Jojo Moyes: Me Before You / Et helt halvt år

Jeg likte den ikke. Den var altfor enkel til å omhandle et så alvorlig tema. Og som chick lit - som jeg kan like - var den jo helt udugelig, da skal det være romanse, sex og shopping.

Jeg syns det stikker skikkelig om noen misliker bøker jeg har falt veldig for. Da oppleves det litt som at de ikke liker meg heller. Og det gjør de sikkert ikke heller. Samtidig skal det selvsagt være lov til å klage så høylytt og hjerterått man bare vil når man mener noe er elendig. Men jeg kan oppleve at misliking av mine favoritter, særlig om det rokker ved min personlig leseropplevelse, er litt som at jeg blir mislikt. Det er sikkert ikke sunt.

Røverdatter skrev:

Jeg syns det stikker skikkelig om noen misliker bøker jeg har falt veldig for.

Ja, i alle fall om det er bøker som har beveget eller rørt meg. Om noen ikke liker samme krimbok som meg er det helt OK, men jeg kan fakstisk bli litt lei meg om noen kaller bøker som har fått meg til å gråte (jeg som sjelden gråter) for platt og full av klisjéer. Litt som om de gjør narr av følelsene mine.
Men jeg tror ikke jeg er så mye bedre selv, egentlig. Når jeg tenker etter.

Det er interessant å lese, Røverdatter og 007. Eg tenker ikkje slik om bøker i det heile tatt. Eg synest det kan vere både interessant og morsomt å diskutere ei bok med ein som opplevde den annleis enn meg. Og så lenge diskusjonen dreier seg om tekstlege aspekt, ser eg ingen grunn til å ta det personleg. Men eg har opplevd å ha fått kommentarar som "...men jeg er vel litt enkel, som likte denne, jeg da". Og eg blir like overraska kvar gong, over at ein tar det så personleg. Eg trur ikkje eg heilt skjønner mekanismene som ligg bak det.

Jeg skal lese den. Jeg har en venninne som introduserer meg for bøker jeg normalt ikke hadde lest, og jeg har likt dem alle, så da får denne en sjanse også.

Jeg leser fantasy og sci-fi, pulp og nobelprisvinnere, teen-lit og aargangsnorsk. Jeg leser ikke chick-lit og krim, og jeg får spader av det jeg oppfatter som pretensiøst liksom-dypt og sjelsettende. :grøsse:

Det ville vært temmelig dumt av en som har lest både Twilight, True Blood-serien og Witch Central å disse lettbent litteratur. Men jeg forbeholder meg fremdeles retten til å skygge unna sjangre.

(Se! Jeg skrev sjanger. Ikke helt fossil, likevel. )

Jeg synes den var fin, men ikke mer enn det. Jeg glemte at det var noe som het Chic- lit, så jeg kalte den legeroman-ish.;)
Men, temaet er aktuelt om ikke annet.

Høh. Jeg gir fullstendig beng i om folk liker de samme bøkene som meg. Jeg tenker at alle er forskjellige på innsiden og at opplevelsen av en bok handler om hva boken gir leseren, ikke hvordan leseren er som person. Jeg liker ikke å lese norske bøker, jeg foretrekker å lese på engelsk. Og jeg leser bøker som skal underholde meg, jeg trenger ikke tung litteratur på fritiden - det har jeg jaggu nok av i jobbsammenheng.

Jeg leser alt fra chic-lit, via krim, fantasy, sci.fi til YA og kioskliteratur (når jeg virkelig trenger noe hjernedøde). En sjelden gang sper jeg på med historiske romaner og "Comming of age" fortellinger. Eneste fellesnevneren er at det må underholde meg. Og jeg foretrekker at språket er godt og at boka er godt "satt".

Dessuten syns jeg "Halvbroren" var dritkjip, "Min Kamp" var ulidelig selvsentrert, men "Beatles" var gøy.

Ja, og så elsker jeg heksebøker, men jeg kan spare meg for det meste som handler om vampyrer. Begge deler, derimot, kan være ganske gøy. Og - en ekte vampyr glitrer ikke, ass. Heller Buffy enn Bella!

nokon skrev:

Men det er vanskeleg å forholde seg til ubegrunna påstander.

.

Selvsagt. Derfor påstod jeg ikke noe heller. Var heller ikke ute etter å diskutete, men ville bare påpeke at jeg til en viss grad kan skjønne hva Fløyel mener.

007 skrev:

Ja, i alle fall om det er bøker som har beveget eller rørt meg. Om noen ikke liker samme krimbok som meg er det helt OK, men jeg kan fakstisk bli litt lei meg om noen kaller bøker som har fått meg til å gråte (jeg som sjelden gråter) for platt og full av klisjéer. Litt som om de gjør narr av følelsene mine.
Men jeg tror ikke jeg er så mye bedre selv, egentlig. Når jeg tenker etter.

Hehe, jeg er i grunnen nokså som deg. Og Røverdatter.

Xian skrev:

Jeg var begeistret for Marian Keyes i hennes storhetstid [1], men oppdaget raskt at det var essensielt å lese bøkene på originalspråket, siden de var elendig oversatt til norsk. Dette tror jeg gjelder all chick-lit.

Det synes jeg gjelder alle bøker, uansett sjanger. I tillegg er det en kjempefordel at bøkene er vesentlig billigere på engelsk. 😛

Om originalspråket er norsk er det vel greit. Men mange oversettelser er jo grusomme. Harry Potter-bøkene er jo et godt eksempel. De er jo ikke lesverdige på norsk, og prisverdige på engelsk. De latterlige oversettelsene av navnene i bøkene gir meg elveblest.

Mens jeg gir bæng i navnene, jeg skjønner ikke hva de engelske navnene betyr likevel. Uten at det hjalp, det ble med tre kapittel.
Men altså: navn? Spiller det noen rolle? Heite hule i Fifty Shades var der i mot irriterende.

Jeg syns HP-bøkene var godt oversatt.

Jeg leser mye fantasy, scifi og tegneserier får ofte høre hvor tåpelig det er å lese den type bøker fra andre voksne.

Og vet dere hva, dere som følte på at kritikk mot chick-litt var personlig? Tål at andre synes at smaken deres er ræva, stå for det dere liker. Spiller da ingen rolle om andre synes det er dårlig.

Når jeg får sure kommentarer på hvor dumme mine kulturelle preferanser er så driter jeg i det fordi jeg mener det er bra og at andre går glipp av noe og Har Bare Ikke Skjønt Det.

Jeg tåler det helt fint, Esme, jeg går verken i grus eller gråter i fosterstilling. Ikke grubler jeg på det i sene nattetimer heller.

Jeg liker også tegneserier, men ikke alle. Og tenk at noen ikke leser Pondus?

Men jeg synes faktisk det er ganske interessant hvor forskjellig smak en har, hva en vektlegger, hvorfor noe fenger mens noe er blæh og hvordan man omtaler andres smak. Det er vel litt som med kunst, når en blir bergtatt av et bilde er det nesten vondt at andre ikke ser hvor vakkert det er, men kaller det rabbel og klatting.

Esme skrev:

Og vet dere hva, dere som følte på at kritikk mot chick-litt var personlig? Tål at andre synes at smaken deres er ræva, stå for det dere liker. Spiller da ingen rolle om andre synes det er dårlig.

Uten at jeg noengang har tatt kritikk mot chick-lit personlig, jeg sa eksplisitt i mitt innlegg at det gjaldt favorittforfattere og nevnte ikke konkret sjanger eller annet, så tåler jeg kritikken greit altså. Jeg bryr meg ganske lite om hva andre syns om meg. Det handler ikke om det. Det handler om følelsen av at noe man opplever som en god, gammel venn (som i: en bok) blir dratt ned i søla. Det er like sjokkerende hver gang.

Det var visst ikke det lureste å innrømme at det kan stikke litt om noen kritiserer bøker jeg liker. Jeg tror ikke jeg gidder å forsvare og forklare i det vide og det brede egentlig. Det er jo jeg som eier problemet.

Jeg har ikke lest boka i HI forøvrig, men sluker bestsellere all the time uten at jeg tar kritikk av det personlig. Jeg vet godt hva som er kvaliteten i det jeg leser. Oftest.

Jeg vet ikke en gang hva chick-lit betyr.

Men jeg har adri vært flau over at jeg bare leser krim, scifi og fantasy. Det er det jeg liker å se på TV også.

nolo skrev:

Jeg syns HP-bøkene var godt oversatt.

Jeg har ikke lest dem på verken norsk eller engelsk, men oversetteren har jo fått enormt mye skryt og ære for den norske oversettelsen. Og særlig for hvordan han fikk de rare navnene til å fungere for norske barn. Det ble oversatt som barnebøker opprinnelig.