Bekreftet dere dåpsløftet?

Det var ikke noen form for bekreftelse av dåpsløftet når jeg ble konfirmert.
Kun den bønnen som presten leste mens han holdt hånden på hodet vårt.
Hver konfirmant hadde sitt vers eller hva det var, for vi måtte ha med en liten bok eller bibel og stikke bønnen/verset inn i den og la endel stå ut så presten fikk tak i lappen.

Hattifnatten skrev:

Det var nok det som i gamle dager kaltes overhøring og var en slags kunnskapsoppsummering før konfirmasjonen. Nå kalles det stort sett samtalegudstjeneste.

Ja, det skulle være en såkalt samtalegudstjeneste hos oss. Men fyttirakkern *unnskyld* - det var ikke mye humant. I gamle dager sto man jo der og svarte lavt til presten, og var det en snill prest, var det ingen som fikk vite om man svarte feil. Hos oss sto vi fremme på podiet, og måtte svare i mikrofon foran ei fullsatt kirke, og det ble raskt avklart om vi svarte feil ja. Verre enn noen muntlig eksamen jeg har hatt siden (kanskje med unntak av anatomieksamen - der var det jo også utrolig mye publikum). Jeg håper de har sluttet med det der, det var egentlig ganske fælt 😉

Jeg er katolikk, så vi bekreftet dåpsløftet i konfirmasjonen.

Vi bekrefter ved fermingens sakrament (konfirmasjon) at vi ønsker å fortsette som kristne og vi blir "fermet" - salvet med olje som tegn av Den Hellige Ånd av biskopen.

Nei, i konfirmasjonsopplæringen ble det ikke forklart slik hos oss, men forsto det slik at det var en oppfatning mange foreldre hadde og mange derfor hadde hjemmefra.

Jeg mener jeg lærte at når man konfirmerte seg så bekreftet man dåpsløftet. Nå husker ikke jeg om det er noe foreldrene mine har sagt, eller presten, så jeg skjønner nå at det er avleggs. Vi lovet eller bekreftet ingenting, men fikk prestens hånd på panna og en bønn til hver enkelt.

Tydeligvis ble jeg og konfirmert i gamle dager, selv om det bare er 17-18 år siden. For vår overhøring foregikk også med mikrofon foran fullsatt kirke. For et mareritt!

Jeg var tensing-konfirmant og surfet gjennom hele konfirmasjonsopplegget. Ingen samtalegudstjeneste eller noe som helst.

Sånn som jeg har forstått det, og min far er prest, så er det konfirmasjonen i seg selv som er bekreftelsen. At man velger å gjennomføre en kirkelig konfirmasjon er en bekreftelse man da gjør av dåpsløftet. Man sier ikke noe spesielt og skrive ikke under på noe, men man velger å delta på konfirmasjonsundervisning og til slutt bli konfirmert i kirken hvor presten ber for deg. Når man har så gått gjennom denne prosessen, har man bekreftet dåpsløftet. Vi hadde vel også en samtalegudstjeneste, men kan ikke huske at vi sa noe spesielt da heller.

Hvor mange som virkelig tenker på dette som en bekreftelse av dåpsløftet er en annen ting. De aller fleste konfirmerer seg nok av andre grunner, er mitt inntrykk, enten det er for gaver, selskapet, for familien eller av tradisjon. Når mine barn en gang blir i konfirmasjonsalder, håper jeg de velger å konfirmere seg for å bekrefte dåpsløftet, men jeg kommer nok ikke til å spørre de ut om grunnen. Ønsker de derimot å konfirmere seg borgelig, eller bare ha et selskap uten å konfirmere seg, kommer jeg nok ikke til å støtte det. Det er i hvert fall slik jeg tenker i dag, om jeg endrer mening da er en annen sak. Siden jeg ser på konfirmasjonen som en bekreftelse av dåpsløftet, synes jeg borgelig konfirmasjon blir bare noe tull. Og selskap bare for å ha selskap synes jeg også er unødvendig.

Hattifnatten skrev:

Jeg undrer meg stadig over å lese om at kirkelig konfirmasjon er bekreftelse av dåpsløftet. Det er svært få som valgfritt har praktisert den ordningen etter mellomkrigstiden. Likevel får jeg inntrykk av at det må være en del på forum som har gjennomført dette. Jeg er derfor nysgjerrig. Bekreftet du dåpsløftet da du ble konfirmert i kirka ? Hvordan skjedde dette rent praktisk ?

Vi var av den oppfatning av at ved å gjennomføre undervisningen og overhøringen og forbønnen, altså det å delta aktivt i alle disse tingene, så bekreftet vi dåpsløftet foreldre og faddere hadde gitt. Det var jo hele poenget med konfirmasjonen slik vi oppfattet det da. Derfor var det også sånt et sterkt signal av de få som valgte å ikke stå til konfirmasjon. Det var mye gråt og tenners gnidsel i min familie da broren min valgte å la være.

Jeg ble konfirmert i 1983 og jeg har jo skjønt at bekrefting av dåpsløftet da var fjernet et par år i forveien, men det er jo helt tydelig at den endringen av ordningen ikke er kommunisert særlig godt til folk flest, hverkan da eller nå. Jeg var inntil for et par år siden fortsatt av den oppfatning at det nettopp var bekrefting av dåpsløftet som er poenget med konfirmasjonen.

Kasia skrev:

Nei, vi ble bedt for da vi knelte, men bekreftet ingenting.

Er ikke det med at konfirmasjon er en bekreftelse av dåpsløftet en ganske utbredt myte/misforståelse tro? Det er jo som du sier, og sikkert vet mer om enn de fleste, veldig lenge siden dette var vanlig praksis. Men på folkemunne derimot, så er det en veldig utbredt oppfattelse/misoppfattelse.

Samme her.

Hattifnatten skrev:

Det jeg noen ganger finner underlig er at noen forventer at valg av konfirmasjon er å sidestille med trosstandpunkt. Det ville være ganske voldsomt å forvente.

Vi oppfattet det akkurat sånn og vi snakket mye om det blant annet under konfirmasjonsopplæringen at vi syntes konfirmasjonen burde ha vært senere. Tre-fire år senere tror jeg vi ungdommene den gang da landet på som et bra alternativ.

Hattifnatten skrev:

Det jeg noen ganger finner underlig er at noen forventer at valg av konfirmasjon er å sidestille med trosstandpunkt. Det ville være ganske voldsomt å forvente.

Slik ble det oppfattet da jeg var konfirmant, bekreftelse eller ikke. Mange følte de faket for å få gaver og selskap, noen følte seg presset og noen følte det var riktig fordi de hadde tatt et standpunkt som passet med kirkens. Og dette til tross for at presten presiserte i undervisningen at det ikke var forventet at man tok noe standpunkt. Borgelig konfirmasjon ble oppfattet som enda mer juks enn kirkelig uten å ha tatt noe standpunkt, for da hadde man liksom sagt høyt at det bare var gavene som var poenget. Jeg håper det har endret seg litt. Hvorfor vi velger å fortsette tradisjonen med trosopplæring, fest og penger til ungdom mens de er i den verste hormonstormen som tenåringer kan man vel lure på. Det husker jeg vi snakket om den gangen også, at det egentlig hadde vært mer fornuftig med en sterkere tradisjon rundt myndighetsdagen.

Den gangen jeg ble konfirmert, på begynnelsen av 80-tallet en gang, hadde vi først overhøring. Dette var en gruppeoverhøring, slik at ingen skulle være redde for å drite seg ut. Vi hadde fått spørsmålet på forhånd, slik at vi kunne pugge svaret.

Selve konfirmasjonen var bare en forbønn og en velsignelse, ikke noe bekreftelse av noe som helst.

Kasia skrev:

Er ikke det med at konfirmasjon er en bekreftelse av dåpsløftet en ganske utbredt myte/misforståelse tro? Det er jo som du sier, og sikkert vet mer om enn de fleste, veldig lenge siden dette var vanlig praksis. Men på folkemunne derimot, så er det en veldig utbredt oppfattelse/misoppfattelse.

Det er langt fra en myte eller misforståelse. Det er en bekreftelse av dåpsløftet. Om noen velger å legge noe annet i det enn det egentlig er, er en annen sak.

Hattifnatten skrev:

Troen kan forandre seg hele livet. Når man snakker om løfte blir det ganske voldsomt.

Det var blant annet dette som gjorde at jeg fikk "Ungdom i Oppdrag" i vrangstrupen i min tid. Jeg var på en nyttårsleir på Hamar i regi av disse, og det var bl.a en eller annen karismatisk supermisjonær fra USA som holdt møte for oss om kveldene. Han fikk 14-15 åringer til å ligge på kne foran ham, gråte og sverge de skulle vie sitt liv til misjonen...

Mor Inagh ble kvalm, tenkte på hvordan et slikt løfte gjør inntrykk på en ungdomskropp, hva det etv kan føre til om disse unge menneskene får tvil, endrer trosinnhold etc etc... Til slutt var jeg så kvalm at jeg rømte fra hele leiren - og det var pokker ikke enkelt, men jeg var sta.

Tito skrev:

Det er langt fra en myte eller misforståelse. Det er en bekreftelse av dåpsløftet. Om noen velger å legge noe annet i det enn det egentlig er, er en annen sak.

Nuvel. Det er jo forsåvidt også din sak om du velger å tviholde på at gjeldende praksis er noe som ikke har eksistert på flere titalls år. Jeg velger heldigvis å leve i den tiden som er nå og forholder meg til verden slik den er i dag. Jeg ble lettet da jeg for noen år siden fant ut at det nettopp var en folkelig misforståelse at konfirmasjonen er en bekreftelse av dåpen. Da følte jeg meg ikke fullt så uvel ved tanken på at jeg faktisk konfirmerte meg i kirken som forvirret 15-åring uten avklart forhold til egen tro.