uten at de har dårlige foreldre av den grunn.

Jo men altså - i ødemarka uten kontakt med noen i flere mndr?

pøbelsara skrev:

Jo men altså - i ødemarka uten kontakt med noen i flere mndr?

Ja, jeg bare snakket mer generelt.

Jeg ønsker ikke å ga på meg at jeg er dømmende mot slike foreldre. Jeg kjenner folk som har barn og annen nær familie med den sykdommen og jeg tror det er knallhardt og vanskelig. Det flere har til felles er dog at de klamrer seg til den hjelpen de kan få.

Pelle skrev:

Jeg ønsker ikke å ga på meg at jeg er dømmende mot slike foreldre.

Det har ingen, i hvert fall ikke jeg, sagt at du er heller.

Input skrev:

Jeg tenker det er litt dumt dersom vi uttaler oss veldig dømmende mot foreldre som har veldig spiseforstyrrelses-syke barn. Selv om man selvfølgelig ikke tar med seg så syke barn på en hytte i ødemarka, er det ikke nødvendigvis veldig rett frem og easy peasy å få hjelp heller. Veldig mange anorektikere har opplevd både 2-3-4 hjertestanser uten at de har dårlige foreldre av den grunn.

Jeg håper det ikke er meg du mener, for da har jeg virkelig uttalt meg helt misvisende!!

Nettopp det at at hjertesvikt er en helt reell fare er vel det som nettopp tilsier at man ikke reiser på hytte i skauen med et så sykt barn.

Anoreksi er vel den hyppigste dødsårsaken for unge kvinner i Norge, er det ikke det?

Men uansett: Jeg kjenner at jeg kanskje spekulerer mer enn det jeg strengt tatt syns er greit selv, og lurer på om jeg skal være mer forsiktig med det.

Forferdelig vond sak.

Nei, jeg mente ikke deg heller, Polyanna. Jeg mente generelt. I samfunnet liksom. Burde presisert det.

Hun hadde en BMI på 8,8 og veide 21 kg. Da er man 154,5 cm høy. Min sønn er tynn, han er like høy, men veier nesten det dobbelte.

Input skrev:

Nei, jeg mente ikke deg heller, Polyanna. Jeg mente generelt. I samfunnet liksom. Burde presisert det.

Ah.

Ja, men jeg tror det er veldig lett å gjøre det. Hvor vanskelig kan det være, liksom, å få nok mat i et barn til at det ikke sulter i hjel.