Personlig hygiene++ hvis man er i koma lenge

banana skrev:

Hjelp til å få ut avføring?

Det er vel slett ikkje eit uvanlig scenario for ein hjelpepleiar/sjukepleiar? Og slett ikkje noko å usje for. Om eg havne i ein slik situasjon vil eg vere sjeleglad for at nokon hjelpe meg med dette.

Eg huske godt ein sommar eg hadde sommarjobb i heimesjukepleien med heimehjelp. Då var det ei dame som sa "Alle seier takk for maten, eg vil heller takke dei som hjelpe meg kvitte meg med den."

Tussa skrev:

Det er vel slett ikkje eit uvanlig scenario for ein hjelpepleiar/sjukepleiar? Og slett ikkje noko å usje for. Om eg havne i ein slik situasjon vil eg vere sjeleglad for at nokon hjelpe meg med dette.

Eg huske godt ein sommar eg hadde sommarjobb i heimesjukepleien med heimehjelp. Då var det ei dame som sa "Alle seier takk for maten, eg vil heller takke dei som hjelpe meg kvitte meg med den."

Jada, det er bare sånne tanker som jeg aldri har tatt inn over meg. Men hvordan hjelper man noen med å få ut avføring?

banana skrev:

Jada, det er bare sånne tanker som jeg aldri har tatt inn over meg. Men hvordan hjelper man noen med å få ut avføring?

Det skal ekspertisen få svare på men eg vil vel tru at klyster og eventuelt handemakt kan vere aktuelt?

banana skrev:

Hjelp til å få ut avføring?

Dette fikk meg til å tenke på den franske filmen De Urørlige. Noen ganger må det bare gjøres manuelt.

banana skrev:

Hjelp til å få ut avføring?

Ja. Man må ha hjelp til å få maten inn og til å få den ut igjen.

banana skrev:

Jada, det er bare sånne tanker som jeg aldri har tatt inn over meg. Men hvordan hjelper man noen med å få ut avføring?

Man "plukker". Hanske og krem, finger inn i endetarmen kombinert med massasje på magen. Om ikke verdens gøyeste jobb, så er den i alle fall viktig. Og mye verre for pasienten enn for pleieren. (Det sier seg jo selv.)

banana skrev:

Hjelp til å få ut avføring?

Det gjelder jo ikke bare komapasienter, da. Veldig mange (de fleste?) med lammelser i underkroppen må også ha hjelp/hjelpe seg selv manuelt for å få ut avføring.

Jeg tipper man får en ganske klinisk tilnærming til det hele når det blir en fast del av livet.

Jeg jobbet noen år som assisstent i hjemmesykepleien, og i starten var jeg overrasket over hvor mye tid som måtte settes av til to ting: få i seg mat, og få den ut igjen. Jeg tror ikke man tenker over sånt når man bare kan slenge i seg mat når man er sulten, og sette seg på nærmeste do når maten skal ut igjen. For personer med lammelser eller av andre grunner nedsatt førlighet, så blir systemet veldig tregt. Første gangen jeg var med på å få sele på en lammet bruker, løfte vedkommende opp av sengen med heis, gjennom rommet, inn på badet, over på toalettstol, sette klystér, massere magen, massere endetarmen, få på sele igjen, heise opp og inn i seng, få av sele igjen, rette på liggestilling og laken, og så rydde bort utstyret igjen etterpå, så gråt jeg nesten av både lettelse og skam da jeg gikk på do etterpå.

Man tar mye som en selvfølge, ja. Det er mulig at hår på haka ikke blir den største kamelene å svelge om man ligger i koma. I den grad man svelger kameler i det hele tatt i den situasjonen.

For meg høres det ganske absurd ut å bekymre seg for å havne i koma fordi man da ikke får fjernet hår på leggene eller haka. Sorry, men.

Det er 8. mars i dag, folkens, vi har annet å bry oss om!

-ea- skrev:

For meg høres det ganske absurd ut å bekymre seg for å havne i koma fordi man da ikke får fjernet hår på leggene eller haka. Sorry, men.

Det er 8. mars i dag, folkens, vi har annet å bry oss om!

Jeg gjør ikke det, altså. Det hele var jo tankespinn. Man kan drive med sånt uten at de ligger en reell bekymring bak.

Jeg har jobbet på gamlehjem. Det var en nokså skrekkslagen uerfaren 20-åring som ble bedt om å massere endetarmen på en eldre dame etter å ha satt Microlax. Men jeg håper ikke den gamle damen merket hvor skrekkslagen jeg var da. Jeg var ikke hjelpepleierstudent, men en lærerskolestudent i sommerjobb.

-ea- skrev:

For meg høres det ganske absurd ut å bekymre seg for å havne i koma fordi man da ikke får fjernet hår på leggene eller haka. Sorry, men.

Det er 8. mars i dag, folkens, vi har annet å bry oss om!

Man kan vel være nysgjerrig på noe uten at det ligger bekymring bak?

Da min stemor var ut og inn av søvn og koma på det siste pga kreft sørget også nærmeste pårørende (det vil si min far og hennes søster) for en del slike små ting som var viktig for henne. Som at de smurte henne med hennes vanlige fuktighetskrem, hadde på henne litt av favorittparfymen, passet på at håret var slik hun likte det, fikk tatt på henne de litt finere toppene hennes, som de visste at hun følte seg vel i, i stedet for sykehusskjorte o.l. Hun var ikke så lenge i det stadiet at det var aktuelt med napping eller barbering, men hadde det vært behov for det hadde de nok garantert nappet hår i ansiktet også. Min stemor jobbet selv på skjermet avdeling på sykehjem før hun ble syk selv, og var svært nøye på slike ting når det gjaldt sine egne pasienter. Verdighet til det siste, selv om de ikke var til stede mentalt, var en av hennes store kjepphester. Heldigvis var de som jobbet på avdelingen der hun lå på slutten også svært opptatt av at pasientens verdighet skulle bli ivaretatt.

Dette var noe av det min svigermor var rasende over da hennes gamle mor var på sykehjemmet. Den gamle hadde hele sitt liv vært svært pertentlig, veldig nøye på hvordan håret skulle være, at alt skulle være på plass, opptatt av å ta seg bra ut og av hva andre syntes om henne. Da hun var veldig svak og ikke helt mentalt tilstede på slutten tok de ansatte henne inn i dagligstua blant andre folk, nærmest bare i nattskjorte, med håret til alle kanter, og hun hang til siden med åpen munn, og slik lot de henne sitte. Hun hadde aldri, ALDRI vist seg slik blant folk om hun hadde vært klar i hodet. Svigermor var svært nøye med å ta på henne pene klær, rulle opp og legge håret hennes slik hun likte det, og passe på at hun var presentabel når hun hadde anledning til å være der (noe som heldigvis var nesten daglig). Hun ble så sint at tårene sprutet da hun så sin mor eksponert på denne måten.

Så de heldige har også pårørende som ivaretar slike forfengelighetshensyn (ja, ikke dohjelpen da, det har man heldigvis rutinerte pleiere til).

banana skrev:

Man tar mye som en selvfølge, ja. Det er mulig at hår på haka ikke blir den største kamelene å svelge om man ligger i koma. I den grad man svelger kameler i det hele tatt i den situasjonen.

Jeg kan også tenke sånn, du er ikke alene. F.eks kan jeg tenke på hvordan jeg skal gjøre det hvis jeg brekker armen, hvem skal nappe da - jeg ber ikke mannen, lizzm.

Input skrev:

Man kan vel være nysgjerrig på noe uten at det ligger bekymring bak?

Ja, helt uavhengig av hvilken dato det er også.

Musemus skrev:

Jeg kan også tenke sånn, du er ikke alene. F.eks kan jeg tenke på hvordan jeg skal gjøre det hvis jeg brekker armen, hvem skal nappe da - jeg ber ikke mannen, lizzm.

Og hvis du brekker begge armene - hvem skal tørke deg bak?

Jeg synes det er utrolig nyttig å høre om disse tingene. Dette med verdighet er utrolig viktig, synes jeg. Og jeg har en mor som er nokså gammel og kanskje trenger hjelp til både det ene og det andre med tiden, det er bedre at jeg blir sjokka her og så kommer til hektene når jeg får tenkt meg om enn at jeg blir det foran henne når den tid kanskje kommer. Og at jeg vet at noen ting kanskje blir min oppgave, så kan jeg tenke igjennom hva det blir.

Jeg liker å finne ut av ting jeg av en eller annen grunn begynner å gruble på (og det er langt fra alltid at det ligger noen bekymring bak ).

Jeg var innlagt på sykehus en gang og hadde ikke lov å reise meg opp, ikke for å gå på do en gang. Dagen etter jeg ble utskrevet så fikk jeg mensen, og etterpå tenkte jeg på det i flere måneder. For det hadde aldri slått meg at jeg plutselig kunne havne i en situasjon der noen andre måtte skiftet bind på meg.

Jeg har alltid lurt på om de sjekker om syke/skadede kvinner som kommer på sykehus, bruker tampong. Jeg har alltid vært redd for å havne på sykehus og så har ingen funnet ut at jeg bruker tampong og så DØR jeg av tampongsyken. 😱 :dramatisk:

Jeg hadde mensen da jeg ble lagt inn for blindtarmbetennelse. Jeg var åndsnærværende nok til å be mannen min pakke ned et par tamponger, men jeg ble jo liggende i flere dager, så jeg måtte be om bind på sykehuset. Og sykehusbind og stringtruse (som jeg brukte den gang) var en dårlig match. Særlig når jeg måtte gå over golvet KUN iført dette for å få tatt CT.