Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

Nenne skrev:

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har gått opp, det samme har vel gjennomsnittsalderen for fødende generelt. Med alder kommer mer komplikasjoner og oftere tvillingsvangerskap også, noe som i seg selv er risiko per definisjon.

Men det er de yngste gravide som har blitt mye, mye mer sykmeldt - så det med økende alder og svangerskap stemmer ikke i det hele tatt.

Maverick skrev:

Nå føler jeg det går litt i loop her. Jeg er ikke uenig i det. Jeg mener derimot at man skal være obs på hvordan man da selv bygger opp under kjønnsrollemønsteret med eget språk.

Dette er jeg helt fullstendig enig i.

Maverick skrev:

Nå føler jeg det går litt i loop her. Jeg er ikke uenig i det. Jeg mener derimot at man skal være obs på hvordan man da selv bygger opp under kjønnsrollemønsteret med eget språk.

Okay, men jeg tror nå du og Simone har pratet i loop også.

Maverick skrev:

Ah, dette synes jeg er fryktelig vanskelig å forholde seg til, "det er mange som egentlig synes du er teit, men de kommer nok ikke til å si det, for du er så kjip, så dette snakker vi om bak ryggen din i stedet for", det var flashback til ungdomsskolen, gitt.

Pokkern så kjip og sårende kneblingstaktikk, altså! Enten tar man en åpen og fair diskusjon, eller så kan man holde kjeft.

Eg seier ikkje at du er teit, Maverick, og det er ingen som snakkar om deg bak ryggen din. Eg seier at du svarar frekt og eg har observert at du svarar frekt til mange. Du kan vere rimelig sarkastisk og henge ut folk som idiotar. Eg trur derfor det er mange andre som også syns det er litt ubehagelig å diskutere med deg innimellom. Men eg forventar ikkje at dei skal støtte meg på dette, for dei orkar gjerne ikkje å ta den diskusjonen. Eg burde sikkert ikkje gjere det eg heller, for det straffar seg sikkert.

Men dersom du har hatt kjipe opplevelsar på ungdomsskulen der andre har behandla deg dårlig veit du jo korleis det kjennest ut. Så då burde du kanskje ha litt forståelse for at andre kanskje kan føle seg litt mobba av deg (og eit par andre) innimellom? Ord kan treffe veldig hardt.
Eg har ikkje lyst til å dra andre nick inn i denne diskusjonen, men eg syns altså at det er andre også som kanksje burde tenke seg litt om av og til før dei skriv. Du er ikkje aleine om det. Det eg syns er litt rart er at det virkar som om du og eit par andre får lov til å latterligjere og henge ut andre utan spesielt mange reaksjonar medan andre får beskjed med ein gang dei prøver seg.

Seriøst Simone? Jeg kan jo ikke fortelle deg hvordan du skal føle det, men beskrivelsen av hvordan Maverick svarer og er på her inne kjenner jeg faktisk ikke igjen. Og jeg er ikke close med henne hverken her eller IRL.

Ikke synes jeg, sett i lys av hvordan tonen på FP kan være i opphetede debatter kan være, at Mavericks svar til deg var spesielt frekt eller ufint. Det har alltid vært rom for en viss sjargong her, og jeg har aldri oppfattet det som spesielt knyttet til enkeltpersonern (forutenom noen hederlige unntak som gjorde alt for å leve opp til nicket sitt og som ikke er aktiv lengre).

Hinting om "folk som ikke orker stå frem" kan man, i kjent FP-stil, gjøre på rommet sitt. Det tar seg ikke ut. Og da i tillegg komme med antydninger om at Maverick med flere driver med mobbing og at du nå kommer til å få svi fordi du har outet henne/de?. Det synes jeg er langt forbi det som er OK forumoppførsel.

Jeg synes heller ikke mav går på deg som person her, men hun argumenterer mot meningene dine. Det må være lov å være uenig og å si fra om det?

Når Simone faktisk føler det sånn, er det litt lite nyansert å si at det hun føler er feil. Det er heller ikke særlig heldig å bruke "mange med meg" argumentasjonen for å få frem et poeng. Det har aldri vært en særlig god eller fair måte å diskutere på, og jeg overser glatt alle liknende innspill når jeg er i en større eller mindre konflikt. Å drive med skyggeboksing gidder jeg ikke. Skriftlig språk er vanskelige greier!

tilbake til tema?

pøbelsara skrev:

Men det er de yngste gravide som har blitt mye, mye mer sykmeldt - så det med økende alder og svangerskap stemmer ikke i det hele tatt.

Vi har hatt babyboom blant kusiner, fettere og videre ut i slekte de siste par årene, og jeg tror samtlige førstegangsgravide under 30 (eller over, for den del) var helt eller delvis sykmeldt. Jeg er klar over at man kan bli veldig dårlig i svangerskapet altså, og at slettes ikke alle arbeidsplasser kan eller vil tilrettelegge. Men jeg tror også at det er ganske stor aksept for at "mer sliten, uggen og trøtt enn i ikke-gravid tilstand" er gyldig som å kaste inn håndkleet. Jeg tror også det er en viss smitteeffekt av medgravide venninner og kollegaer, og at det kan slå ut begge veier.

Her er et nytt tilsvar i debatten fra i dag.

Jeg er alene om ansvaret for mitt barn og blir vanligvis kraftig provosert av slike utsagn (synes hun inntar den klassiske offerrollen) men noen gode poenger i forhold til hvem som skal gi velmenende råd til hvem har hun. Tenker da på disse besteborgerlige unge mennene i A-magasinet som ga velmenende råd til "flinke piker".


http://maddam.no/2014/10/dumme-innvandrer-alenemor/

Charlie skrev:

tilbake til tema?

Tema

Lykken skrev:

Mener du at diffuse lidelser ikke er reelle?

De er sikkert reelle nok for dem som har dem, ja. Og det holder jo pr. i dag i massevis.

Billa skrev:

Når Simone faktisk føler det sånn, er det litt lite nyansert å si at det hun føler er feil. Det er heller ikke særlig heldig å bruke "mange med meg" argumentasjonen for å få frem et poeng. Det har aldri vært en særlig god eller fair måte å diskutere på, og jeg overser glatt alle liknende innspill når jeg er i en større eller mindre konflikt. Å drive med skyggeboksing gidder jeg ikke. Skriftlig språk er vanskelige greier!

Enig. Og selvsagt kan Maverick oppfattes som frekk og sarkastisk, på samme måte som undertegnede og en del andre brukere også lett "tar den" (altså den litt sarkastiske tonen) når det passer seg slik. Jeg oppfattet Maverick og en håndfull andre brukere som ganske så spydige og ufine mot meg i begynnelsen av mitt FP-opphold, men synes stort sett ikke de er sånn lenger. Hvorfor?...det vet jeg ikke, men jeg har noen teorier: Man blir faktisk ganske godt kjent etter mange år på samme forum. Kanskje oppdager man at den brukeren man "alltid" var i tottene på også har andre og hyggeligere sider. Kanskje blir man flinkere til å formulere seg selv og unngår dermed de store konfrontasjonene? Kanskje gidder man ikke å lese innlegg av brukere man ikke liker etter tilstrekkelig mange krangler, eller gidder ikke kommentere om man leser dem? Jeg vet ikke, men jeg tror at teorien om at man gir dem man "kjenner" mer slack (som jeg har påstått i utallige opphetede FP-diskusjone) stemmer. Ikke i den forstand at man alltid er enig med brukere man har diskutert lenge med, men som i at man legger mer bånd på seg og og i større grad tilstreber å svare ordentlig.

rine skrev:

Da ungene var mindre, hadde jeg det i stor grad mer avslappende på jobb enn hjemme, altså. Og jeg har på ingen måte en avslappende jobb mellom 8.00 og 14.00.
Selvsagt gjør svangerskap og fødsel noe med kroppen, men det spørs jo hvor lenge man kan slite med plagene etter fødsel da? Jeg fødte sist for over 11 år siden og hadde lett svangerskap og lett fødsel, jeg tviler egentlig på om det kan brukes som grunn om jeg nå skulle bli sykmeldt fordi jeg er sliten. Snakker man om noen som har fått fire unger på seks år og går rett tilbake i jobb, kan det selvsagt være større sjanse for at kroppen ikke er helt tilbake der den skal være når man begynner å jobbe.
Jeg tror likevel at aksepten for sliteb/utbrent-diagnoser som man finner blant kvinner, er en viktig grunn til at forskjellene er så store. Det ligger liksom alltid i kortene at sykmelding er en vei ut av uføret for oss. Menn har, av en eller annen grunn, ikke den samme kortstokken.

Det jeg mener er om dette med svangerskap og fødsel uansett ligger der som en risikofaktor eller om det er kvinnekjønnet i seg selv. For selv om man i og for seg er i god fysisk form vet man jo at man har hatt en periode med hard fysisk og psykisk belastning, man har fått tøyd vev som aldri får tilbake elastisiteten igjen og man har fått brukt opp lagre av næringsstoffer som gjør at man kanskje aldri får tilbake den beintettheten man engang hadde. Jeg tenker ikke på svangerskap og fødsel som direkte årsak til slitenhet/fravær, men om det kan være en bidragende årsak til at kvinnekropper tilsynelatende tåler mindre.

Ellers kjenner jeg at jeg blir provosert når det skilles mellom diffust og reelt her. Historisk sett er diffuse/ikke-definerte sykdommer lidelser vi ikke har funnet årsaken til ennå. For eksempel var det inntil nylig en gruppe sykdommer som medførte at unger plutselig ble fjerne og gikk tilbake i ferdigheter, en form for uforklarlig autisme/hjernepåvirkning. All verdens årsaker har selvfølgelig vært foreslått, inkludert foreldre som ikke virker og mishandling. Helt til man finner antistoffet som angriper hjerneceller. Da får sykdommen plutselig en helt annen status. Og jeg kan snakke ganske lenge mellom forholdet mellom kropp og psyke, det er ikke akkurat sånn at det er vanntette skott der. Det blir i hvertfall helt feil å skyte på enkeltpersoner som virkelig ikke greier. Men å se på samfunnsmønstre og mekanismer der blir noe helt annet. Hvordan skal man få sykmeldt kvinner fra hjemmebane for eksempel? Hvordan skal man jobbe med populasjonen av jenter/unge kvinner slik at de lærer seg å holde et regnskap på livet sitt som faktisk går opp?

Katta: Jeg skjønner selvsagt at alle lidelser på et eller annet tidspunkt har vært diffuse før man fant årsaken til dem, men jeg synes det er ganske meningsløst å bruke altfor mye tid på å finne årsaken til at så utrolig mange i Norge har muskel-og skjelettplager og lettere psykiske lidelser. Jeg synes det er litt feil å bruke altfor mye penger og ressurser på røntgen, ME og rehabilitering når en generøs sykelønnsordning må ta sin del av skylden for at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder disse lidelsene.

rine skrev:

De er sikkert reelle nok for dem som har dem, ja. Og det holder jo pr. i dag i .

Diffuse er ikke det samme som ikke reelt, nei. Se hva Katta skriver. Utifra en del tråder her inne har jeg inntrykk at at du har noen personlige erfaringer som gjør at du tror alle som går på en smell, har diffuse ( som i ikke diagnostisert/ikke helt tydelig kjent diagnose) egentlig bare er slitne og ikke har lyst til å jobbe. Der tror jeg du er langt ifra sannheten og du virker rimelig lite empatisk og nedlatende ovenfor mennesker som sliter med plager du ikke anerkjenner. Er ikke du lærer og uten spesiell kunnskap og innblikk i hva dette innebærer? Mener du at muskel-og skjelettplager er noe man kan fake og ikke er lidelse på lik linje med andre?

Beklager, jeg var ikke klar over at man måtte være lege eller muskelpasient for å diskutere i denne tråden.

rine skrev:

Beklager, jeg var ikke klar over at man måtte være lege eller muskelpasient for å diskutere i denne tråden.

Du er Ihvertfall veldig bastant på et område du sannsynligvis ikke har nok kunnskap å uttale deg sånn om. Du virker som du har litt tunnelsyn når det gjelder ME og fibromyalgi, fordi du har vært borti noen som ikke egentlig har det. Du synser utifra et lite erfaringsgrunnlag, i så fall. Og psykisk sykdom er like mye sykdom som andre, selv om du tydeligvis mener at det "bare er å ta seg sammen".

Lykken:Jeg har ikke nevnt verken fibromyalgi, ME eller begrepet "bare ta seg sammen" i denne tråden, faktisk. Men ja, jeg mener at det er lettere å ty til diffuse lidelser som muskelplager enn til nyresvikt om man trenger en time-out fra arbeidslivet. Det er ikke det samme som at jeg tror at alle som har vondt i muskler og ledd "faker." Jeg synes ellers det er litt besynderlig at du mener at man må ha inngående kjennskap til disse plagene (Hvordan vet du at jeg aldri har opplevd muskelsmerter eller motgang på det psykiske plan, forresten? Jeg er halvveis i livet, tross alt...) for å mene noe om hvorvidt det er problematisk/uheldig at "alt" gir rett til full sykelønnsutbetaling. Du står fritt til å være uenig, men ikke til å prøve å "kneble" meg ved å si at jeg ikke bør ytre meg med mindre jeg har hatt disse sykdommene selv.

Lykken skrev:

Mener du at muskel-og skjelettplager er noe man kan fake?

Selvsagt kan man det, kjenner flere som har gjort det. Noe annet er naivt å tro? I tillegg til at jeg kjenner flere fastleger som sier det i første omgang er vanskelig å bestride pasienters utsagn. Det være seg vond rygg eller trenger ekstra time på eksamen pga vondt i arm/hånd ved skriving.

rine skrev:

Lykken:Jeg har ikke nevnt verken fibromyalgi, ME eller begrepet "bare ta seg sammen" i denne tråden, faktisk. Men ja, jeg mener at det er lettere å ty til diffuse lidelser som muskelplager enn til nyresvikt om man trenger en time-out fra arbeidslivet. Det er ikke det samme som at jeg tror at alle som har vondt i muskler og ledd "faker." Jeg synes ellers det er litt besynderlig at du mener at man må ha inngående kjennskap til disse plagene (Hvordan vet du at jeg aldri har opplevd muskelsmerter eller motgang på det psykiske plan, forresten? Jeg er halvveis i livet, tross alt...) for å mene noe om hvorvidt det er problematisk/uheldig at "alt" gir rett til full sykelønnsutbetaling. Du står fritt til å være uenig, men ikke til å prøve å "kneble" meg ved å si at jeg ikke bør ytre meg med mindre jeg har hatt disse sykdommene selv.

Jeg har ikke sagt du må ha hatt sykdommene selv. Les igjen.
Jeg skjønner virkelig ikke hvordan du har tenkt at en type differensiering av sykdommer skal fungere. Du vil tydeligvis ha en gradering der nyresvikt er nr 1 og muskelplager er for diffust og derfor skal gi mindre utbetaling av sykepenger?