Om å håndtere triste og tunge saker som står i media

tante Veronica skrev:

Jeg har tenkt noen ganger at dersom disse barna måtte gjennomgå det de gjorde, må jeg jaggu tåle å lese om det.

Den logikken der skjønner jeg ikke. Det gavner ingen at man blir fullstendig handlingslammet og satt ut ved å lese om grusomme detaljer, så lenge du holder deg såpass oppdatert at du fremdeles kan være engasjert.

Tallulah skrev:

Den logikken der skjønner jeg ikke. Det gavner ingen at man blir fullstendig handlingslammet og satt ut ved å lese om grusomme detaljer, så lenge du holder deg såpass oppdatert at du fremdeles kan være engasjert.

Nei, det er nok ingen logikk i det. Kanskje det bare er en måte å prøve å "holde ut" følelsene, ved å tenke at mine følelser bare er en bagatell ifht tragedien som har skjedd. Kan ikke forklare det på noen annen måte. Men der er nok ingen logikk i det. Og det virker ikke heller.

tante Veronica skrev:

Og det virker ikke heller.

Jeg skjønner på et vis tankegangen, men det er jo ingen logisk sammenheng mellom at hvis vi lider, så hjelper det dem som lider mer. Det vi kan gjøre som faktisk hjelper er å donere penger til organisasjoner med mennesker som faktisk orker å gå inn og gjøre en forskjell. Som for eksempel Leger uten Grenser. Hatten av for dem, altså. For en gjeng!

tante Veronica skrev:

Nei, det er nok ingen logikk i det. Kanskje det bare er en måte å prøve å "holde ut" følelsene, ved å tenke at mine følelser bare er en bagatell ifht tragedien som har skjedd. Kan ikke forklare det på noen annen måte. Men der er nok ingen logikk i det. Og det virker ikke heller.

Jeg forstår på en måte tankegangen jeg også. Skal jeg liksom "lukke øynene" for det som skjer. Jeg vil ikke være en sånn person. Samtidig ser jeg jo at det ikke hjelper noe, og jeg hadde jo ikke kunnet gjøre noe i de sakene. Derfor er det bedre å filtrere litt, og så gjøre det man faktisk kan som Tallulah sier. At man velger ut organisasjoner og bidrar der, at man sier i fra om det er noe som ikke stemmer med barn man møter, og bringer gode verdier videre til egne barn.

Jeg er ikke redd for detaljer der hvor jeg kan bruke dem til noe, i situasjoner hvor jeg kan utgjøre en forskjell og faktisk bistå til at noe vondt skal bli bedre. Men grusomme detaljer og bilder av situasjoner jeg aldri kan gjøre noe i forhold til opplever jeg også som vanskeligere å forholde seg til.

Mani skrev:

Men grusomme detaljer og bilder av situasjoner jeg aldri kan gjøre noe i forhold til opplever jeg også som vanskeligere å forholde seg til.

Det er vel akkurat det. At når en leser eller hører om det, er det allerede for sent.
Så kan tankene spinne videre på hvor mange visste dette... underveis. Og hvor lenge. Og så videre til hva skjer rundt oss så, rundt omkring i hjemmene. Som vi ikke vet om. En blir på et vis helt maktesløs og oppgitt.

Men i de situasjonene der jeg har visst, eller har hatt mistanke om overgrep har jeg meldt ifra. Heller en gang for mye enn en gang for lite. Og jeg skjønner ikke hvordan mennesker som jobber med barn, i ulike etater, kan unnlate å gjøre noe i situasjoner der de oppdager slikt. En hører av og til om det, og det er for meg helt ubegripelig.

Tallulah skrev:

Jeg syns det er forskjell på å filtrere og å stenge alle nyheter ute. Jeg har en venninne som mener at jeg må vite alt om verdens jævligheter, for "det er sånn verden er". Jeg er ikke enig. Noen ting trenger jeg bare å vite litt om. F.eks. trenger jeg ikke detaljene i saken du henviser til, jeg trenger heller ikke inngående detaljer om hvor grusomt barn har det under sultkatastrofer. Jeg vet det like fullt. Jeg blir ikke et bedre menneske av å ha disse detaljene kvernende rundt oppi hodet mitt, av at de gir meg søvnproblemer og gråteanfall.

Så ja, jeg filtrerer der jeg kan. Jeg føler meg ikke som et mindre oppdatert menneske av den grunn. I stedet for tabloidnyheter prøver jeg å få med meg bakgrunnsnyheter og dybdejounralistikk, også donerer jeg penger til Unicef, leger uten Grenser og alle de andre jeg er supertakknemlige for at er i stand til å gjøre en jobb jeg ikke kan.

Jeg kjenner meg helt igjen i dette. Jeg har alltid vært opptatt av politikk og samfunn og engajerer meg i stor grad i samfunnet rundt meg. Å finlese groteske detaljer rundt overgrep og brutale, bestialske handlinger, handler ikke om samfunnsengasjement. Jeg vet hvor i verden det er konfliktområder, og følger med på utviklingen, jeg vet også hvilke grupper i Norge som statistisk sett er utsatt for hva, og jeg vet hva som skjer av urett i store trekk. Med dette i bakhodet engasjerer jeg meg positivt innenfor utvalgte områder der jeg har noe å bidra med (medmenneske på det private plan, veldedighet og engasjement i Amnesty, som eksempler).

Det å lese lange og detajerte beskrivelser av rå brutalitet har jeg sluttet med for mange år siden. Det er et meget bevisst valg. Det er ikke slik at man må drukne seg i de mest bestialske dataljer og dyrke verdenssmerte for å kunne kalle seg et oppegående og orientert menneske - og det er slett ingen automatikk i at man blir et oppegående og orientert/engasjert menneske av å lese de verste detaljer om menneskers brutalitet. Min personlige erfaring, er at de som drukner seg mest i slikt gjerne bare blir overveldet og handlingslammet - at det blir en slags sensajsonslyst i stedet for et aktivt og positivt engasjenment for å bidra til en forandring på ett eller annet plan i verden.

Jeg ble selv fysisk kvalm av å gå forbi VG-forsiden i dag. Jeg kommer aldeles ikke til å lese om saken.

Jeg filtrerer. Setter meg ikke ned å leser slike saker, men registrerer at de er der. Hvis jeg skulle la alt det grusomme som skjer ute i verden gå inn på meg så ville jeg slitt grundig psykisk.

Jeg må leve slik at vi har et best mulig liv.

Jeg tror jeg slår over i jobbmodus. Kynisme og galgenhumor, liksom. Vi jobber mye med til dels grusomme saker, og jeg tror man blir mer hardhudet etter hvert. Som i at evnen til å distansere seg og "slå av" fokuset når man legger bort en sak blir sterkere. Det vil jeg tro gjelder mange innenfor politi, helsevesen etc.

Jeg har et innebygget filter tror jeg, og kan nesten velge om jeg vil ta det inn over meg eller ei. Noen saker treffer dog midt i hjertet. 🙁

Akkurat den saken her gjør meg kvalm,forbanna og lei meg. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å gjøre noe sånt. 🙁

Jeg har blitt forferdelig sart etter at jeg ble mor, og det ble bare verre når vi fikk nummer to. Mon tro hvordan det blir når lille bonus kommer. Jeg er helt nødt til å sortere hvilke nyheter jeg hører/leser, for det skal ingen ting til før jeg gråter som en foss. Nyheten om det lille barnet i dag var aldeles skrekkelig, og helt til å gråte masse av.

Jeg åpner bevisst ikke slike saker. Denne saken ville jeg ikke lese, men plutselig begynner mannen min og snakke om det og nyhetene på TV forteller masse detaljer. Jeg blir helt på gråten. Stakkars lille barn. Hun har sikkert ikke hatt en dans på roser i det korte livet sitt.....

Jeg synes det er mye verre etter at jeg fikk egne barn. Det gjelder triste ting på jobb også.

Jeg klarer heller ikke å lese om slike nyheter. Bare overskriftene gjør at det vrenger seg i magen, og jeg kan gå med denne følelsen lenge etterpå. Dessverre endrer det ikke på noe om jeg leser slike artikler eller ei, og derfor må jeg velge å la være.

Det var vanskelig å unngå denne i går, all den tid det var på forsiden av en avis (VG?) i hver eneste butikk og på hver eneste nettavis. Jeg kan rett og slett ikke lese sånt, jeg blir helt ødelagt. Sånne saker går så inn på meg, jeg var ikke menneske i dagevis da jeg hadde lest om han lille gutten i Sverige som hadde blitt kastet ut i snøen av sin mor og stefar for å fryse ihjel.

Jeg må rett og slett skjerme meg for slike ting.

Embriksmamma skrev:

Det blir bare verre og verre, synes jeg. Før var jeg ganske hardhudet og tålte det meste, nå gråter jeg for den minste ting - både saker i media og annet....

Hor meg kom endringen kom særlig etter at jeg selv fikk barn. Før det engasjerte jeg meg osv, men ble ikke så satt ut og gråtete.

Mani skrev:

Også tenker jeg tildels litt kyniske tanker for å spore meg selv av den verste følsomheten. Tanker som at drukning heldigvis ikke ta så altfor lang tid og tanker som om at aldri i verden om denne lille jenta kunne hatt noe godt liv sammen med moren sin så utrolig uegnet som hun tydeligvis var/ er.

Slik tenker av og til jeg også av og til, men da blir jeg mest sint og gråtete - på samme tid, så det hjelper vel ikke.

Jeg leser nyheter og saker i blader jeg mottar fra div. organisasjoner, men særlig de siste skjermer jeg meg selv mot. Skal jeg kunne stå på beina og gjøre en jobb overfor egne barn, kjæresten og arbeidsgiver kan jeg ikke få med meg alt jeg har tilgjengelig.