Spiser familien samlet hver dag?

Jeg vet ikke helt hva dere ser for dere når jeg sier "gode samtaler rundt et måltid", men det er stort sett ikke så høyverdig at det gjør noe. Det er jo bare vanlig hverdagsprat. Hva som skjer på skolen, de nye barna i klassen, hvor teit dommeren var i forrige fotballkamp, hva har dere lyst til å gjøre i helgen, vi må huske å få meldt på svømmekurset, har du øvd på pianoleksen, har du lekser og er du ferdig med dem, hvilket valgfag fikk du, så fint at du laget middag, tusen takk, småkjekling om hvem som skal ta av bordet, er kompisen tilbake fra å ha vært syk, hvordan gikk det å følge lillebror hjem fra skolen, husk å tømme sekkene og sette på plass skoene før vi kommer hjem, vær så snill, pappa, kan du pliis huske å kjøpe mer yoghurt når du handler, er ris sunt eller usunt, hvem vil være med og løpe en tur, nei, jeg tror ikke det kommer til å begynne å regne, de nye førsteklassingene er ganske kule og vil være med og spille fotball, blir det ikke helg snart, kan vi kjøpe hytte, vær så snill, kan jeg invitere med <kompis> hit på lørdag, han har ikke sett den nye trampolinen vår.

Med gode samtalar meiner eg ein samtale der alle faktisk sitt på stolen sin og at det er mulig å fullføre ei setning uten å bli avbrutt av skrik og skrål og at ingen sutrar over at maten er ekkel og kastar brokkoli bortover bordet.

Og DER kan jeg forsikre om at alder hjelper!

Alder hjelper veldig! Vi hadde f.eks. halvannet år der Secunda alltid havnet skrikende under bordet fordi et eller annet var Feil™. Det er lenge siden, takk og pris. Det er ikke som om alle måltider er preget av familielykke hos oss heller (maten vår er også vond, må vite), men ganske ofte får vi til å snakke sammen alle fire på en måte som er vanskelig å oppnå i andre settinger. Derfor synes jeg det er ganske trist å avse for mange fellesmiddager.

Ja, det er den der at alle er tilstede i samme samtale samtidig som jeg ikke syns vi får tid til på andre måter. Av og til i bilen, men det er jo sjelden vi kjører noe sted alle sammen også.

Og vi hadde også en lang periode der mellomste måtte går fra bordet en del ganger gjennom måltidet for å slå hjul. :fniser: Det har gitt seg nå.

Og ellers er det selvsagt også en del av "prøv å spise med munnen lukket, er du snill. Jeg ser at du koser deg med maten, men prøv å lage litt mindre sånne MMM og sukk og stønn-lyder, vil du? Bruk servietten i stedet for å slikke deg på fingrene, ok? (Til mannen. )"

Polyanna skrev:

Ja, det er den der at alle er tilstede i samme samtale samtidig som jeg ikke syns vi får tid til på andre måter. Av og til i bilen, men det er jo sjelden vi kjører noe sted alle sammen også.

Vi dekker behovet tur-retur Spania hver sommer.:p

Neida, middag er viktig og vi spiser den sammen alle fem ca 6 dager i uka. Den siste dagen er det stort sett enten jeg eller mannen som kommer sent fra jobb.

Vi får til å spise middag 4 av 5 ukedager sammen (i helgene spiser vi alltid sammen), det synes jeg er topp når vi har barn som går på aktiviteter 3 av 5 dager. Det er ikke alltid vi får spist i 4-5 tiden, men da tar vi middag til kvelds.

Enig med Polyanna. Innimellom "jeg liker ikke....", "sitt på stolen din" og "spis med gaffel" snakker vi om alt mellom himmel og jord og jeg synes det er veldig koselig. Jeg vet i allefall storebror setter pris på det også, for han kommenterer det de få gangene vi ikke spiser sammen.

Myria skrev:

Enig med Polyanna. Innimellom "jeg liker ikke....", "sitt på stolen din" og "spis med gaffel" snakker vi om alt mellom himmel og jord og jeg synes det er veldig koselig. Jeg vet i allefall storebror setter pris på det også, for han kommenterer det de få gangene vi ikke spiser sammen.

Det betyr slettes ikke at vi innimellom har helt ville tilstander ved bordet (lillebror på to år sørger for det), men det meste gir seg etterhvert. Ungene er ikke alltid vilt begeistret for maten heller, men vi har heldigvis to stykker som tydelig setter pris på at vi spiser sammen, så da er det nok litt enklere å gjennomføre middager som er sånn noenlunde rolige (sett ut fra et småbarnsforeldreperspektiv).

Simone skrev:

Med gode samtalar meiner eg ein samtale der alle faktisk sitt på stolen sin og at det er mulig å fullføre ei setning uten å bli avbrutt av skrik og skrål og at ingen sutrar over at maten er ekkel og kastar brokkoli bortover bordet.

Polyanna skrev:

Og DER kan jeg forsikre om at alder hjelper!

Samtaler uten brokkoli bortover bordet og skrik og skrål har vi stort sett allerede, de er 3 og 6. Ikke helt sånn uten ting man ikke liker, men stort sett sånne tema som poly snakket om har vi likevel, bare at vår ER den nye førsteklassingen, og å finne ut av hva de gjør på på skolen er et heldagsprosjekt i seg selv

Her er det stort sett vi som haler ut av dem hvert ord. Det er så rart, det er 2 av verdens absolutt mest pratsomme barn, men ikke pokker om de vil si tre sammenhengende setninger om hva de har gjort på skolen.

Candy Darling skrev:

Her er det stort sett vi som haler ut av dem hvert ord. Det er så rart, det er 2 av verdens absolutt mest pratsomme barn, men ikke pokker om de vil si tre sammenhengende setninger om hva de har gjort på skolen.

Det er så vanskelig å huske, visstnok.

Men at jeg ikke har tenkt på å spørre dem ut om skolen når jeg vil at de skal skru av talestrømmen i bilen eller andre steder!

Candy Darling skrev:

Her er det stort sett vi som haler ut av dem hvert ord. Det er så rart, det er 2 av verdens absolutt mest pratsomme barn, men ikke pokker om de vil si tre sammenhengende setninger om hva de har gjort på skolen.

Ingen vits i å spørre. De har uansett gjort "det vanlige", hehe.

Middagen er forumet for stort og smått og altmulig, som Polyanna så levende beskrev lenger opp.

Vi (jeg) er bare to halve tiden, men vi har felles middag såklart. Nå hender det at jeg jobber litt lengre (enn til fire), barnet har varmet seg middagsrester fra i går når hun kom fra skolen og jeg kommer hjem tidsnok til å kjøre henne til trening. Da tar vi middag etterpå. Men jeg må alltid ha et varmt måltid i løpet av dagen, så det er mest for egen del at jeg synes middag er viktig (men såklart også når man har barn).

Forrige uke ble jeg råskuffa da jeg kom susende hjem og hadde en plan for "middag på ti minutter" før hun skulle på en avtale klokka fem. Idet jeg løper inn på kjøkkenet kommer det:
- Du treng ikkje lage mat til mæ, æ har laga mæ nokka sjøl og spist.
😱

Vi spiser sammen så langt det går, men hvis det blir kluss med andre planer er vi ikke rigide på det. Mannen ukependler, så han spiser bare med oss i helgene.

Hvis en av ungene vil spise hos venner, eller har annet opplegg er det greit for meg.

Vi spiser bare frokost (brunch) sammen i helgene. Ungene spiser sammen på hverdager, den morgengretne moren deres tilbringer frokosttiden i dusjen. Hyggeligere for alle parter. Jeg spiser frokost på jobb.

Myria skrev:

Enig med Polyanna. Innimellom "jeg liker ikke....", "sitt på stolen din" og "spis med gaffel" snakker vi om alt mellom himmel og jord og jeg synes det er veldig koselig. Jeg vet i allefall storebror setter pris på det også, for han kommenterer det de få gangene vi ikke spiser sammen.

Jeg er så enig. Og mine to 4,5-åringer er veldig opptatt av at vi skal spise middag sammen alle fire.
Jeg ser jo at jeg veldig greie unger som ikke klager på maten og ikke krangler med bordet. Derimot "spis med gaffelen..." og "sett deg skikkelig på stolen..." kjenner jeg godt til.

Nei, endel så må vi spise på forskjellige tider pga jobb/fotball ol. 🙂

Jeg jobber turnus, så her spiser vi ikke middag sammen hver dag.

De dagene jeg er hjemme på ettermiddagen prøver vi å tilpasse sånn at alle kan spise sammen, men går det ikke så blir det brødskive før aktivitet på den som ikke er hjemme og oppvarmet mat etterpå. Prøver å ta hensyn sånn at jeg da lager middag som egner seg til oppvarming.

Ellers må jeg si meg enig i at middagen er et hyggelig samlingspunkt hvor mange interessante (og uinteressante ) samtaler finner sted. Uten at det betyr at det må finne sted absolutt hver eneste dag.