Hva strømmer du nå? #5

Jeg er størsteparten av året veldig fornøyd med å se fiksjon, aller helst krim.
Og i deler av året får jeg litt nok, og oppsøker alle verdens dokumentarer og virkelig elendighet. Men jo mer reality-aktig konsept, jo mindre sannsynlig er det at jeg vil vurdere å se det. Legg til at jeg ikke synes det er så kjekt med aldring som konsept, så jeg har ikke lyst til å se demens-koret.


I helga så jeg på DCI Banks, og nå savner jeg ham. Vet jammen ikke om Arr i sjelen og Robson Green kan fylle tomrommet. Spesielt ikke etter at han plutselig har gått fra å være sassy psykolog til å bli livstrøtt politi (jf. hva nå den 50-talls serien på NRK heter).

Nettopp. Det er jo forståelig. Det er jo et meg-problem, dette, men jeg ble nysgjerrig når alle bejubler den så veldig.

Polyanna skrev:

Samtidig så velger de nok å la være å vise sinne, slemhet og utagering, for eksempel. Det ville nok vært vanskelig, rent etisk.

Ja, enig.

Jeg kan ikke se at noen av oss som skrev om serien sa at de bare viser glade demente. Jeg er ikke ferdig med serien, og synes et par av dem f.eks. virker litt forvirret under intervjurundene der det er de pårørende som snakker mest.

Jeg har begynt å se White Lotus. Bra underholdning så langt, vet ikke hvorfor jeg ikke har sett det før.

17-åringen og jeg har sett ferdig siste tilgjengelige sesong av Manifest, og må finne oss noe nytt. Hun ser The Falcon and the Winter Soldier, men jeg henger ikke med der. Har fått litt Marvel-overdose siste to år, for å si det mildt.

Også ser jeg at det har kommet en sesong til av His Dark Materials. Noen som har sett den?

Jeg har ikke sett Demenskoret, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men jeg så for en stund siden en nydelig dokumentar om demens som heter "Vær her". Den følger tre personer med ganske langt fremskreden demens, og er både sår, vond og varm på samme tid.

https://www.filmweb.no/film/EUF20190080#10.01.2023

Jeg synes det er veldig lett å skjønne at tematikken kan være for sår og nær for noen, uten at det skal tas som at noen av de som liker serien tar feil eller skjønnmaler. Det er store forskjeller mellom hvordan folk reagerer på ting og hva de liker, minst like mye på ting man er personlig engasjert i som ting man bare lar seg underholde av.

Ikke sett Demenskoret, et ubehag det er vanskelig å beskrive. Alt som var med mamma. Og det var ikke demensglede.

Elsker White Lotus. Sesong to er bedre enn eneren.
Litt skeptisk da mannen foreslo norske Heksejakt på Netflix, men den likte vi altså begge. Spennende. Damer på manus er ikke dumt.

Blondie skrev:

Vi har sett litt på Evy og alltid i helga og koste oss med den. Lettbeint og søt med litt langsomt driv. Akkurat det vi trengte. Vi liker begge veldig godt å lytte til ulike dialekter, både norske og utenlandske. Det spiller nok inn.

Den liker jeg også. Har noen episoder igjen.

Jeg har ikke sett Demenskoret, men jeg er veldig skeptisk til å bruke mennesker som ikke kan samtykke som underholdning. Uansett hvor rørende og fint det er, så synes jeg ikke det er greit.

Input skrev:

Den liker jeg også. Har noen episoder igjen.

Jeg har ikke sett Demenskoret, men jeg er veldig skeptisk til å bruke mennesker som ikke kan samtykke som underholdning. Uansett hvor rørende og fint det er, så synes jeg ikke det er greit.

Ganske sikker på at -nesten- alle har samtykkekompetanse der. Usikker på han som ikke husket at han hadde vært der før, da. Og han som trodde han var på et annet sted (1. episode). Det samme kan jo sies om serier som tar for seg psykisk utviklingshemmede eller barn med andre vansker (eller generelt barn). Mina og meg, f.eks. Eller barneskuespillere, om vi skal dra tanken helt ut.

Blondie skrev:

Jeg har ikke orket å se Demenskoret, det treffer for nært. Det er med glad-demente som reagerer på musikk? Vill gjetning, men det pleier å være sånn.

Jeg heller ikke klart å se det ennå.
( pappa døde med alzheimer i 2018).

Skilpadda skrev:

Jeg synes det er veldig lett å skjønne at tematikken kan være for sår og nær for noen, uten at det skal tas som at noen av de som liker serien tar feil eller skjønnmaler. Det er store forskjeller mellom hvordan folk reagerer på ting og hva de liker, minst like mye på ting man er personlig engasjert i som ting man bare lar seg underholde av.

Ja, det er jo for å skjerme meg selv. Demens er veldig mye forskjellig, uten at det ene eller andre er feil.

Jeg synes Demenskoret er veldig fint laget. Jeg skjønner godt dere med såre erfaringer og minner holder dere unna å se den.

Karamell skrev:

Ganske sikker på at -nesten- alle har samtykkekompetanse der. Usikker på han som ikke husket at han hadde vært der før, da. Og han som trodde han var på et annet sted (1. episode). Det samme kan jo sies om serier som tar for seg psykisk utviklingshemmede eller barn med andre vansker (eller generelt barn). Mina og meg, f.eks. Eller barneskuespillere, om vi skal dra tanken helt ut.

Ja, og det er jo ikke greit med serier som tar for seg psykisk utviklingshemmede. F.eks. Tangerudbakken er skikkelig ugrei. Også er det grader av psykisk utviklingshemming, så det er ikke sånn at det alltid er ugreit. Jeg har sett noen episoder av Mina og meg og jeg synes ikke den er grei heller.

Skuespill blir noe helt annet, der er man ikke "som seg selv".

Nå er det grader av kognitiv svikt her også, men nå har jeg sett hele, og en av episodene tar litt opp dette episke dilemmaet faktisk.

Begynte på Evy og alltid i kveld. Blir spennende å se hvordan det treffer oss. 🙂 Kjenner flere skuespillere i serien, og det er jo alltid kjekt å se på. Men det er jo Sandnes, da.

(Etter to episoder kan jeg iallfall si at Ole Chr Ertvaag gjør sitt livs rolle!)

Episk dilemma Karamell?

My skrev:

Episk dilemma Karamell?

Angående demenskoret - ble sittende og tenke på tråden da jeg så en episode i går.

De fleste som er med er jo nødvendigvis i ganske tidlig stadie av demens. Han yngste kanskje aller mest, og man ser han føler en del på det. Så man ser dem i en fase der jeg i hvert fall ikke har sett så ofte. For det er gjerne mens man fortsatt klarer å dekke over, til en viss grad, eller skjuler seg, eller det har vært masse skam rundt det. Man har i hvert fall ikke reflektert rundt det. Og her ser man veldig ulike mennesker, som fortsatt har mye igjen av "seg selv", og deres egne refleksjoner rundt sykdommen og det de står i og står foran. Det er veldig sterkt. Mange av dem er jo relativt unge, gjerne i 60-årene, og fysisk vitale. Det er jevnt over ressurssterke og taleføre mennesker som åpenbart har vært godt rustet kognitivt. Man ser fortvilelsen og forvirringen når det glipper og de ikke forstår helt hva som foregår, og de vet de burde. Det er virkelig en skrekkelig sykdom!

My skrev:

Også ser jeg at det har kommet en sesong til av His Dark Materials. Noen som har sett den?

Vi har sett tre episoder. Jeg må innrømme at jeg syns den er lite engasjerende i forhold til de andre sesongene.
Også opplever jeg at sceneskiftene skjer så raskt eller på en så merkelig måte at jeg ikke skjønner at det har skjedd et sceneskifte.

Så de tre første episodene av The White Lotus i går. Gleder meg til fortsettelsen. :latetotheparty: