Mobbing på arbeidsplassen en myte?

smilefjes skrev:

Det har du helt rett i. Og jeg har sett utestenging der også. Menn er svært mye mer like kvinner enn myten tilsier til tider. Jeg mener fremdeles ikke det er mobbing. Jeg sier ikke at det er morsomt eller greit eller ikke uheldig. Men mobbing er det faktisk ikke. Jeg mener av hele mitt hjerte at jobben ikke er noen sosial arena først og fremst.

Også er jeg litt opptatt av at det er altfor lett å slenge frem en mobbepåstand også skal man ha blankofullmakt og vip-velkomst på alle arenaer. Gjerne med påstander om all denne ubevisste mobbingen som de som ikke tenker over og tar grep driver med. Foregår det mobbing så er det en superalvorlig sak. Man driver ikke med å mobbe folk fordi man ikke til enhver tid tenker over alle rundt seg. Dersom det er så lett å bli en mobber så er det noe riv ruskende galt. Det er et godt stykke mellom dem som står på siden og heier når en mobber banker livet av en stakkar - og dem som ikke har tenkt over at de skal ta personlig ansvar for en eller annen på jobben som de føler at de samarbeider greit med i jobbsammenheng, men ellers har lite til felles med. Skal man være en mobber så får man være litt mer aktiv i å plage andre mener jeg.

Jeg er uenig med deg der. Når det foregår aktiv utestengelse av ett menneske mener jeg det er mobbing så godt som noe. Men det er forskjell på aktiv utestengelse og å ikke aktivt be vedkommende med. Der er jeg helt enig med deg, det er ikke gitt at jobben skal være sosial arena. Men når det systematisk himles med øynene, plassen tettes og folk går sin vei når en og samme person nærmer seg hver gang, da mener jeg det er mobbing godt som noe. Det er ikke vold, men mobbing kan det godt være.

Men jeg er enig med deg i at endel "føler seg ikke sett av sjefen"-situasjoner har lite og ingenting med mobbing å gjøre.

Katta skrev:

Mobbing blant voksne kan også fint være å bli holdt utenfor i lunsjen. Ikke at man ikke finner noen å spise lunsj sammen med, men at man virkelig blir stengt ute fra alt som foregår med en kald skulder. Hvis alle andre spiser sammen og det "tilfeldigvis" aldri er plass til en til, gjerne demonstrert av blikk, brede skuldre og ryggen delvis til når man nærmer seg. Det er ikke så mye greiere når man er 30 enn når man er 13.

Gjør voksne folk sånn? :åpenbart naiv:

Thomas skrev:

Hva?! Psykolog meg her og psykolog meg der, den mannen er en tulling!

Tja. Jeg mener han har noen poeng.

Jeg har en pode som er litt forsiktig av seg og jeg tror han kunne vært en som kunne vært uheldig å bli "valgt" som offer.... om man ikke viser den potensielle mobberen at det ikke fungerer. (Ved å ta igjen/la det prelle av). Vi har hatt mange prater om dette, hvorfor noen barn er slemme og hva de forsøker oppnå med dette. Poden bryr seg ikke lenger og snakker tilbake nå. Problemet er borte.

Det er jo helt feil at man skal beskytte mobberne og ikke ofrene egentlig, men jeg tror også det er viktig som barn å lære at ikke alle er greie og at man faktisk må ha litt bein i nesa og stå på sitt. Jeg tror ikke mobbere mobber andre barn som ikke viser at de tar seg nær av det.... Det er i alle fall ikke mye som tyder på det.

Voksnes mobbing er mye mer intrikat og innviklet tror jeg.

Floksa skrev:

Men mobbing er jo mye mer enn ord?
Det hjelper lite å vite at det ikke er skadelig at man aldri får sitte sammen med noen under lunsjen.

Jada, de gjør det. Jeg har en stilling der jeg jobber som studenter har hatt (i mindre prosent) før. Jeg har derimot bare oversett folk som ser på meg som en fjortiss de ikke vil omgås og satt meg ned, smilt og snakket med dem. Det kom seg ganske fort. 🙂 Drep survefolka med godhet og lat som om du ikke forstår hva de prøver på. Funker som bare det!!

Gir det seg ikke så går det også å spørre rett ut. :lite konfliktsky når det kommer til idioter:

Jeg tenker først og fremst at det er synd at enkelte av uttallelsene hans provoserer i så stor grad at det står i veien for det jeg oppfatter som gull i budskapet hans.

Disse tingene synes jeg er uendelig viktige:

Følelser er vårt eget ansvar
Vi må lære barn at våre følelser ikke er skapt av andre, men vårt eget ansvar. Det er ikke du som irriterer meg, men jeg! Millioner av muslimer har latt seg krenke av en dansk karikaturtegner. Så mye makt til en liten danske! Tenk om de hadde reagert som Sokrates, da en mann nektet å hilse på ham: «Det er ikke meg imot at jeg er høfligere enn ham». Sokrates lot seg ikke krenke.


Jeg liker spesielt den "det er ikke meg i mot at jeg er høfligere enn han" holdningen! Den synes jeg er genial. Da beskyetter en seg selv for ubehagelige følelser og gjennoppretter raskt et positivt stemningsleie etter en litt ubehagelig opplevelse.

Når vi lar andre bestemme hva vi skal føle, gir vi bøllene altfor mye makt i våre liv. Det skal barn lære. Men da må de voksne forstå det.

Mange henger seg sånn opp i at han "gir mobbeofrene skylden" - at han beskytter mobbere på et vis. men de som egentlig burde bli oppbragt over Andersens budskap, er mobbere og generelt uhøflige/udregelige folk; han er ikke mye imponert over folk som har en så uanstendlig væremåte og han synes vel egentlig at vi bare skal knipse dem vekk fra vår hverdagsopplevelse rett og slett. Ubehøvla bøller skal på ingen måte få lov til å ha noe som helst makt over våre liv, våre følelser og vår livskvalitet.

Vaksiner mot drittsekkene
Barn må lære at den som er slem mot andre, skader seg selv. Å krenke andre er å krenke sitt eget menneskeverd. Vi skal behandle hverandre med respekt, ikke minst for vår egen skyld.

I forlengelsen av dette budskalpet fortalte Andersen oss på kurset (mulig jeg har nevnt dette før? ) om et scenario der han var i utlandet før bankkortets tid og ble frastjålet lommeboka med hele feriebudsjettet i. Også sa han - hvem ville dere helst vært? Han som stjal lommeboka eller meg, offeret for tyveri? Ingen ville helst vært et menneske som stjeler hele feriebudsjettet til en annen mann. Hvem vil være en sånn en? Så ja, det var synd på Andersen der han satt uten penger, men heller en midlertidig fattig stakkar med en generelt høy moralsk standard i sitt liv enn en midlertidig bemidlet kar med en ganske lav moralsk standard i sitt liv.

Vi kan ikke overlate ansvaret for eget liv til tølpere. Det ansvaret er vårt eget. Vi kan ikke alltid passe på våre barn. Selv om den ene tølperen skulle ta seg sammen, så venter en annen rundt neste hjørne. Det er sagt at hvis du vil mette en mann en dag, så gi ham en fisk. Vil du mette ham hele livet, lær ham å fiske. Vi skal vaksinere våre barn mot drittsekkene. De skal lære å fiske. Det gjør vi ved å lære dem at ord bare har den makt som mottakeren tillater; At våre følelser er vårt eget ansvar; at den som krenker andre, krenker seg selv. Her ligger nøkkelen til et bedre liv. Det virker fryktelig provoserende på noen.

Folk er oppbragte over at de opplever at han ikke anerkjenner problemet til folk som blir mobbet. kanskje han står i fare for å gi slike signaler. Men sinnet og irritasjonen over dette gjør at man taper av synet noe veldig mye viktigere - at han faktisk har all verdens tro på mobbeofre og andres iboende solide ryggrad og menneskeverd - folk som blir utsatt for bøller, er ikke det spor mindre verdt enn bøllene. Bøllene bør ikke få et snev av definisjonsmakt over noens liv.

kie skrev:

Hørt om hva som ofte skjer med varslere? Det er svært lite vip over det, altså.

En annen ting: Mobberen velger gjerne tid, sted og metode. De dummeste er sikkert kjempesynlige Donald-figurer som alle kan se. Mange er mer utspekulert enn det. Det er litt skremmende at en psykolog ikke har fått med seg annet enn den rene voldens skadevirkning. I mine øyne har han noen gode poeng (vi må ruste opp barna våre slik at de ikke blir hjelpeløse i møte med bøllene der ute), men poengene drukner i uvitenhet. Takk og lov for at den mannen ikke jobber på et krisesenter. Gudene skal vite hva han hadde sagt til ofre for psykopater eller andre som har blitt psykisk mishandlet i årevis.

"Ord kan ikke såre!"

En annen ting: Etter så mye arbeid med å få mobbingen kvinner ofte utsettes for både i skole og arbeidslivet tatt på alvor, synes jeg det er litt trist å se at man applauderer en mann som tydeligvis kun anerkjenner nevekamper a la barslagsmål som mobbing. Jeg trodde vi var kommet litt lenger enn det. At vi var litt smartere og mer innsiktsfulle enn det.

Men, denne psykologen gjør jo ikke så mye annet enn å dokumentere egen uvitenhet. Så, som en motvekt kan man jo kanskje se litt på hva de som har greie på dette (og har gått grundigere til verks enn å synse frem påstander om furting og sånn) sier:
http://psykologi.no/index.php?run=epc.article.view&id=214

Veldig enig. Han har noen gode poenger. Særlig det om at man må gjøre barna mer robuste, men mobbing slik jeg ser det handler ikke om å ikke la stygge kommentarer gå innpå seg, men langvarig utestengelse i sosiale sammenhenger (både fysisk og psykisk). Da nytter det ikke å be "ofrene" skjerpe seg og være mindre nærtagende. Ord og handlinger sårer. Hvordan kan man lære seg det motsatte uten å bli hard, utilnærmelig og følelsesnummet?

Jeg syns det er vissvass å påstå at man er ansvarlig for egne følelser og at ord bare er ord, og at man kan velge å ikke bli såret eller ta seg nær av dem. Det er jo gjennom språket vi bekrefter relasjonene våre, og jeg skulle likt å se den som kan være "Sokrates" når en får kalde skuldre og dårlig skjulte mishagsytringer på jobben dag etter dag.

Vel, selv om jeg synes han bør skille mellom barn og voksne, og at han bør forstå at mobbing er mer enn knyttenever og skjellsord, synes jeg det er modig å ta opp furting, som er på god vei til å seile opp som en av de viktigste sykefraværssgrunnene her i landet. Han setter ord på veldig sentrale problemer synes jeg, og uvitenhet er vel ikke det ordet som slår meg først når jeg leser artikkelen hans.

Meissa skrev:

Ord og handlinger sårer. Hvordan kan man lære seg det motsatte uten å bli hard, utilnærmelig og følelsesnummet?

Jeg tror at man bør ikke bli helt usårlig, da har man lite relasjoner igjen.

Men ellers så er det jo helt klart at man bør ikke være sånn at enhver fremmed man møter på gata skal kunne gjøre en lei seg med en stygg kommentar heller, det får jo være litt måte på å være ømskinnet. Og jeg tror at trening på å motta kritikk (være seg konstruktiv eller ondsinnet) er svært nyttig.

Det er klart man kan lære seg å takle ufinheter i større eller mindre grad. Men noen ganger så blir man jo behandlet så utrolig dårlig og fra folk som man har respekt for, at i de tilfellene, så er det nesten ikke mulig å ikke ta det til seg, så jeg mener ikke at det bare er å la være å bry seg altså.

Meissa skrev:

Ord og handlinger sårer. Hvordan kan man lære seg det motsatte uten å bli hard, utilnærmelig og følelsesnummet?

Det handler mye om å skille mellom tanker og følelser. Hos seg selv. Følelser kan man ikke gjøre så mye med, men de fleste av oss gjør heller ikke så mye med tankene våre. Og dem kan man styre. Jeg har god erfaring med å bli bevisst på hva jeg lar "kverne", og ikke minst hvilke tanker jeg lar dominere. Jeg kjenner det godt når jeg lar negative, destruktive tilbakemeldinger styre hva jeg tenker om meg selv, og man er gjerne sin egen verste fiende.

"Ta tankene til fange" er en god parole.

Men det er jo stor forskjell på om en fyr jeg møter på gata mumler "feita" i det han passerer, han ler jeg godt og oppriktig av, sånne bryr jeg meg ikke en døyt om! og om enkelte av arbeidskolegaene mine (ok, litt surrealistisk å skrive siden mine kollegaer er kyr ) sier det samme 5 ganger om dagen....
Det ene er bare humor i hverdagen, det andre vil såre mye, over tid.
Også kan man godt si at man kan svare tilbake, jeg er en sånn som gjør det, kaller du meg feit, kaller jeg deg stygg, men noen gir seg jo ikke med det. Og jeg synes det er lite ok å skulle legge ansvaret for sårete følelser over på den som blir mobbet. For det er jo ingen tvil om at det finnes mobbing, og at det skader folk. Mobbing altså, ikke 3 bedritene kommentarer fra en fyr på butikken.

Jeg møtte forresten en sånn en, som spurte meg "om det var lenge til?"
Jeg ble helt perpleks og ante ikke hva han snakket om, så da nikket han mot magen min. Og jeg svarte som sant var, at det ikke var så lenge siden og da gikk det opp for meg at mannen faktisk hadde sakt dette for å være slem
En vilt fremmed mann på butikken!
Jeg valge å le hjertelig og knuse han med blikket 😀
Hadde jeg måttet forholde meg til typen hver dag derimot, tror jeg det fort kunne blitt leit å være meg altså...

Ja, jeg sier ikke at det er enkelt, men man kommer veldig langt med det likevel. Lenger enn om man ikke prøver i det hele tatt. Selv i alvorligere tilfeller av sjikane og overgrep.

For min del handler det om mitt personlige ansvar for eget ve og vel. Med fare for å kaste inn (nok en) brannfakkel, så blir det for meg litt det samme som arbeidet for å få ned voldtektstallene: Man må selvsagt hindre at folk begår overgrep, men man må også lære mennesker å beskytte seg på best mulig måte. I en perfekt verden hadde ingen blitt utsatt for noe som helst, samme hva de gjorde, men det er ikke sånn.

Og selvsagt blir man lei seg. Forskjellen ligger kanskje mest i hvor lenge man er lei seg, og hvor mye det får styre hvordan man lever livet?

Niobe skrev:

Og selvsagt blir man lei seg. Forskjellen ligger kanskje mest i hvor lenge man er lei seg, og hvor mye det får styre hvordan man lever livet?

Men det er noe helt annet enn å si at det ikke finnes mobbing altså.
For der har man jo et tungt ansvar selv, å velge å ikke være et offer.
Man er mer enn den ene "tingen" man har opplevd.

Men ofte er vel å få annerkjennelse av at det man har vært utsatt for ikke er greit og ikke en egen skyld, første steget på veien?

Jeg tror ofte det første steget kan være å innse at man ble lei seg, lot følelsene ta overhånd, og aldri hentet seg inn igjen.

Jeg er ikke så opptatt av "skyldfordeling" i denne sammenheng, for noen ganger kan det faktisk være det samme. Det interessante er hvordan jeg tar det, har det, og om jeg er interessert i å ha det annerledes. Enten det er min eller andres skyld i utgangspunktet, så er det uansett mitt ansvar å gjøre noe med min situasjon i etterkant.

nolo skrev:

Jeg syns det er vissvass å påstå at man er ansvarlig for egne følelser og at ord bare er ord, og at man kan velge å ikke bli såret eller ta seg nær av dem. Det er jo gjennom språket vi bekrefter relasjonene våre, og jeg skulle likt å se den som kan være "Sokrates" når en får kalde skuldre og dårlig skjulte mishagsytringer på jobben dag etter dag.

Jeg er ikke helt enig med deg her. Barn er ikke ansvarlig for at ord fra andre sårer, men voksne er ansvarlig for å lære barn - og seg selv - at ord kun har den makten mottakeren gir dem. Og for øvrig, jeg har tatt en Sokrates ved flere anledninger i mitt liv, det hjelper utrolig bra.

Etter min mening er det helt åpenbart mobbing å alltid flytte vekk, slutte å snakke, overse en bestemt person dag etter dag etter dag. Som utsatt for den type oppførsel både på barneskolen og på en arbeidsplass, vet jeg godt at det er vondt. På den andre siden, det var ikke mitt tap, det var de som tapte meg.

Ord og blikk har bare den makten man tillegger dem. Men det er ofte ikke de sterkeste i utgangspunktet som mottar stygge blikk og lite velmenende ord fra kollegaer. Og når ting blir sagt mange nok ganger og fra personer som betyr noe, blir det vanskelig å overse. Da skal man være rimelig sterk eller rimelig ufølsom selv. Men jeg er helt enig i at det er greit å sette fokus på hvor grensen for hva som kalles mobbing går.

Jeg mener at det ikke kan være slik at enhver som sier at han eller hun mobbes skal oppfattes, behandles og hensyntas som om dette er en udiskuterbar sannhet. Det er jo en del i samfunnet vårt som er dårlig tunet mot resten av verden, småting treffer mer enn hos andre, de blir lettere lei seg eller takler motgang eller mangel på medgang dårligere.

Jeg ønsker ikke å si at disse ikke har det vondt eller at deres problem skal bagatelliseres. Det jeg ønsker å si er at dersom noen har det slik så blir det en ekstremt for stor reaksjon andre veien å beskylde de omkring for mobbing.

Man kan jo nesten ikke si at noe er mobbing uten at man samtidig beskylder noen for å bedrive mobbing. Det å mobbe er en svært alvorlig sak. Det bør og skal og må tas supergrundig tak i. Det å ta slike tak hver gang noen føler seg mobbet rent subjektivt vil bli feil i mange tilfeller. Det er også med på å frata den som ikke har det bra sitt ansvar for å få det bedre.

Jeg mener ikke å hevde at det ikke finnes mobbing i arbeidslivet - det gjør det absolutt. Men om man lar mobbebegrepet omfatte enhver som ønsker å ta det i bruk så tror jeg man vil ende med å undergrave mulighetene for de som står i de alvorlige sakene. Da har man tatt et langt skritt bakover.

Selv om det er grunn til å nyansere, særlig ifht skillet mellom voksne og barn, syns jeg Andersen har mange poenger og at folk hopper i skyttergravene og nærmest - ja - mobber ham.

Å bli holdt utenfor - ja, hva er det. Hvis folk demonstrativt snur seg vekk osv. - hvorfor har man lyst til å spise lunsj med sånne idioter. Også blant barn kan det forekomme - at man vil være venner med " den kule gjengen" som oppfører seg dårlig ( hvorfor vil man det!?!), og vil selv ikke være sammen med barna som ikke er " med" , enda de kanskje er mest lik en selv.

Mange av de jeg har møtt i arbeidslivet som snakker om mobbing, er egentlig personalsaker hvor leder og andre flere ganger har tatt opp ting ved arbeidet som må forbedres, og hvor det på formelt riktig måte lages prosesser med oppfølging. For noen fungerer det fint, andre går i vranglås og skifter gir og mener de er forfulgt og mobbet.

Jeg er enig i at det har omkostninger å være varsler mange ganger. Det er likevel også slik at å være varsler har noen personlige omkostninger, hvor en varsler kan få problemer med å gå videre i livet sitt, og kan fanges i varslerofferrollen.

Alt er ikke mobbing. Alle kan ikke være like gode venner med alle alltid og overalt. Noen steder passer man bedre inn, og blant noen er det lettere å finne ut av hvilke koder som gjelder.Det er fordi folk er forskjellige. Og det er bra. Sånne ting er det viktig at man lærer barn - også. Hva folk sier kommer - også - an på hvilken relasjon man har til folk eller ønsker å ha. Betyr personen mye for deg, betyr det mye hva personen sier. Motsatt kan det nærmest være til å le av.

Men at noen oppsøker deg eller forfølger deg for å være slem er uansett aldri greit.

Men hvis man ikke skal ta folk som føler seg mobbet på alvor per default, hvem skal da definere hva som er godt nok til å kalles mobbing og dermed kreve tiltak? Skal det være blåmerker? Skal det hagle ukvemsord? Skal alle de andre også være enige i at det er mobbing som foregår? Det er jo sjelden tilfelle. Og det er endel ledere som er fullstendig uten vett og forstand. Kanskje mobber de ikke, men de ser heller ikke at deres posisjon gjør at ord og handlinger derfra veier vesentlig tyngre enn fra hvermannsen. Og det kan det bli såre følelser av selv om leder ikke har ment å mobbe.

Jeg synes vel egentlig at hvis man har ansatte som føler seg mobbet, har man et såpass stort sosialt eller personalpolitisk problem på arbeidsplassen at man bør ta det alvorlig selv om det objektivt sett skulle vise seg å ikke være mobbing.