Merkelig å ikke ha gifteringer?

Madam Mim skrev:

vurderer skilsmisse over å finne et bissniss-visittkort fra en DAME i den stakkars mannens lommer.

Ja, guri. Nå minnet du meg om en diskusjon som egentlig like gjerne kunne forblitt i glemmeboken.

Hvorfor skal det bli endeløse forklaringer? Er ikke forklaringen enkel: "Ingen av oss ville ha ringer."?

Gubben min går uten, jeg går med, ikke noe problem.

Selv om mannen og jeg har ringer, synes jeg ikke at det er rart om andre ikke har det. mannen synes våre ringer er for små og puslete, og vil gjerna kjøpe nye, større og vakrere. Vi har også snakket om å tatovere oss, og det blir da det samme tegnet som vi har skravert på utsiden av gifteringen: Et liggende åttetall, som betyr: Uendelig, evig osv. Det er ikke bare et vakkert symbol, men også en intern greie min mann og jeg har fra våre pur unge dager som kjærester.

En tatovering trenger ikke være noe stort og flashende, men en liten personlig felleskap som vi begge føler er "oss".

Madam Mim skrev:

Ja, fine forumet med fine mennesker. På "et annet forum" har jeg lest nettopp denne typen argumenter. De kommer også gjerne fra folk som leser mannens mobilmeldinger og mail, sjekker lommene for lapper og visittkort og vurderer skilsmisse over å finne et bissniss-visittkort fra en DAME i den stakkars mannens lommer.

Ja, slike tilstander får meg faktisk til å grøsse.

For meg/oss var det naturlig å ha glatte ringer.
Men jeg reagerer vel ikke på at andre velger noe annet.
Men like fullt syntes jeg det ville ha vært "rart" for oss å ikke ha det.

Det er mulig at jeg ikke tror nok på den evige endeløse kjærligheten, men en tattis, er ikke det litt risky? Jeg har vært så tussete, over styr-forelsket flere ganger at jeg kunne ha funnet på å tatovere meg. Men med et unntak har det blitt slutt, gitt.

Madam Mim skrev:

Det er mulig at jeg ikke tror nok på den evige endeløse kjærligheten, men en tattis, er ikke det litt risky? Jeg har vært så tussete, over styr-forelsket flere ganger at jeg kunne ha funnet på å tatovere meg. Men med et unntak har det blitt slutt, gitt.

Et vennepar av oss har tatoverte ringer på fingrene. De har vel hatt dem i 15 år, nå.

Den romantiske mannen min har jo spurt meg om vi skal gifte oss, og det er nok han som vil ha kirkebryllup, flott middag og ringer. Men jeg skal velge meg det som jeg ikke kommer til å takle :les:velge mine kamper: og stå for det. Så vi kan godt ha ringer, men det er ikke ett must for min del.