Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

Hattifnatten skrev:

Hvordan ønsker introverte at spillet med å bli kjent med andre skal foregå? Hva kan man spørre om? Taushet?

Snakk med meg og spør meg om alt mulig. Jeg funker dårlig i å ta initiativ selv, og klein taushet er det som gjør at jeg kan få noia i sosiale sammenhenger. Men gi meg det motsatte av meg selv, og så har vi det gående, så lenge motpart er oppriktig interessert og kan lytte også . Jobb, musikk, film, pedagogikk, o.l. er trygge temaer for meg.

Men small-talk er mye rart. Hvis folk synes utdannelse er kjedelig å snakke om, så mister de gjerne meg rimelig kjapt, da det både er meg og jobben min. Så har de de morsomme man møter på:
- hvor er du fra?
- Mo i Rana
- jeg kjenner en som heter Bjørn Hansen i Bodø.... kanskje du vet om han?
- ehh... det er 25 mil til Bodø... så...

Eller de som tror at humanister ikke feirer jul, og at det er bedre å si at en hamster kommer til hamsterhimmelen, og ikke kan forstå at man ikke tror på overnaturlige ting som spøkelser. (:skolemødrekveld: )

Så kan man dra det videre til de som synes barnevernet ar gått litt langt når man ikke ka gi ungene et klaps en gang, for ikke å snakke om de som synes barnehagen skifter bleie på ungene for ofte.

Så har man de som så gjerne vil, men som ikke får det til. Frisører f.eks. Men jeg ser jo at de prøver, og jatter litt med.

Jeg mener at dette er en del av den norske smalltalken. Da jeg jobbet med norskopplæring for flyktninger og innvandrere så var dette spørsmålet en av de tingene jeg lærte dem å ikke bli fornærmet over. Jeg snakker en annen dialekt enn de snakker i byen her - jeg blir alltid spurt hvor jeg kommer fra, enda jeg både ser og høres etnisk norsk ut. Jeg spør elever om det selv også, jeg er nok veldig glad i talemål. Hører jeg en liten vri på dialekten til noen så spør jeg gjerne hvor de er fra - det er jo mest av alt en måte å bli kjent på, for meg i alle fall. Jeg spør utlendinger om det også - jeg kan fint si: Jeg syns jeg hører et snev av nordnorske melodier i dialekten din, har du bodd i Nord-Norge før du kom til Drammen? Eller jeg kan spørre: Hvor kommer familien din opprinnelig fra? Og når de svarer på det spørsmålet så slår vi gjerne av en prat om stedet. Jeg har som sagt jobbet med flyktninger så jeg kan, ikke mye, men litt om en del steder i verden. F.eks. så kan jeg spørre en som kommer fra Afghanistan om: Hva er det som er språket ditt? (fordi jeg vet at det er mange språk i Afghanistan) Jeg opplever det i grunn som at de fleste liker at man viser interesse. Det er bare ment hyggelig fra min side - som en måte å bli kjent på.

Da har jeg summert opp sosiale koder for de som måtte trenge noen regler for hva man sier til folk:

Hilse på lyshåret person: hei, hvor kommer du fra?
Hilse på gravid person: hei, hvor har du kjøpt den fine vesken?
Hilse på somalisk person: hei, er du gravid?
Hilse på tykk person: hei, hvilken dag er det i dag?
Hilse på person med stresskoffert: hei, så fin koffert, har du karriære eller liker du å tenke med den?
Hilse på person med handicap - synlig eller ikke synlig: HEI, KAN DU HØRE MEG?, HVA E R DITT OPPRINNELSESLAND?




Jeg tror jeg bare gjør som jeg pleier jeg. Snakke om sinnssykdom.

Darth skrev:

Jeg mener at dette er en del av den norske smalltalken.

Og været. Det må da være et norsk fenomen at vi snakker så mye om været (det er nok å ta av for å si det slik )

Jeg bare synes det er litt pussig at når alle her (så vidt jeg kan se) som har et unorsk (hvanådeter) utseende, synes dette spørsmålet er litt kjipt, så synes fremdeles såpass mange at de tar feil?

oslo78 skrev:

Da vil jeg ha en liste over hva som er greit å spørre om når man møtes. For det er vel ikke stuereint å bare snakke om seg selv heller?

Jeg har fått med meg: Ikke spørre om hvor man kommer fra (i hvert fall ikke med noen oppfølgingsspørsmål), ikke spørre om jobb, ikke spørre om helse, ikke spørre om utdanning, ikke spørre om man har barn.

Hva med spørsmål om klær og hvor de er kjøpt? Er det invaderende? Hus? Kanskje kjipt for en som leier en liten hybel? Interesser? Ikke så kult for en som ikke har noe spesielt de er opptatt av? Ferier? Hva med dem som ikke har råd til å reise noen steder? Dyr? Kan det være sårt for allergikere?

Alt kan jo være sårt for noen, så løsningen blir kanskje å bare holde kjeft?

Dette synes jeg blir for dumt. Mange av oss har sagt det er greit å spørre hvor man kommer fra. Men hvis folk gir et svar, - hvorfor i alle dager skal man ikke godta det svaret som man ville ha gjort med alle andre mennesker? Mener du seriøst at det er greit å ikke godta svaret et menneske gir med utgangspukt i at "jeg godtar ikke svaret, vedkommende er brun og kan umulig komme fra X". Det er jo denne forskjellen vi snakker om her, vi snakker om de som ikke godtar svaret de får men må argumentere med vedkommende og putte de i en eller annen bås de har inne i sitt hode.

Jeg vil si det motsatt av det du sier. Du trenger ikke ha en liste over ting du ikke kan spørre folk men derimot, behandle alle folk likt. Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

Jeg tror essensen er at alle syns noen spørsmål er teite og legger noe annet i det enn det faktisk er. Om man ikke skal spørre en person med brun hud hvor de er fra så er det egentlig å forskjellsbehandle vedkommende fra hvordan mange av oss ville behandlet en med lys hud. Jeg kan selvsagt godt ta meg sammen og huske at de med brun hud generelt ikke liker å spørres hvor de kommer fra, men da vil det medføre at jeg for min del vil bli mer oppmerksom på hudfarge og ikke mindre.

rine skrev:

Hvordan vet du at det er det spørsmålet skal dekke? Fakta er jo at man umulig kan være opprinnelig fra Norge/Skandinavia dersom man har brun hud. Er det en big deal og noe man må snakke om? Nei. Er det feil å "stamme" fra et annet sted enn Norge? Nei. Er det feil å hevde at en person som er er rimelig mørk i hud og hår med stor sannsynlighet opprinnelig stammer fra et land en del syd for Norge, selv om det er mange generasjoner siden. Nei.

Men hva slags interesse har det for samtalen om en av mine forfedre kom til Norge med et spansk skip på 1600-tallet, og at det er derfor jeg har mørk hud og brune øyne? Skal man "grave" i folks fortid, må det da i det minste komme noe interessant ut av det. Om min tipptipptippoldefar er fra Barcelona eller Voss har da ingen betydning for hvem jeg er, annet enn kanskje litt forklarende for mitt utseende.

Candy Darling skrev:

Jeg bare synes det er litt pussig når alle her (så vidt jeg kan se) som har et unorsk (hvanådeter) utseende, synes dette spørsmålet er litt kjipt, så synes fremdeles såpass mange at de tar feil?

Det som har gått fram er at man synes det kan være kjipt å få spørsmål om hvor man EGENTLIG er fra, ikke spørsmål om hvor man er fra.
Jeg synes det kan bli litt blandet her i tråden og jeg har vel selv skyld i den blandingen.

Om man synes noe er kjipt for egen del så tar man ikke feil, men man kan ikke alltid forvente at det blir tatt generelle hensyn ut i fra dette. Å legge bånd på meg, særlig i møte med mennesker med annen hudfarge i forhold til å kunne spørre hvor de kommer fra ville være veldig rart, særlig siden jeg opplever at nettopp dette er noe som mange setter pris på å fortelle om. Å mase om hvor folk egentlig er fra når de allerede har svart på spørsmålet om hvor de er fra kan være både utidig og frekt.

Candy Darling skrev:

Jeg bare synes det er litt pussig at når alle her (så vidt jeg kan se) som har et unorsk (hvanådeter) utseende, synes dette spørsmålet er litt kjipt, så synes fremdeles såpass mange at de tar feil?

Himmel og hav. Hvis alle med unorsk utseende synes spørsmålet er kjipt _i en hvilkensomhelst setting og uansett hvor lenge man har kjent personen som spør-synes det er kjipt å komme inn på opprinnelseslandet sitt, så respekterer jeg det. Jeg mener bare at spørsmålet ikke automatisk er ugreit. At det mest sannsynlig er lurt å styre unna det både lenge og vel og på ingen måte et nødvendig spørsmål, er jeg selvsagt enig i.

Lisa skrev:

Dette synes jeg blir for dumt. Mange av oss har sagt det er greit å spørre hvor man kommer fra. Men hvis folk gir et svar, - hvorfor i alle dager skal man ikke godta det svaret som man ville ha gjort med alle andre mennesker? Mener du seriøst at det er greit å ikke godta svaret et menneske gir med utgangspukt i at "jeg godtar ikke svaret, vedkommende er brun og kan umulig komme fra X". Det er jo denne forskjellen vi snakker om her, vi snakker om de som ikke godtar svaret de får men må argumentere med vedkommende og putte de i en eller annen bås de har inne i sitt hode.

Jeg vil si det motsatt av det du sier. Du trenger ikke ha en liste over ting du ikke kan spørre folk men derimot, behandle alle folk likt. Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

Jeg pleier å stille oppfølgingsspørsmål hvis det er naturlig til både hvite, brune, grønne eller blå, jeg. Jeg synes samtaler som "hvor kommer du fra" "Toten" "Hva liker du best å spise" "Lasagne", osv blir temmelig traurige. Det er mer naturlig for meg å snakke litt lengre om hvert emne - hvis man nå kommer inn på et emne - ansett hudfarge. Om emne er opprinnelsessted, barnehagen på stedet, felles jobb eller noe annet spiller for meg ikke så stor rolle.

Og hvis du leser tråden, ser du ganske mange eksempler på ting NOEN synes det er kjipt å bli spurt om. At jeg da konkluderer med at det jammen er mange emner som ser ut til å bli skumle dersom man spør feil person om dem, synes jeg ikke er "for dumt". Jeg er for eksempel ganske lei av å snakke om arbeidstidsavtalen til lærere, men jeg forstår jo at det tydeligvis er noe mange synes det er naturlig å spørre meg om, så da blir jeg da ikke sår, fornærmet og avmålt om det skulle komme opp.

Smilefjes skrev:

Jeg tror essensen er at alle syns noen spørsmål er teite og legger noe annet i det enn det faktisk er. Om man ikke skal spørre en person med brun hud hvor de er fra så er det egentlig å forskjellsbehandle vedkommende fra hvordan mange av oss ville behandlet en med lys hud. Jeg kan selvsagt godt ta meg sammen og huske at de med brun hud generelt ikke liker å spørres hvor de kommer fra, men da vil det medføre at jeg for min del vil bli mer oppmerksom på hudfarge og ikke mindre.

Men igjen, og jeg får ikke sagt det nok ganger. Jeg synes man skal behandle folk likt, så hvis du spør datteren min hvor hun kommer fra og sier Oslo så mener jeg at man skal godta svaret, akkurat som man ville med en hvit person.

Absolutt, man bør IKKE ha en liste med ting man ikke spør noen folk om og ikke andre men man bør behandle folk på samme måte, det inkluderer også å godta de svarene man måtte få. Hvis man er komfortabel med mangfold, på alle mulig måter, så er det nettopp når man ikke føler eller lurer på om / hva / hvis nå atte men ser personer og ikke hudfarge. Så spør ivei, vi gjør jo det i Norge, hvor kommer du fra men Norge i år 2012 er også en generasjon av ikke-hvite nordmenn som ikke har et forhold til noe annet en Norge som sitt hjemland.

Smilefjes skrev:

Jeg tror essensen er at alle syns noen spørsmål er teite og legger noe annet i det enn det faktisk er. Om man ikke skal spørre en person med brun hud hvor de er fra så er det egentlig å forskjellsbehandle vedkommende fra hvordan mange av oss ville behandlet en med lys hud. Jeg kan selvsagt godt ta meg sammen og huske at de med brun hud generelt ikke liker å spørres hvor de kommer fra, men da vil det medføre at jeg for min del vil bli mer oppmerksom på hudfarge og ikke mindre.

Nemlig. For meg vil det også oppleves fullstendig feil å være mer obs på dette overfor mennesker med annen hudfarge enn meg selv.

Nå er jeg vant med at mennesker uten å spørre meg på forhånd legger sterke bånd på seg når de snakker med meg og det er ikke bare hyggelig det heller, hvis man først skal snakke om hva som er OK å bli møtt med.
Jeg vet mye om hvordan det er å bli møtt med fordommer og hvordan folk kan tilpasse seg samtalen med meg basert på fordommer.

Jeg kjenner at det blir litt styrete å skulle tilpasse adferd sånn at aldri noen skal bli støtt i tilfelle heller jeg altså. Om jeg kan si med hånden på hjertet at adferden ikke er ment støtende, at den er lik overfor alle uansett hudfarge, bmi eller annet og at det utelukkende er ment hyggelig så får det dundre meg møtes så snurt eller velvillig det bare ønsker.

oslo78 skrev:

[/b]

Jeg pleier å stille oppfølgingsspørsmål hvis det er naturlig til både hv
ite, brune, grønne eller blå, jeg. Jeg synes samtaler som "hvor kommer du fra" "Toten" "Hva liker du best å spise" "Lasagne", osv blir temmelig traurige. Det er mer naturlig for meg å snakke litt lengre om hvert emne - hvis man nå kommer inn på et emnt. Uansett hudfarge.

Og hvis du leser tråden, ser du ganske mange eksempler på ting NOEN synes det er kjipt å bli spurt om. At jeg da konkluderer med at det jammen er mange emner som ser ut til å bli skumle, synes jeg ikke er "for dumt".

Jeg synes det for altfor svart-hvitt slik du fremstilte det. Mange i tråden har fremhevet at det er det "obligatoriske" oppfølgingsspørsmålet som blir for dumt, for det kommer så godt som utelukkende kun for en kategori nordmenn, de som ikke er hvite i huden. Det er ikke noe jeg må leve med i alle fall slikt som mitt barn gjør.

Smilefjes skrev:

Jeg kjenner at det blir litt styrete å skulle tilpasse adferd sånn at aldri noen skal bli støtt i tilfelle heller jeg altså. Om jeg kan si med hånden på hjertet at adferden ikke er ment støtende, at den er lik overfor alle uansett hudfarge, bmi eller annet og at det utelukkende er ment hyggelig så får det dundre meg møtes så snurt eller velvillig det bare ønsker.

På hvilke måte på du tilpasse adfert i en slik situasjon? Er det fordi folk ikke kan være fra Oslo, Toten eller gokk hvis de er brune? :sorry men jeg forstår ikke hva slags tilpassing du mener her og jeg er oppriktig nyskjerrig på hva du snakker om:

Lisa skrev:

Jeg synes det for altfor svart-hvitt slik du fremstilte det. Mange i tråden har fremhevet at det er det "obligatoriske" oppfølgingsspørsmålet som blir for dumt, for det kommer så godt som utelukkende kun for en kategori nordmenn, de som ikke er hvite i huden. Det er ikke noe jeg må leve med i alle fall slikt som mitt barn gjør.

Jeg haddevel et slikt spørsmål senest til Ulvefar tror jeg.

r

Lisa skrev:

Jeg synes det for altfor svart-hvitt slik du fremstilte det. Mange i tråden har fremhevet at det er det "obligatoriske" oppfølgingsspørsmålet som blir for dumt, for det kommer så godt som utelukkende kun for en kategori nordmenn, de som ikke er hvite i huden. Det er ikke noe jeg må leve med i alle fall slikt som mitt barn gjør.

Javel. Jeg synes det er naturlig å komme med oppfølgingsspørsmål til alle. Det blir da en utrolig kjedelig samtale med kun spørsmål - svar - spørsmål om nytt emne - svar, osv. Men oppfølgingsspørsmålene kan jo være så mangt, som "Hvor i Oslo er du fra?", " Er familien din fra Oslo, eller er dere innflyttere sånn som vi?"eller lignende. Men på et eller annet tidspunkt (gjerne et stykke ut i samtalen) kunne jeg sikkert funnet på å spørre om vedkommende var født i Norge eller hadde bodd i et annet land før - hvis det falt seg slik. Det avhenger blant annet av hvor personlig motparten hadde vært i sine svar eller i spørsmål til meg.

Hattifnatten skrev:

Hvordan ønsker introverte at spillet med å bli kjent med andre skal foregå? Hva kan man spørre om? Taushet?
Hvis slike spørsmål ønskes unngått fordi man er introvert blir det en annen problemstilling enn om man ønsker dem unngått fordi de oppleves rasistiske, støtende osv. selv om jeg ser at grensene der ikke alltid er så tydelige.

Nå synes jeg du svarer på noe helt annet enn det jeg skrev. Jeg skrev jo nettopp ikke at jeg synes folk skal unngå å spørre meg om ting fordi jeg er introvert - jeg skrev tvert imot at jeg synes det er helt greit at folk snakker "mer ekstrovert" til meg enn jeg er vant til, og så håper jeg at de synes det er greit at jeg snakker "mer introvert" til dem enn de er vant til. Det er jo bare alminnelig romslighet, føler jeg, enten den mer ekstroverte er en atypisk åpenhjertig og skravlete hedmarking eller en helt typeriktig brasilianer.

Lisa skrev:

Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

Enig. Det er lite sjarmerende når man insisterer på at egentlig er du vel ikke fra Toten.

Jeg har måttet lære meg til å ikke bli snurt når østlendinger kaller meg for bergenser. Østlendinger har virkelig ikke øre for dialekter. (Jepp, generalisering) Hvis det er noe jeg absolutt ikke er så er det bergenser. Ikke fordi det er noe galt med bergensere, jeg er bare ikke en. For å si det som Alexander Dale Oen. Eg e'kje bergensar, eg e stril.

Tilbake til utlendinger - det er nok mange som tenker at utlendingene er veldig opptatt av å være utlendinger, for å si det litt banalt. Jeg tror det er litt av grunnen til at en del spør og graver så mye. Jeg har elever som ikke vet hvorfor familiene deres kom til Norge, og det kan være elever som selv er født, og delvis oppvokst, i utlandet. De aner ikke om de er flyktninger, eller arbeidsinnvandrere, eller hva som gjorde at de havnet her. (Jeg underviser i samfunnsfag, og da kommer dette spørsmålet ganske naturlig opp) Det syns jeg er en fin ting - det betyr i de aller fleste tilfeller at de oppfatter seg som helt vanlige ungdommer som bare er opptatt av det ungdommer er opptatt av. De er ikke Siri fra Somaliland, eller Per fra Pakistan - de er bare Siri og Per, og sånn skal det være.

Man blir heller ikke ekspert på alt i egen kultur bare fordi man kommer fra et annet sted. Jeg har en venn fra Vietnam. Han kom alene til Norge som 18-åring. På skolen ble han spurt om å lage en matrett fra hjemlandet sitt. Og hva vet en bortskjemt guttunge om matlaging? - han hadde aldri laget mat, det hadde moren hans gjort. Så han laget kjøttkaker, det hadde han lært av miljøterapeuten i huset der han bodde. Læreren var forundret over at Vietnamesisk og norsk mat var så lik.