Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

Jeg er glad det nå er bevilget penger til akkurat med det å få god utredning og hjelp da. Så det på nyhetene igår. For folk med disse "diffuse" sykdommene. Kanskje kan god kunnskap og rask hjelp hindre at så mange faller ut av arbeidslivet. For å gå flere år til mange ulike behandler og leger, og alle mener ulikt og har ulike diagnoser, det er veldig slitsomt. Og ikke minst en psykisk påkjenning. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å gå til lege med mine problemer, også de som ikke har med FM å gjøre, for det å bli mistrodd i mange år av fagfolk er ikke godt.

Tussa skrev:

Eg las Erna si statusoppdatering om dette og ho skreiv: (fritt etter minne) Nå skal vi se på utmattelsesdiagnoser som fibromyalgi og ME.

Er fibromyalgi er utmattelsesdiagnose? Eg trudde den var fysisk i form av smerter i musklar og ledd?

Det kan være både og. Det å gå med konstante smerter og lite søvn over tid tærer jo veldig på kroppen. FM er vandrende smerter i muskler og leddfester, og en minimal evne til å klare hente seg inn, feks gjennom søvn. Og da ender nok noen opp med utmattelse og.
På Hysnes mente de jo at jeg hadde symptomer på ME, blant annet pga at kroppen min reagerer negativt på trening, noe som er typisk ME og ikke FM.
Dessuten kan behandlingsmetodene være like.

Esme skrev:

Jeg synes uansett det er viktig å forske på årsaker og slikt.

Men samtidig, sånn fra mitt perspektiv, som sitter mye med second opinion på muskel og skjelett-sykdommer så er det ikke tvil om at det er enormt store forskjeller blant folk på hva de mener terskelen for plagegrad er før man ikke kan jobbe. Spennet er fra revmatikere som knapt kan gå og som jobber nokså full stilling til folk som er langtidssykemeldt på grunn av akillestendinose.

Hva årsaken er til at enkelte tenker "om jeg har vondt så blir det ikke bedre av å være hjemme" (sant utsagn) til "man kan jo ikke jobbe dersom man ikke er helt frisk"(sant utsagn), det vet jeg ikke, men tenker at læring av mestringsteknikker kunne være nyttig. Det er i hvert fall helt sikkert at det er overraskende lite korrelasjon mellom objektive plager og ønske om langvarig sykemelding.

Eg tenker og at meistring er eit nøkkelord i denne samanheng. Samtidig er mi subjektive og personlege erfaring, frå eit pasientperspektiv - som eg trur kan vere generaliserbar - at diffuse og uforklarlege smerter er meir skremmande enn smerter ein har kunnskap om og som har ei forklaring. Sjølv er eg i alle fall ikkje redd nokre ekstra dagar med smerter, men eg er redd for ei langvarig forverring av tilstanden min. Og det trur eg gjeld mange med diffuse og uforklarlege smertetilstandar. Ved å vite meir om kva ein kan gjere utan at det blir verre, vil ein gjerne få eit høgare funksjonsnivå. Og derfor vil kanskje dei som har konkrete, objektive funn som gjer denne typen kunnskap mogleg, ha større vilje til å tenke "det blir ikkje betre av å vere heime". Sjølv har eg i alle fall erfart at eg fokuserer meir på funksjon enn symptom, når eg veit korfor kroppen ikkje oppfører seg som eg forventer. Eg reduserer òg såkalla pain avoidance behavior, etter at eg har lært kva slags bevegelsar som kan føre til reell forverring eller opprettholdelse av smertene og kva som ikkje gjer det.

Nessie skrev:

Jeg var heldig å få velge en ny vei, og finne en jobb jeg er motivert for og klarer stå i. Det har betydd mye for meg.

Og det er flott! Men kan det ikke være slik at smerter og plager man har oppfattes sterkere dersom man har en jobb man ikke er motivert for? Nå har du en jobb du liker, dermed skal det mye til å være borte fra den. Jeg mener at jeg har lest at fibromyalgi ikke er like vanlig i alle yrkesgrupper, men at det gjerne er kvinner med lavere utdannelse og tilsvarende jobber som får denne sykdommen?

Nessie skrev:

Dette har jeg tenkt på også.
Da jeg var på smerteklinikken på St Olav sa hun legen jeg var inne hos at det var første gang hun hadde en FM pasient med Så klart og brennende ønske om å komme meg tilbake i 100% stilling.
Det overrasket meg veldig. Men for meg er det å være i full jobb drivkraften min, og det er uendelig viktig for meg å jobbe.
Jeg hadde det som mål, og jeg klarte det, men jeg kan godt skjønne at folk gir litt opp også, etter å ha vært "kasteball" mellom leger/sykehus/institusjoner i årevis, eller at de har en arbeidsgiver som heller vil ha deg bort enn å tilrettelegge for at du kan jobbe.
Jeg var heldig å få velge en ny vei, og finne en jobb jeg er motivert for og klarer stå i. Det har betydd mye for meg.

Eg har òg opplevd at særleg legar og fysioterapeutar ved fysikalsk medisinsk poliklinikk blir overraska over at eg ønsker å jobbe og over at eg jobber aktivt med å finne småjobbar som er tilpassa mitt funksjonsnivå her og nå.

nokon skrev:

Ved å vite meir om kva ein kan gjere utan at det blir verre, vil ein gjerne få eit høgare funksjonsnivå. Og derfor vil kanskje dei som har konkrete, objektive funn som gjer denne typen kunnskap mogleg, ha større vilje til å tenke "det blir ikkje betre av å vere heime". Sjølv har eg i alle fall erfart at eg fokuserer meir på funksjon enn symptom, når eg veit korfor kroppen ikkje oppfører seg som eg forventer. Eg reduserer òg såkalla pain avoidance behavior, etter at eg har lært kva slags bevegelsar som kan føre til reell forverring eller opprettholdelse av smertene og kva som ikkje gjer det.

Det tror jeg du har rett i. Jeg har lenge gått og slitt med en skulder som har vært vond, og det å få en endelig diagnose og mulig behandling på det, etter å ha hatt vondt i nesten et halvt år (med de begrensninger det har hatt på trening, søvn (ikke lett å sove med en skulder som verker fra bakerst på rygg til langt ned i bicepsen) og jobb) var for meg en enorm lettelse. Nå vet jeg hva som er galt, hva jeg kan og ikke kan gjøre med den, hvordan den skal behandles og hvor lang tid jeg kan forvente at det tar å bli frisk, og det var som om en tung bør forsvant med en gang.

nokon skrev:

Eg har òg opplevd at særleg legar og fysioterapeutar ved fysikalsk medisinsk poliklinikk blir overraska over at eg ønsker å jobbe og over at eg jobber aktivt med å finne småjobbar som er tilpassa mitt funksjonsnivå her og nå.

De blir overrasket fordi det vanligste er at folk ikke vil jobbe. Og selv om vi helsearbeidere må være flinke til å prøve å huske at alle de som går rundt med mye vondt og som ikke oppsøker lege, de ser vi ikke. De som ikke ønsker å jobbe blir derfor overrepresentert og gir nok et for nedslående inntrykk av arbeidsviljen i befolkningen.

rine skrev:

Og det er flott! Men kan det ikke være slik at smerter og plager man har oppfattes sterkere dersom man har en jobb man ikke er motivert for? Nå har du en jobb du liker, dermed skal det mye til å være borte fra den. Jeg mener at jeg har lest at fibromyalgi ikke er like vanlig i alle yrkesgrupper, men at det gjerne er kvinner med lavere utdannelse og tilsvarende jobber som får denne sykdommen?

Det er jo mange faktorer. Jeg jobbet i barnehage i 10 år med smerter ingen kunne fortelle meg hva var. Dermed jobbet jeg mot kroppen min med blant annet intense treningstimer, og siden ingen fant noe var jeg liksom ikke bekreftet syk, og visste ikke hvordan jeg skulle jobbe på lag med kroppen min.
Med en diagnose fikk jeg mer innsikt i hva som er bra og ikke er bra.
Og at det å stå i jobb krever knallhard prioritering privat.

Esme skrev:

De blir overrasket fordi det vanligste er at folk ikke vil jobbe. .

Jepp. Og hvorfor vil de ikke det? Vill gjetning fra min side er at folk ikke ser poenget med å være i en jobb de mistrives i når de kan få akkurat like god inntekt ved å bli hjemme.

Jeg tror ikke på at vi lever i et "Arbeit macht frei"-samfunn der det eneste saliggjørende for folk er å gå i arbeid. Sykelønnsordningen vår går ut fra at det er slik, og kanskje var det i større grad tilfelle for ganske mange tiår tilbake, men det er ikke der vi er nå, og da må man ta hensyn til det.

rine skrev:

Og det er flott! Men kan det ikke være slik at smerter og plager man har oppfattes sterkere dersom man har en jobb man ikke er motivert for? Nå har du en jobb du liker, dermed skal det mye til å være borte fra den. Jeg mener at jeg har lest at fibromyalgi ikke er like vanlig i alle yrkesgrupper, men at det gjerne er kvinner med lavere utdannelse og tilsvarende jobber som får denne sykdommen?

Ufaglærte jobber og mange typiske kvinneyrker som sykepleier og førskolelærer i bhg er jo ofte veldig mye mer belastende for kroppen enn f.eks kontorjobb. Det er også lettere å legge tilrette med tanke på oppmøte, arbeidstid, hjemmekontor etc. Faktorer som gjør det lettere å stå i jobb over tid.

rine skrev:

Jepp. Og hvorfor vil de ikke det? Vill gjetning fra min side er at folk ikke ser poenget med å være i en jobb de mistrives i når de kan få akkurat like god inntekt ved å bli hjemme.

Det varer jo bare til sykepengerettighetene er oppbrukt.

rine skrev:

Jeg tror ikke på at vi lever i et "Arbeit macht frei"-samfunn der det eneste saliggjørende for folk er å gå i arbeid.

Hvorfor i all verden velger du å bruke en sånn metafor i denne diskusjonen? Det er etter min mening vilt upassende! (Og ikke særlig treffende heller, hvis du tenker på hvor sitatet kommer fra og hva slags forhold folk arbeidet under der.)

Rine, eg trur ikkje det er så svart-kvitt at det bare handlar om trivsel på jobb. For det første er det ikkje lukrativt å vere sjukemeld i meir enn 52 veker, då går ein ned til 66% av inntekta ein hadde, så så lenge du går såpass hardt ut mot typiske diagnoser som gir langtidssjukemelde og varig uføre, stemmer det ikkje at det er godt betalt å ligge heime på sofaen. Det å vere kortvarig sjukemeld, er noko anna, det er godt betalt. Og eg er einig i at ein kunne gjort det mindre attraktivt.

For det andre er det stor forskjell på kva slags jobbar som er lette å tilrettelegge og ikkje. Nå for tida veksler eg mellom å ligge på rygg, ligge på mage, sitte på pilatesball, sitte på kne og sitte på ein høg, spesialtilpassa krakkestol og rette oppgåver for eit nettstudium. Det ville eg ikkje kunne gjort, viss eg hadde vore ufaglært eller sjukepleiar. Men fordi eg er høgt utdanna og teoristerk, er det relativt lett for meg å finne småjobbar og einksildoppdrag som lar seg tilpasse til dei fysiske utfordringane eg har. Folk med lågare utdanning og meir spesifikk utdanning som retter seg inn mot meir fysisk krevande jobbar, har sjeldnare denne moglegheita.

Niobe skrev:

Det varer jo bare til sykepengerettighetene er oppbrukt.

Og det er da en ganske lang periode, er det ikke. Og så trenger man heller ikke være i jobb så fryktelig lenge før man har tjent seg opp nok penger til en ny sykeperiode heller.

Jeg har forresten en ganske klar oppfatning av at kvinner med høy utdanning blir lettere ubrente (i verste fall ME) mens kvinner med lav utdanning oftere har muskel/skjelettplager ( i veste fall fibromyalgi), så vi har kanskje beveget oss et stykke ut fra HI når vi går over til kun å diskutere muskel-og skjelettlidelser. Spørsmålet var hvorfor kvinner er så mye mer syke enn menn, det er jo det som er det interessante her.
Katta (jeg tror det var henne) sa noe interessant i den sammenhengen: Vi må se på hvordan vi omgås og omtaler disse tingene i dagliglivet. Min oppfatning er at det handler mye om aksept, vane og forventning. Det ligger nærmest en forventning til at kvinner skal bukke under når de har familie og full jobb (at det nærmest er 50/50-odds for hvorvidt man kommer til takle det eller ikke) og det er vel ganske veldokumentert at vi veldig ofte lever opp til de forventningene andre har til oss, dessverre.

Heilo: Jeg er klar over hvor uttrykket kommer fra. Poenget var at det er lenge siden vi levde i et samfunn der hardt arbeid var saliggjørende og vårt velferssystem er bygget opp fra en forutsetning om at folk gjerne vil jobbe. Jeg tror ikke det er slik lenger. Rettelse: Folk vil gjerne jobbe, men ikke nødvendigvis i jobber de er kvalifiserte for eller i yrker det er behov for.

rine skrev:

Og det er da en ganske lang periode, er det ikke. Og så trenger man heller ikke være i jobb så fryktelig lenge før man har tjent seg opp nok penger til en ny sykeperiode heller.

Jeg har forresten en ganske klar oppfatning av at kvinner med høy utdanning blir lettere ubrente (i verste fall ME) mens kvinner med lav utdanning oftere har muskel/skjelettplager ( i veste fall fibromyalgi), så vi har kanskje beveget oss et stykke ut fra HI når vi går over til kun å diskutere muskel-og skjelettlidelser. Spørsmålet var hvorfor kvinner er så mye mer syke enn menn, det er jo det som er det interessante her.
Katta (jeg tror det var henne) sa noe interessant i den sammenhengen: Vi må se på hvordan vi omgås og omtaler disse tingene i dagliglivet. Min oppfatning er at det handler mye om aksept, vane og forventning. Det ligger nærmest en forventning til at kvinner skal bukke under når de har familie og full jobb (at det nærmest er 50/50-odds for hvorvidt man kommer til takle det eller ikke) og det er vel ganske veldokumentert at vi veldig ofte lever opp til de forventningene andre har til oss, dessverre.

Jeg tror godt det kan være "mørketall" når det gjelder menn og slike diagnoser også, som ME og FM. På kurs med Fibromyalgiforbundet var det iallefall en lege som sa det, at han hadde mannlige pasienter som ble utredet og fikk diagnosen FM, men som ba om å få "noe annet", fordi FM var så skambelagt og diffust. Så det kan godt være en del der ute med "ryggproblemer" etc, som har diagnose også.

Hadde jeg visst hva jeg hadde tidligere, så kan det godt hende at det hadde funket for meg i barnehage også. Ikke på avdeling tror jeg, det ville vært for slitsomt. Og det gjelder vel mange kvinneyrker, innen for helse osv. Det er veldig fysisk slitsomt, og da er det ikke så rart at smertene trigges. Det er derfor jeg er for mer forskning og ikke minst, en bedre og mer kunnskapsrik diagnosering av folk med "diffuse" smerter.

Uansett. Det er jo ingen tvil om at det kreves mer og mer av arbeidsgiver og tilrettelegging fremover. Jeg ba jo også om det da jeg ikke klarte stå i min jobb i en kommune, men jeg møtte ingen velvilje, og da står du ganske hjelpesløs igjen. Da blir det fort symelding som blir utveien, når arbeidsgiver ikke finner noen andre arbeidsoppgaver du kan gjennomføre. Og det går ganske hardt ut over selvfølelsen. Og da blir det tyngre å komme seg ut igjen, og på de måten kan sykmelding bli det "enkle" utveien. Og ikke nødvendigvis fordi folk ikke trives på jobb, og ikke gidder jobbe mer, men fordi de føler at de ikke er ønsket når det kreves tilrettelegging for at de skal kunne stå i jobb.

For å få rett til ny sykmeldingsperiode må man jobbe i 6 mnd. Det er ganske lenge om det mangler tilrettelegging og hjelp til å klare jobbhverdagen. Og jeg er rimelig sikker på at de færreste synes det er en god følelse å slite seg gjennom 6 mnd jobb, bare for å "kunne bli sykmeldt" et år igjen.

Adrienne skrev:

Det tror jeg du har rett i. Jeg har lenge gått og slitt med en skulder som har vært vond, og det å få en endelig diagnose og mulig behandling på det, etter å ha hatt vondt i nesten et halvt år (med de begrensninger det har hatt på trening, søvn (ikke lett å sove med en skulder som verker fra bakerst på rygg til langt ned i bicepsen) og jobb) var for meg en enorm lettelse. Nå vet jeg hva som er galt, hva jeg kan og ikke kan gjøre med den, hvordan den skal behandles og hvor lang tid jeg kan forvente at det tar å bli frisk, og det var som om en tung bør forsvant med en gang.

Ja, og det du seier om søvn er jo og ein faktor som er veldig reell, uavhengig av kor subjektive eller objektive smertene er.

For min del har eg vore nødt til å lære å gå på nytt, fordi eg har hatt ein haldning som har opprettholdt ein medfødt leddfeil som ikkje har blitt oppdaga. Og sjølv om det - objektivt sett - "alltid" vil vere slik, er funksjonsnivået mitt langt høgare, nå som eg klarer å bevege meg riktig. Før gjekk eg 200 meter med krykker, nå går eg 2 km. med gåstavar. Smertene er dei same, men eg veit meir om kva eg skal gjere for å ikkje forverre dei.

Eit anna aspekt her er jo at dersom ein har vondt i eit ledd, vil ein etter kvart bruke andre deler av kroppen annleis, for å avlaste dette leddet. Det kan føre til muskelsmerter og spenningar som forplanter seg. Og når ein ikkje har kunnskap om dette, vil det opplevast som om smertene sprer seg. Ei vond hofte kan fort føre til muskelsmerter i både lår og rygg, fordi ein feilbelaster og kompenserer. Og det krev litt kunnskap frå pasienten si side om kva som faktisk er problemet og kva som er smerter som følger av spenningar.

Er det noen som kjenner til gode kvalitative undersøkelser av hvorfor kvinner blir sykemeldt og hvordan de opplever sin jobbsituasjon og sin sykemeldingssituasjon? Basert på dagsnytt 18-debatten om den siste undersøkelsen virker for meg som om man prøver å forklare kvantitative funn med synsing og hearsay. (Beklager hvis dette allerede har blitt linket til tidligere i tråden, jeg har ikke lest alle sidene.)

Eg veit at FM kan gi dei konsekvensane altså, men blei overraska over klassifiseringa. Det er kanskje nokon av legane her som kan seie kva diagnosegruppe FM ligg i?

Tussa skrev:

Eg veit at FM kan gi dei konsekvensane altså, men blei overraska over klassifiseringa. Det er kanskje nokon av legane her som kan seie kva diagnosegruppe FM ligg i?

ME er kronisk utmattelse og FM er kroniske smerter.

Det står litt her ang FM: Verdens Helseorganisasjon (WHO) kategoriserer Fibromyalgi inn under muskel-, skjelett- og bindevevs- sykdommer med diagnosenr. ICD-10 og sykdomsnr. M79,7 (brukt ved sykehus). Allmennleger bruker ICPC der fibromyalgi inngår i en sekkediagnose: L18, utbredte muskelsmerter/fibromyalgi. Fagmiljøer diskuterer om Fibromyalgi i stedet for revmatologisk er en nevrologisk eller autoimmun sykdom.

Og her ang ME: I «International Classification of Diseases», WHOs systematiske oversikt over diagnoser, er ME klassifisert som en nevrologisk sykdom, med kode ICD 10 G93.3. Hovedkjennetegnene er rask trettbarhet i muskulatur og sentralnervesystem etter minimal fysisk og mental anstrengelse, samt unormal, lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet.

Heilo skrev:

Er det noen som kjenner til gode kvalitative undersøkelser av hvorfor kvinner blir sykemeldt og hvordan de opplever sin jobbsituasjon og sin sykemeldingssituasjon? Basert på dagsnytt 18-debatten om den siste undersøkelsen virker for meg som om man prøver å forklare kvantitative funn med synsing og hearsay. (Beklager hvis dette allerede har blitt linket til tidligere i tråden, jeg har ikke lest alle sidene.)

Eg veit ikkje om det er eit vitenskapeleg kvalitativt studium som ligg bak, boka Når plager blir sykdom av fysikalsk medisiner Peer Staff. Men han skriv ein del om det som kalles sammensatte lidelser (her inkluderer han både fibromyalgi, ME og whiplash). Her presenterer han eksempler frå sin praksis. Mykje av boka handler om å jobbe med å forstå smertemekanismer (kognitivt), men ein del av dei eksempla han trekk fram kan kanskje lesast som noko tilnærma kvalitative studier.