Hm.
Jeg er vokst opp i et hjem med to foreldre som var veldig preget av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som var på 40- og 50-tallet da de vokste opp. Mamma fikk ikke ta artium fordi morfar mente det var bortkastet for en som skulle gifte seg, uansett. Så mamma har merkantil utdanning - hun har jobbet so sekretær/PA hele livet. Men hun var skoleflink, og hadde helt sikkert endt som lærer eller sykepleier (og en veldig god en) hvis hun hadde tatt utdanning. Pappa gikk i lære, ble håndverker, og tok ingeniørutdannelse som ung voksen - da vi to døtrene var små.
Pappa har alltid vært på meg og lillesøster for å velge utradisjonelle utdannelser, mamma har vært på oss for at vi skulle ta utdanning. Vi var to jenter, vi var skoleflinke og vi har valgt å bli henholdsvis pedagog og sykepleier, så det ble jo kjønnstradisjonelt, likevel. Jeg var innom ingeniørutdanningen før jeg begynte på sykeleien, og trivdes veldig dårlig fordi mange av mdstudentene trodde de var verdensmestre, amtidig som de ikke leste og dermed ikke akkurat bidro med noe særlig når vi hadde gruppearbeid. (De var alle menn, men jeg regner det for tilfeldig.
)
Jeg har alltid sett på den som en selvfølge at man deler arbeid i heimen likt, og overraskelsen var derfor stor da min første mann viste seg å egentlig mene at hans jobb var å jobbe - hele tiden (og å hvile når han var dødssliten etter all jobbingen), og at min jobb var å jobbe, ta vare på barnet vårt og holde huset i orden. Vi var jo barn av 70-tallet. Likestilling sto på agendaen. Min overraskelse var stor da jeg fant ut at denne gutten/mannen som var omtrent på min alder, hadde gått på skole i samme by som meg, faktisk mente at det var min jobb å plukke hans sokker opp fra gulvet og vaske dem - og at det var hans jobb å påpeke (bryskt) at dette ikke ble gjort fort nok.
I jobbsammenheng har jeg hatt mange muligheter, Jeg har jobbet i et kvinnedominert yrke og jeg har hatt lederjobber i den bransjen i 15 år. Jeg kjenner ikke igjen stereotypier om slarv og sladder og baksnakkiing. I de tilfellene jeg har møtt på det, har det vært en eller to som har bedrevet det - men min personlige erfaring er at dette er utrolig overderevet som fenomen. Og dessuten er dette noe man har ansvar for som leder, og noe som faktisk kan ryddes opp i.
I den grad jeg har møtt på fordommer, så er det litt eldre menn som har stått for det. Den beste eller verste var han som ble omplassert i en saksbehandlerstilling under min ledelse og startet vårt første møte med å si: "jeg har aldri hatt en så liten og søt sjef som deg før."
Jeg er forøvrig en tøff dame - jeg er ikke redd for ting. jeg kjører tilhenger, jeg rensker huset for småkryp, jeg er flink til å snakke til forsamlinger, jeg er ikke redd for mørket eller for å være alene og jeg kan skifte dekk og peile olje.
Jeg ser veldig feminin ut. Jeg er jålete og liker å pynte meg og elsker sko. Jeg liker å sminke meg og har mange, mange kjoler i skapet mitt. Jeg liker shopping - til et punkt hvor jeg plutselig hater det. Jeg er estetiker og elsker å dille i huset - og jeg er mye flinkere til å gjøre handy-ting enn mannen min er.
Jeg er ikke hønemor i det hele tatt, men veldig omsorgsfull. Jeg får neller av folk som pakker barna inn i vatt og som curler.
Jeg liker å strikke og å lese og å skravle - men helst om ting som livet og døden og politikk og religion og sånn. Jeg elsker å lage mat og hater å bake.
Jeg har fått mange kommentarer gjennom livet som er omtrent slik som den Pølse-Hansen kom med til Lisa Marklund i hine hårde dager på Skavlan.
Jeg er nok litt for lat. Så kom jeg inn, og begynte på, Veterinærhøgskolen. I tillegg til at jeg ikke tålte blod, gørr og sykdom, tålte jeg ikke miljøet der. 95 % jenter. 
Så begynte jeg på juss i hovedstaden. Det var overbefolket med sosseunger som fremdeles bodde hjemme og hadde sin egen lille klikk (jeg misliker sterkt klikker, og er som regel venn med "alle"), i tillegg til å være et dørgende kjedelig studie. Så hoppet jeg på ingeniørutdanning, og "fant" min plass. Så mye fine folk og et supert studiemiljø. 
