Har du venner med ikke-vestlig bakgrunn?

Har venner fra Sør-Afrika, Kongo, Serbia og Kosovo. Har akkurat fått nye naboer fra Polen og vi håper å bli bedre kjent med de. De forrige var fra Tyrkia og det var trist når de flyttet.

Eldstejenta er mye sammen med en gutt fra Romania og to jenter fra Polen og Marokko i barnehagen. På hennes avdeling finnes også barn med Somalisk, Chilensk og Pakistansk opphav.

Miromurr skrev:

Æsj, nå er overskrifta endret. Da ble det ikke like morsomt å fortelle at jeg i mine studiedager i hovedstaden følte meg rimelig fremmedkulturell på fest i Bærum.

Samme her. Hadde tenkt å legge ut om min for meg svært fremmedkulturelle svigermor på Sørlandet sammenliknet med min latinamerikanske venninne som det er tusen ganger lettere å identifisere seg med.

Jeg har mange venner med ikke-vestlig bakgrunn. De fleste bor ikke i Norge. Her i Norge kjenner jeg ganske mange, og kan kalle en del av dem venner, men har for tiden ingen i min nærmeste omgangskrets (som er blitt atskillig mindre enn den pleide å være før jeg fikk små barn).

Scarlett skrev:

Man skal selvsagt ikke samle på venner for å være PK, det tror jeg ikke man klarer heller. Men en fundering over egne holdninger og fordommer en gang i blant er aldri å forakte.

Enig.

Nei, faktisk ikke. Nå er det ingen på jobb da, og ingen i nabolaget eller i barnehagen. Kan liksom ikke bare sjekke de opp på Rema 1000 heller.

Hmmm, jeg har vist ikke det. Hvorfor? Kort og godt fordi at det ikke har vært anledninger til å bli kjent med noen.

Ungene går i klasse med noen med delt bakgrunn. Altså en av foreldrene er Norsk, og den andre ikke-vestlig.

Jeg har venner og bekjente fra flere ikke-vestlige land: Sri Lanka, Iran, Irak, Kroatia, Ghana, Tyrkia.

Men jeg tror ikke at det betyr nødvendigvis at jeg er fylt med mer forståelse for andre kulturer eller har mindre fordommer enn de som ikke har venner fra ikke-vestlige land.

Tvert i mot, det er enkelte folkegrupper som jeg har hatt mye med å gjøre og som jeg har store problemer med å kunne like noe særlig. På samme måte som at jeg i utgangspunktet er svært positive til de som kommer fra Sri Lanka f.eks, uansett om de er tamiler eller singalesere, de har generelt utrolig kul humor og er arbeidsomme og hyggelige. En positiv fordom er jo en fordom det også¨.

Jupp, det har jeg.

Min stemor blandt annet..(som også lager de mest fantastiske retter og elsker de hvite barnebarna sine) Thaiere er veldig opptatt av hvit hud og blondt hår. Jo vitere jo bedre.

En av mine beste venninner er fra Iran, og kom til Norge da hun var 6 år gammel. Vi har kjent hverandre siden jeg var 11 og hun 9, og vi holder fortsatt god kontakt.

Før hadde jeg mange flere venner og bekjente med ikke-vestlig bakgrunn, men jeg mistet kontakten med mange av dem da jeg flyttet hjemmefra. Det var aldri noe bevisst valg å omgås dem, det falt bare naturlig iom. at jeg vokste opp på Holmlia i Oslo, der det bor veldig mange ikke-vestlige innvandrere. Eller - nå kan vel mange av dem knapt kalles innvandrere lenger iom. at de er andre, tredje og fjerde generasjon, men da jeg vokste opp der hadde de fleste barna bodd sine første år i landet der foreldrene kom fra.

Bestevenninnen min på ungdomskolen var fra pakistan, men siden det så har jeg nesten ikke møtt noen.

I nabolaget her er det en del vietnamesere, men det holder seg for seg selv.

så det er ikke naturlig å ha nære venner som er flerkulturelle her.

Nja - jeg jobber jo med et par stykker, men vi har ingen kontakt ellers, da jeg bor 5,5 mil unna arbeidsplassen.

Jeg har ei god venninne fra Gran Canaria, og vi omgikkes litt med noen tyrkiske naboer før de flyttet. I mine foreldres vennekrets er det ei inngiftet fra Sri Lanka, og datter'n vår har ei god venninne (i bhg) fra samme land. Ellers har jeg venner som er adoptert fra ikke-vestlige land, men de "teller" kanskje ikke...?

Resten av mine venner har jeg fra musikk- og skolemiljø. Min mann har noen ikke-vestlige venner fra jobben.

Ja, det har jeg. Sønnen min har også det.

Faren min er fra Pakistan, og dermed også halve slekta mi. De omgås jeg jo ofte, men det teller kanskje ikke når det er familie?
Jeg har noen venninner med foreldre fra Kina, Ghana og Kenya, men de er selv født og oppvokst i Norge.
Eldstesønnen vår har to kamerater fra Tyrkia.

Ja, det har jeg. Ei jeg er veldig mye sammen med som er fra Somalia og noen som jeg ikke er så mye sammen med (tidsklemme 😉) fra India og Sri Lanka.

Ungene har venner fra mange forskjellige steder i verden. Mitt inntrykk er at ungene ikke er så opptatt av bakgrunn enda, de har også ei venninne fra Polen som ikke snakker norsk enda. Da bare bruker de kroppsspråk.

Glemte at x'en min er fra Sir Lanka. Men han er ikke akkurat omgangskrets lenger.

Ja, det har jeg 🙂

Tja, definer det da? Har man ikke-vestlig bakgrunn om man er født i Norge, men har foreldre som ikke er det? I så tilfelle har en av min kjæres beste venner (og dermed også en av mine venner) ikke-vestlig bakgrunn. Ut over det er det tynt i rekkene, gitt. Jeg har en veldig god kollega med ikke-vestlig bakgrunn (heller ikke født i Norge), men vi er jo ikke akkurat venner ut over jobben da.

Datteren min har flere venner med ikke-vestlig bakgrunn.

Nei, det har jeg ikke. Ikke ungene heller. Mannen har en kamerat med tyrkisk opphav.

Hvorfor? Tja, mest bare fordi det har blitt sånn, vil jeg si. Venner er for meg noe mer enn den naboen i gata man hilser på, venner er de jeg holder nært meg og kjenner godt. Det tar tid å bygge nye vennskap, og egentlig er det begrenset hvor mange venner jeg greier å ha, eller hvor mange vennskap jeg greier å holde vedlike.

For meg er det viktig at venner er noen jeg har noe til felles med, at vi har en felles plattform. Religion og kultur KAN godt være et hinder der, men jeg kan ikke si at jeg noen gang har opplevd å velge bort en potensiell venn som følge av kultur eller religion.

Jeg har forresten heller ingen venner fra Bergen. 😉

Sitron skrev:

Nei. Fordi det ikke er noen her.

Ja.
Det er vel ganske umulig å ikke ha venner fra andre kulturer når man bor midt i en stor by og halvparten av elevene i klassen ikke er norske.

glitterchick skrev:

Jupp, jeg tror også at innvandrere kan møte flere problemer, knyttet til navn, kulturell bakgrunn, språk osv, slik som adopterte ikke vil møte.

Tja, det var for ikke så veldig lenge siden en sak i media om en adoptert gutt fra et eller annet sted nær Trondheim, som støtt og stadig opplevde at politiet stoppet ham fordi han kjørte en dyr bil. Han opplevde det som rasisme.

Og min erfaring er at barn ikke nødvendigvis er så fargeblinde som man vil ha det til. Dvs, det kan godt hende de i utgangspunktet er det, om de bare får være i fred for voksnes kommentarer. Men det får de ofte ikke 🙁. Min brune datter har gått i barnehage hvor det var en relativt stor andel andre brune barn, men det var likevel et problem med erting (jeg kaller det ikke mobbing når unger er så små). Min datter ble tidlig klar over at hun skilte seg ut utseendemessig fra andre.

Ellers stemmer det veldig godt at man ikke kan se på adopterte at de er adopterte sånn helt uten videre. Eller motsatt. Jeg har møtt folk jeg har trodd var adopterte - også etter å ha hilst på dem og snakket med dem - som har vist seg å være innvandrere 😉.

alfaCharlie skrev:

Barnehagen er forresten særdeles multikulturell, så begge mine barn er fargeblinde.

Den barnehage vil jeg ha!! De er son jeg vokse up i Colombia, tenkte aldri på at jeg hadde en lys far og en mørk mamma.

De var en dama i Daniel sin barnehage som viste ikke jeg var moren, hun trude jeg var au-pair!! Nei, jeg er en mørk dama stolt mamma til en lys gutt!!

vicky79 skrev:

De var en dama i Daniel sin barnehage som viste ikke jeg var moren, hun trude jeg var au-pair!! Nei, jeg er en mørk dama stolt mamma til en lys gutt!!

Noe lignende opplevde noen vi kjenner og. Hun er fra Latin-Amerika (vil ikke skrive landet her). Sønnen hennes er lys i håret og huden og i tillegg ligner han på faren sin. De gikk i åpen barnehage en stund og de andre mødrene trodde hun var dagmamma og spurte henne om hun skulle passe flere barn osv. I begynnelsen skjønte hun ikke hva de mente, men så gikk det opp for henne at de ikke trodde hun var moren.