Når fremmede gråter ...

Polyanna skrev:

På motorveien sånn så tror jeg mange antar at politiet har blitt ringt og er på vei, allerede. På landeveien er det annerledes. Ikke en unnskyldning, selvsagt, bare en forklaring.

Bor på bygda jeg vettu

Jeg ville nok forsøkt å nærme meg, men sett litt på kroppspråket før jeg gjorde det. Har selv fått dødsbudskap over telefon, jobbet i en by i Danmark da det skjedde. Heldigvis kom en kollega bort til meg og trøstet, for jeg brøt fullstendig sammen og satt og gråt midt i et kurslokale (jeg var kursholderen). Jeg tror jeg hadde følt meg litt lite lur om ingen hadde brydd seg da.

Jeg reagerer på den måten jeg skulle ønske andre gjorde når jeg selv er i en slik situasjon. (det har hendt, ja.. )
Jeg gir vedkommende en klem. Av prinsipp spør jeg ikke hva som er i veien, det kan de fortelle selv. Sikkert fordi jeg selv er en person som ikke nødvendigvis synes det er helt greit å prate om følelsene mine til alle...

Jeg begynte å gråte på fly en gang. Fryktelig pinlig, men det såret at ingen brydde seg. Jeg var 17 år den gangen. Jeg ville garantert prøvd å spørre hva det var og tatt det derfra. Om personen ikke vil ha hjelp/støtte kan han/hun jo bare si nei takk. Da hadde jeg nok ikke sagt noe mer men om personen hadde tatt i mot, så er det ikke mye å si men man kommer langt med å bare vise at man er der og ev. lytter om han/hun vil snakke om det.

Jeg kan ikke huske å ha opplevd dette, men selv om jeg forstår godt hva Sitron m.fl. mener tror jeg nok at jeg ville tatt kontakt og heller trukket meg tilbake hvis kontakten ikke var ønsket.

Jeg hadde nok tatt kontakt,
og spurt om jeg kunne hjelpe og evt trøste litt.

Har ikke opplevd dette selv, bortsett fra med barn.

Jeg har aldri opplevd dette selv, og det hadde nok vært settingen som avgjorde hvordan jeg eventuelt ville reagert. Jeg er ganske privat og går stort sett ut i fra at alle andre også er det. :selvopptatt:

Jeg har selv gått gråtende gjennom hele byen med barnevogn etter en opprivende beskjed. Ingen spurte meg om noe selv om det var lørdag formiddag og fullt av folk. Men da jeg sto midt på torvet og hadde ringt ambulanse fordi søsteren min ble akutt syk, og jeg sto og hoppet opp og ned mens jeg strigråt av redsel og fortvilelse, så kom det mange bort og hjalp meg. Det har nok mye med setting å gjøre.