Hva er din rareste frykt?

Jeg tråkket også i jordvepsebol som barn, og fikk masse stikk.
Det var ikke vondere enn at jeg løp hjem til mormor, fikk smurt på et eller annet og fikk en sjokolade, så dro jeg ut igjen.
Jeg ble redd veps etterpå. Men det var ikke fordi det var så vondt, det var mer sjokkopplevelsen som satt i meg og som jeg fortsatt kan kjenne i kroppen.

Utrolig nok har jeg ikke blitt redd for veps. Det værste med hele jordvepsepisoden var at det ikke var noen hjemme når jeg kom løpende med veps i håret. Jeg ble sittende i trappa utenfor leiligheten vår i blokka der jeg bodde. DET var vondt.

Ballonger går jeg ikke sammen med. Jeg blir skikkelig sinnaredd vist noen skremmer meg med dem.

Veps, jeg er vel Norges mest hysteriske person når det kommer til veps. En gang fløy det en under kjolen min og jeg regelrett strippet forran eks svigerfar.:o

I den gamle leiligheten vår var jeg husredd, og redd for å dusje hvis jeg var alene hjemme. I så stor grad at hvis jeg måtte dusje før jobb, så måtte jeg våkne samboeren og han måtte stå opp og sitte i stua mens jeg dusjet.
Jeg vet ikke om det hadde sammenheng med at det var en sokkelleilighet uten vinduer på badet, eller hva det var. Jeg har ikke hatt samme problemet andre steder som jeg kan huske.

Jeg kan også skrive meg på telefonskrekk-lista, men det er nok mer en generell frykt for å trenger meg på og for å være i veien, og ikke utelukkende knyttet til telefoner.

Jeg er redd for strøm og synkehull, men det er vel ikke særlig rare frykter. Og så er jeg livredd for benbrudd og sener som ryker. I så stor grad at jeg blir fysisk uvel og får en enorm trang til å kaste opp/svime av, men ofte greier jeg å besinne meg ved å lage hakkelyder og gni hendene/beina/hvahardu som besatt for å få tankene over på noe annet (eller holde for ørene om noen forteller meg om slike hendelser). En ørliten utfordring når jeg støter borti dette på jobb, men jeg klarer å forholde meg rolig og samlet mens jeg står oppi det (når jeg ikke er på ortopeden vel å merke - der var det aldeles drepen for meg ). Jeg har, heldigvis, enda tilgode å oppleve at ungene brekker noe, og avgikk nesten ved døden da jeg brakk lilletåen siste gangen (ikke av ubehaget, men av tanken), og kjenner at dette nok må være den rareste rasjonelle frykten jeg kan se for meg uten at jeg tenker å bruke noe særlig energi på å frykte for det.

Ai, nå føler jeg meg enten veldig normal eller veldig unormal, som bare har en stakkars liten høydeskrekk å skilte med. Og siden jeg driver aktiv eksponeringsterapi for den, så er den også på bedringens vei. Så vidt. Men det er ikke en RAR frykt, da, det ER tross alt farlig å falle fra store høyder.


Jeg har et tips til dere som er redd for å la armer falle ned til monstrene: undikkspjelking!

Fra en jeg kjenner, som da han hadde masse småunger i senga til stadighet ofte våknet med vond arm som hadde falt utfor senga. Så han begynte å stappe den ned langs hofta i undikken. Funket fint som snus.

Vet ikke om jeg har en rar frykt
Men er ikke spesielt glad i mus & edderkopp

Polyanna skrev:

Jeg har et tips til dere som er redd for å la armer falle ned til monstrene: undikkspjelking!

Fra en jeg kjenner, som da han hadde masse småunger i senga til stadighet ofte våknet med vond arm som hadde falt utfor senga. Så han begynte å stappe den ned langs hofta i undikken. Funket fint som snus.

Det funker bare fint til den dagen man virkelig har det trangt i senga da, og holder på å falle ut; da blir det virkelig knall og fall.

Forøvrig er man da alt for dreven monsterkjemper til å la en kroppsdel falle ut av senga. Det har virkelig aldri skjedd meg. Ikke én gang. :har virkelig bedre vett:

Hørt på legevakten: "men kjære vene, hvordan i alle dager klarte du å brekke nesa da du falt ut av senga?! Du kunne vel tatt deg for?!" "Eh, jo, nå skal du høre om en ting - undikkspjelking!!"

Slanger, grevling, mus, rotter og fisk (som i vannet jeg skal bade i).
I fjor hadde vi grevlng i nabolaget her,da var det brått slutt på å gå tur etter skumring. Jeg er panisk redd grevling.

Teofelia skrev:

Forøvrig er man da alt for dreven monsterkjemper til å la en kroppsdel falle ut av senga. Det har virkelig aldri skjedd meg. Ikke én gang. :har virkelig bedre vett:

Samme her, det har bare aldri skjedd. Og undikkspjelking går ikke når man sover uten undikk.

Teofelia skrev:

Er det dårlig gjort å fortelle at det kryr av hai i Norge?

De er helt harmløse da, hvis det er en trøst.

I know!!! Er det rart jeg er pissredd??? Mannen min mener derimot at prosentsjansen for at jeg skal bli spist av en hai i tjernet ikke langt fra der vi bor, er minimal. Men hvorfor ta sjansen, tenker jeg.
Harmløs og harmløs, tenker jeg. Hai er hai.....

Anne C skrev:

Venninnen min er redd for hai til og med i basseng.

.

Var i Danmark der en usedvanlig sløv person hadde fliselagt bassenget med en smilende hai i bunnen hvem med sine fulle fem i behold gjør det da? Fikk ikke badet hele den sommeren, var ikke snakk om at jeg gikk uti der.

polarjenta skrev:

Åh, jeg har jo skrekk for vepsestikk, jeg tror nemlig det er vondere enn å føde.

Tenk, jeg glemte vepsene, jeg blir fullstendig idiot rundt veps. Men ikke for å bli stukket, det VET jeg går fort over. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg blir rablende gal når det er veps i nærheten. 😕

Jeg var skikkelig redd veps frem til jeg fikk barn. Ikke av hysterisk art, men jeg ble fysisk kvalm av lyden-og om det kom en veps på rommet mitt om natta - så fikk jeg ikke til å sove der selv om vepsen var jaget ut og vinduet lukket.

Når jeg gikk fra jobb i går kom jeg på en ting til. Jeg er kjemperedd for å komme borti parkerte biler (type når man går i mellom for å komme til sin egen) tilfelle tyverialarmen skal gå.

Dukker. Ikke alle dukker, jeg har en vanlig, søt babydukke med myk kropp (sånne som var så populære på midten av 80-tallet) som ser passe realistisk ut, og så har jeg en annen som jeg fikk da jeg var fire. Ingen kan vel være redd for min Oddvar.
Men porselensdukker. Og dukker som kan snakke, gråte/le eller ( ) gå. Amazing Amanda kommer ikke i nærheten av meg.

Jeg har også vært hysterisk redd for mørke vinduer om kvelden, i årevis gikk jeg rundt og trakk for alle gardinene så snart det mørknet. Og så hater jeg når lyset går og vi må ha stearinlys på badet. Jeg har heller døra åpen enn å ha stearinlys foran speilet. Og om noen har satt stearinlys på vasken, unngår jeg så godt jeg bare kan å se i speilet.

Jeg kom på denne nå:

https://www.youtube.com/watch?v=koNwUeG-iKE

Niobe:

Tallulah skrev:

Jeg er redd for sommerfugler og nattsvermere. Og sau og ku.

Også er jeg mørkredd så jeg tør ikke være på hytta alene. Det vil si: uten en sterk mann. Ja, jeg vet hvordan det høres ut.

Takkskarruha. Gjett om jeg kommer til å tenke på dette neste gang.

Åh! Det er første gangen jeg har hørt om noen andre som er redd sommerfugler!

De er jo dritskumle! De kroppene! Og de ekle, hårete vingene! Og så er de jo så uforutsigbare når de flyr rundt i hytt og vær.

Jeg er nysgjerrig: Har noen av dere gjort noe aktivt for å bli kvitt fobiene? Hva? Har det funket? Hvis dere ikke har prøvd, hvorfor ikke? Hvis det ikke har funket, hvorfor ikke, tror dere?

Jeg kom på det da jeg i helgen snakket en del med en psykolig som har jobbet mye med å hjelpe folk ut av fobier, for eksempel flyskrekk. Men som selv har en rabiat klaustrofobi han ikke klarer å bli kvitt. 😛

Jeg innså for en stund siden at grunnen til at jeg ikke ble kvitt høydeskrekken min nok var at jeg egentlig ikke VILLE. Da kunne jeg jo komme til å bli en sånn gærning som ikke er redd for å falle ned og slå seg ihjel, og det ville jo, rent OBJEKTIVT vært galskap! Jeg tror jeg har klart å få ryddet litt i hva som faktisk er farlig og hva som er irrasjonell skrekk, og utfordrer meg selv på å tåle det som faktisk ikke er farlig. Men fy som det suger i magen. Men jeg tror virkelig på at eksponeringsterapi er det eneste som funker.