Såpekassetråd: For illsinte rants om ting som kanskje ikke er viktig, MEN ÆRLIG TALT!

Jeg forstår hva du mener, Blondie. Jeg gjør det for ofte selv, at jeg prøver å trøste ved å være krampeoptimistisk, i stedet for å møte folk på å anerkjenne at det er kjipt.


Svigermor spurte i høst, da vi var der, om hvordan det går med min mor, og jeg svarte som sant er, at det begynte å tære på med alt (som hun vet hva er). Og da hun prøvde seg på at "jaja, men det nytter nå ikke å engste seg for mye", så fikk hun rett og slett så hatten passet. "Nå er det ikke å "engste seg for mye" å være nedkjørt av at broren hennes døde, at mannen hennes har kreft, at en nær og kjær slektning driver og dør smertefullt foran øynene hennes, og at de alle sammen skal håndtere alt dette midt i koronaen!" Da ble hun stille.

Kanskje noen voksne finner trøst i å lage regnbuer?

Folk er forskjellige.
Jeg er ganske sikker på at hverken forsikringer om at alt blir bra, eller regnbuer i ulike utgaver er ment å skulle hverken bagatellisere eller provosere.

VÆR LITT RAUSE!

Pøblis

Jeg liker regnbuene og prøver å tenke "alt blir bra", selv om det selvsagt ikke er sant at ALT blir bra. Ref over. Og regnbuer klarer jeg å se uten å bli provosert. Ansikt til ansikt er verre. Selv om jeg sikkert gjør ansikt til ansikt "alt er bra" selv også.

Jeg har en i min nære omgangskrets som antageligvis ville ropt til meg, i det øyeblikket jeg tippet utfor stupet på Prekestolen, "nå må du ta deg tid til å nyte utsikten på vei ned, da! Det blir nok interessant!"

Hans intense behov for å kun fokusere på det positive ved enhver situasjon, stammer ikke egentlig fra uvitenhet eller mangel på empati (selv om det føles sånn), men fra hans ekstreme frykt for at noen han er glad i skal ha det vondt.

Jeg mener at smerte, frykt og sorg bør anerkjennes og ikke puffes bort. Det er å ta et menneske på alvor, og bør ha sin plass i direkte kommunikasjon.

Samtidig må det selvfølgelig være rom for det som er ment som trøstende budskap, generelle oppmuntringer og cheer-up's, i det offentlige rom.

Så deilig det må være å faktisk ha energi til å, midt i en pandemi, la seg provosere av regnbuer tegnet av folk som ønsker andre mennesker vel.

Herregud, du må aldri sette meg og vennen din i samme rom, det vil bli en Pollyanna-eksplosjon!

Og jeg tror beskrivelsen din av hvor det kommer fra er presis og veldig observant og passer også veldig godt på min svigermor.

Jeg har en i min omgangskrets som i det jeg tippet iver kanten på prekestolen ville ropt at jeg ikke måtte klage på at jeg falt, det var tross alt jeg som valgte å gå opp dit.

Den krampaktige måten å møte enhver utlufting av frustrasjon med at det er jeg selv som har valgt "insert hvilken som helst forutsetning". (å få barn, f. Eks. Så da er det ikke lov å svare på et spørmål om helga med at "det blir hektisk, en skal leveres på speidertur en time etter at jeg normalt er fersig her, med middag i magen. En skal spille håndballkamper lørdag, og det er dugnad i barnehagen og søndag kommer speideren hjem. Da har fetteren bursdag".)

Det pågår innvendig malama-eksplosjon hver gang jeg glemmer meg og finner på å svare sånn halvt ærlig. I sunnere perioder går det på "joda, du da?" og ikke noe mer info enn det utlevert

Så dumt at man delte at det ble hjemmekontor pga sommerdekk i en gruppe inkl denne... For. Den VET jeg er vår egen feil, det er måte på hvor hardt det trenger å gnis inn...

My skrev:

Ja, det synes jeg også man kan spare seg.

Men å gå i svart over malte regnbuer i fjæresteinene eller tegnet med fargekritt av unger på fortauet liksom ... Det får da være måte på å være sensitiv. Voksne folk. Ta dere sammen.

JEG NEKTER Å TA MEG SAMMEN!!

Men for å nyansere; jeg går ikke i svart av regnbuer i kritt på fortauet, eller barnetegninger i vinduet. Det jeg siktet til i mitt innlegg var sirlig malte skilt - av voksne mennesker - som er hengt opp her og der langs turstier og lignende. Det står "alt blir bra", "skap minner sammen - på avstand" og annet carpe diem-lignende møl som jeg blir av.

Standard svaret mitt når noen spør hvordan det går er «joda, man kan jo ikke annet enn å klage». Sagt med et smil, stort sett. Det er virkelig svært få som venter et ærlig svar på det. Jeg glemmer aldri den gangen jeg spurte ei kollega på jobb om det, og hun begynte å gråte. Det gikk ikke så bra. Men hun fikk pratet, det hjalp litt (der og da), og jeg lærte at man skal virkelig ikke spørre folk om hvordan det går, om man ikke er forberedt på å få vite det, og at svaret ikke nødvendigvis er «takk, bare bra».

rajraj skrev:

Det står "alt blir bra", "skap minner sammen - på avstand" og annet carpe diem-lignende møl som jeg blir av.

Ta deg sammen, dette er jo MINNER FOR LIVET!

(Jeg innrømmer å ha sett nesten en halv episode av Charterfeber. )

Milfrid skrev:

Standard svaret mitt når noen spør hvordan det går er «joda, man kan jo ikke annet enn å klage». Sagt med et smil, stort sett. Det er virkelig svært få som venter et ærlig svar på det. Jeg glemmer aldri den gangen jeg spurte ei kollega på jobb om det, og hun begynte å gråte. Det gikk ikke så bra. Men hun fikk pratet, det hjalp litt (der og da), og jeg lærte at man skal virkelig ikke spørre folk om hvordan det går, om man ikke er forberedt på å få vite det, og at svaret ikke nødvendigvis er «takk, bare bra».

"Hvordan går det" er vel egentlig bare en høflighetsfrase, som ingen egentlig forventer noe ærlig svar på? Som det engelske "How do you do?"

Tok litt tid på Sri Lanka før jeg lærte at fremmede som spurte "Where are you going?" ikke egentlig lurte på hvor jeg skulle. Fikk etter hvert forklart at det er standard hilsefrase på det lokale språket, når det blir direkte oversatt til engelsk.

Det er STOR forskjell på "Hvordan har du det" som et alterntiv til "hællæ" og "Alt blir bra! " som svar til at noen synes verden er mørk, ass.

Hvis det hjelper på vreden over regnbuene, så kan jeg lette på sløret såpass og si at jeg til tider har latt meg røre til tårer (ja, til tårer, no less!) av noen av disse regnbuene der ute, tegnet av barn eller voksne, og den lite realistiske, men uansett velmente og håpefulle teksten "alt blir bra", for innimellom, selv om jeg VET at ikke alt blir bra, så har det vært godt å se at noen der ute i det minste ønsker det, for oss alle.

My skrev:

Pøblis

... og Mave

Regnbuer er fint. Stjerner i vinduet og vinterlys er fint. Optimisme. Lyspunkter. Det er fint alt sammen. De dagene jeg ikke klarer se dem selv er det godt å i allefall ikke bli dratt enda lenger ned i mørket. På dette forumet har jeg ofte sett det skrevet på engelsk eller norsk "det går over/this too shall pass". Alt blir bra har samme betydning for meg, og selv om det er ment for barn omfavner jeg det gjerne. Ikke fordi jeg er så fantastisk positiv, men fordi jeg klamrer meg til alt som er bra.

Ikke gjør regnbuene til noen negativt -lukk heller øynene når dere går forbi en!

Maverick skrev:

Hvis det hjelper på vreden over regnbuene, så kan jeg lette på sløret såpass og si at jeg til tider har latt meg røre til tårer (ja, til tårer, no less!) av noen av disse regnbuene der ute, tegnet av barn eller voksne, og den lite realistiske, men uansett velmente og håpefulle teksten "alt blir bra", for innimellom, selv om jeg VET at ikke alt blir bra, så har det vært godt å se at noen der ute i det minste ønsker det, for oss alle.

Nå ble jeg rørt av dette.

Det er lov å ønske seg at det blir bra. Det er lov å håpe at alt skal bli bedre.

Jeg er så inderlig glad for at det finnes naive folk og optimister som tegnet regnbuer og skriver «alt blir bra», eller som fjaser «enten så går det godt, eller så går det over». Jeg er glad jeg har venner jeg kan rante med og diskutere om verden ansett går under snart, med både Trump og corona og fandens oldemor.

Jeg tenker at regnbuen er håpet om at ting blir bra igjen. Og jeg har sittet og sippet til TikTok-videoer med amerikanere med regnbueflagg i gatene etter at Trump vant, og tenkt at sånn skal jeg for pokker ut og synge i gatene når corona-faenskapen er over, og verden blir normal igjen. Amerikanerne overlevde fire år med Trump. En dag kommer corona til å være noe som står i historiebøkene.

Jeg elsker regnbyer og julepynt i november i år. Jeg er så møkkalei mitt eget negative hode at jeg elsker at det finnes en idiot der ute som enda er positiv.

Altså, er dette en såpekassetråd for illsinte rants eller ikke?

Trodde man skulle få lov å spy ut eder og galle om ting som ikke er verdens viktigste, i caps lock, til og med med banneord om man ønsket. Uten å måtte være rasjonell og nyansert?

Jeg blir rørt av de utroligste ting selv jeg altså, og savner å klemme og liker både glitter og enhjørninger, MEN DET ER VEL IKKE I TRÅDEN FOR ILLSINTE RANTS AT DEN VENTILEN SKAL ÅPNES?

AT MAN FÅR MOTGRUFF MOT GRUFFET SITT I RANTETRÅDEN BETYR IKKE AT DET IKKE ER LOV Å SKRIVE DET! SLUTT med å dra "jeg trodde det var lov"-kortet hver gang dere får motbør. DET ER INGEN SOM HAR SAGT AT DET IKKE ER LOV!!

:illsint: