Hvor dumt er det å ikke være gift?

Mamma og pappa giftet seg i lunsjen, og tok med seg to kollegaer som vitner. Seremonien tar tre minutter.

Jeg får angst av slike tråder.
Selv har jeg bodd med mannen i 11 år nå, vi har tre barn sammen. Vi har ikke kontrakter, ikke på noe.
Han vil gifte seg, jeg vil ikke. Rett og slett fordi jeg ikke er så lykkelig akkurat nå, men jobber hver dag med å få det til. Jeg elsket han jo høyt en gang, og man kan jo finne tilbake, ikke sant?!

Jeg står som medlåner/eier på alle papirer i banken (hus, bil osv.), men mannen som har faste trekk på gjelden. Vi har ikke så mye gjeld, men mye verdier. Mannen sier hele tiden at han aldri ville latt meg stå på barbakke, vi deler absolutt på alt i dag og skal dele alt om vi går fra hverandre. Jeg har stolt blindt på det. Ser at det er naivt. Om jeg ikke har krav på noe og han blir "sur" ved et brudd, kan han da ta alt? Har jeg skjønt rett? :angst:

Om papirene ikke er gode nok og han kan bevise at han har betalt alt så kan du ende usedvanlig blakk ja.

smilefjes skrev:

Om papirene ikke er gode nok og han kan bevise at han har betalt alt så kan du ende usedvanlig blakk ja.

Akkurat.
Fryktet vel egentlig det. Tror ikke han er typen til å gjøre det mot meg, men så klart, man vet jo aldri.
Vi har i alle fall 2,5 million i lomma om vi selger hus, bil, campingvogn, da etter betalt gjeld. Kanskje greit å sikre seg. Blir for dumt å be om giftemål akkurat nå da, men kontrakter av en eller annen type hadde nok vært på sin plass.

Problemet, Grøten, er at folk i krise reagerer på en helt annen måte enn folk som ikke er i krise, og det er derfor man sikrer seg. Den mannen du er sammen med i dag er ikke nødvendigvis den samme mannen du går fra, eller som går fra deg.

Input skrev:

Problemet, Grøten, er at folk i krise reagerer på en helt annen måte enn folk som ikke er i krise, og det er derfor man sikrer seg. Den mannen du er sammen med i dag er ikke nødvendigvis den samme mannen du går fra, eller som går fra deg.

Det har du helt rett i og det er jo bare dumskap at man ikke har gjort noe med det før. Naiv som man er.
Den avtalen på JURK, den så enkel og grei ut. Den dekker det meste, ikke sant?
Vurderer å printe ut og ta i kveld.

Grøten skrev:

Det har du helt rett i og det er jo bare dumskap at man ikke har gjort noe med det før. Naiv som man er.
Den avtalen på JURK, den så enkel og grei ut. Den dekker det meste, ikke sant?
Vurderer å printe ut og ta i kveld.

Jeg leste gjennom en del kontrakter da vi gjorde det, og den til JURK virket best på meg. Når det gjaldt testamente, gjorde vi det svært enkelt: jeg arver alt hans og han alt mitt. I tillegg lagde vi en låneavtale utenom kontrakten hvor han lånte meg penger så vi hadde bidratt med like mye av egenandelen på huset.

Jeg ville også glatt ha droppet festen for å få det formelle i orden.
Og hvem som helst som vet hvem han er kan skrive under på den forlovererklæringen, så kompisene hans behøver ikke å få vite noe.

Tangina skrev:

Jeg leste gjennom en del kontrakter da vi gjorde det, og den til JURK virket best på meg. Når det gjaldt testamente, gjorde vi det svært enkelt: jeg arver alt hans og han alt mitt. I tillegg lagde vi en låneavtale utenom kontrakten hvor han lånte meg penger så vi hadde bidratt med like mye av egenandelen på huset.

Tusen takk for tips.
Den er nå printet ut, så får jeg legge den frem når jeg merker at det passer seg.

Sånn som jeg leser det, så ønsker ikke han noe bryllup, men det gjør du. Har dere snakket om hva dere tenker om ekteskap? Hvis ikke, så er det jo greit å begynne der. Ønsker dere å være gift med hverandre? Hvis så, så bør det være mulig å finne en måte å gifte seg på som begge kan leve med.

Jeg har aldri blitt skilt, men jeg har hørt at det likevel er svært vanlig å snu vrangsiden til etter et brudd, både for menn og kvinner.

smilefjes skrev:

Om en av dere dør så har vel dere felles barn, så da er det ikke noen stor forskjell på å være gift. Den gjenlevende kan sitte i uskiftet bo.

Det gjelder vel bare dersom det foreligger testamente? Hvis ikke vil barnet/barna arve den av foreldrene som dør, og det kan bli en ganske vanskelig situasjon for den gjenlevende forelderen.

LittLemen skrev:

Det gjelder vel bare dersom det foreligger testamente? Hvis ikke vil barnet/barna arve den av foreldrene som dør, og det kan bli en ganske vanskelig situasjon for den gjenlevende forelderen.

Nei, loven er endret så samboende med felles barn har nå arveforhold som ligner gifte par. De både arver hverandre og kan velge å sitte i uskifte.

smilefjes skrev:

Nei, loven er endret så samboende med felles barn har nå arveforhold som ligner gifte par. De både arver hverandre og kan velge å sitte i uskifte.

Så den ER endret, altså? Husker det var snakk om det for noen år siden. Fint for de som ikke tenker på avtaler og sånt, men det betyr jo at man ikke kan velge en mer uforpliktende samboerform hvis man faktisk ønsker det. Får man barn så "blir man gift" enten man vil eller ei, liksom?

LittLemen skrev:

Så den ER endret, altså? Husker det var snakk om det for noen år siden. Fint for de som ikke tenker på avtaler og sånt, men det betyr jo at man ikke kan velge en mer uforpliktende samboerform hvis man faktisk ønsker det. Får man barn så "blir man gift" enten man vil eller ei, liksom?

Jepp, når det gjelder arv.

Jeg er fullstendig motstander av å tildeles ekteskapslovgivning uten å være ift, forøvrig.

Kan dere gifte dere så lavterskel som mulig (av typen stikk innom tinghuset i lunsjen, ingen kjente), også ta det med festen en gang om en stund? Slik at du får tydeliggjort for ham at det er ekteskapet som er ditt poeng, ikke bryllupet? Dere trenger kanskje ikke engang å informere en eneste person som dere kjenner hvis han ikke vil det (eller må man det?).

Nei, banana, man kan være hemmelig gift i evigheter - ingen trenger å vite det. Annet enn de som jobber i tingretten, og de har taushetsplikt.

Grøten: Er det slik at mannen din betaler lån og du betaler mat og drift ellers? Da sitter han med hus og faste verdier, og det du har kjøpt er dessverre spist opp.
Jeg ville hatt fast trekk på halve lånetrekket, fra min til mannens konto.
Jeg hadde det faktisk da jeg var samboer. Og enda så grei mann det var, så hadde han altså et øyeblikk da han (til og med han, snille mannen!) ytret setningen "men jeg har jo betalt hele huslånet, så jeg eier mer enn deg". Da var det greit å vise til at han fikk penger fra min konto hver måned.

Polyanna skrev:

Altså, man kan jo ha veldig gode grunner for ikke å inngå ekteskap (eller omfattende samboeravtaler). Det er derfor jeg er i mot lovendringer som sterkt sidestiller samboerskap og ekteskap. Dersom man drar det økonomiske lasset helt alene, og er sammen med et økonomisk katastrofeområde eller en snylter, så er det veldig logisk om man ikke vil blande økonomi, om man nå aldri så mye ønsker å dele hverdags- og kjærlighetsliv sammen. Det syns jeg må være fair.

Veldig enig. Om det noen gang kommer en lov som sidestiller ekteskap og samboerskap så skal i alle fall ikke jeg noensinne bli samboer igjen (å gifte meg igjen er fullstendig uaktuelt!). Folk bør sikre seg gjennom ekteskap og samboeravtaler.

rine skrev:

Jeg har aldri blitt skilt, men jeg har hørt at det likevel er svært vanlig å snu vrangsiden til etter et brudd, både for menn og kvinner.

Det har jeg også hørt. Og er derfor overlykkelig over at den kronidioten jeg er gift med (enn så lenge) i alle fall ikke tuller med penger, selv om han roter til absolutt alt annet som det er mulig å rote til. Man har ingen garanti for at den man kjente fremdleles eksisterer etter et brudd. Sanne mine ord.

Papirer, papirer, papirer. Også mht andre ting enn brudd. Ved dødsfall er man også ille ute om man ikke har testamente som sikrer at en kan sitte i uskiftet bo (feks om man har særkullsbarn). Elller, når man er samboere er jo det greit om man har barn også, ellers kommer overformynderiet inn og "tar" halvparten...

Papirer, papirer, papirer. For den dagen man finner ut at kjærligheten ikke varte evig likevel...

Papirer ja. Som Elsket Kollega pleier å si: Man kjenner ikke folk skikkelig før man har prøvd å skille seg fra dem.