Å se problemer - eller å se løsninger

Hattifnatten skrev:

Der er jeg uenig.

Det finnes utfordringer og noe av det som blir kalt problem kan formuleres som utfordring, men jeg mener absolutt at reelle problemer finnes og de kan ikke alltid og skal ikke alltid gjøres til en utfordring.

Enig! Det der med at det bare finnes utfordringer er noe av det mest fjerne pedagogiske mølet jeg vet om. (Og jeg er faktisk lærer)

Det å være positiv av natur og ha tro på at det meste kan løses er ikke det samme som å ikke være realitetsorientert og strategisk.
Det betyr heller ikke at man skyver problemene over på andre. Jeg ender som regel alltid opp med å gjøre ting selv fordi jeg A) er overbevist om at det lar seg gjøre mens andre mener det ikke er gjennomførbart og dermed ikke gidder forsøke engang og B) fordi jeg er så utålmodig at jeg ikke orker vente på at andre skal tenke ut alle mulige løsninger og mulige utfall på en oppgave som virkelig ikke får store konsekvensene uansett hvordan det løses.

Jeg er oppvokst med en problemløsende mor, som ordnet alt. Sånn er jeg selv blitt også. Jeg er en problemløser, og tenker som regel at ting ordner seg.

Mannen er mer pessimst. Skal liksom for sikkerhetsskyld se for seg alt som kan gå galt, og gjerne jekke alle optimister litt ned.

Sånt blir det bråk 'a.

Jeg har et positivt syn på det meste, alt ordner seg!(akkurat som boren og faren min)
Mannen min der i mot, er litt mindre, samme er 7-åringen, men 8-åringen er mer positiv og optimistisk enn noen jeg kjenner.
ALT er mulig, og han gir seg ikke! Håper han beholder dette i seg.

Jeg vet så altfor godt hva ordentlige problemer er, så da prøver jeg å ikke lage problemer ut av det som i utgangspunktet er løsbart. Jeg ser ofte løsninger der andre svartmaler, og det har jeg gitt eldste datteren min også tydeligvis. Vi kan begge løse ting på en veldig kreativ måte der andre var sikker på at dette ble ikke å funke eller passe inn. Da får vi det til å funke og passe inn.

Det fins mange ting jeg ikke kan gjøre noe med, men som jeg bare må leve med, men dagligdagse problemer trenger ikke være en av dem.

Men overpositiv er jeg ikke (overpositivitet er vel noe av det verste selv jeg vet). Jeg har min del av tussigenet jeg også, forskjellen er jo bare om man lar det lamme seg helt eller om man prøver å finne en løsning for å leve med ting.

Jeg har vokst opp med at det meste er enten farlig, vanskelig, umulig eller meningsløst. Det er ikke en holdning jeg har lyst til å videreføre når jeg er deprimert så føles jo alt sånn, men heldigvis er jeg ikke konstant deppa.

Det finnes soleklart problemer. I tillegg til utfordringer.

Selvsagt finnes det problemer. Og utfordringer.
Det er slettes ikke det jeg sier, jeg har vel hatt mer enn min knippe med utfordringer de siste 20 årene.

Men det er noe med om hvordan man takler det.

Det er vel egentlig en sammensatt ting dette. Jeg er slettes ingen happymuffin som tenker "pyttsann pyttsann" på alt som oppstår.
Jeg er heller typen som tenker på ting som kan oppstå, og kjapt kan bekymre meg. Men jeg bekymrer meg ikke uten å prøve å finne en løsning.
Og kan ting sjekkes ut, og ev løses, så gjør jeg det. Om det så er midt på natten.

Også forventer jeg aldri at ANDRE skal løse problemene mine. Det må jeg gjøre selv. Og da har jeg mer kontroll også, og dermed mindre grunn til å bekymre meg.

Jeg er pessimistisk realist.
Faller i deppe-fella stadig vekk, men prøver å våkne opp og se på løsninger.

Åh, denne vet jeg. Jeg er den som sier "eh...jeg vet ikke, jeg, kan ikke du se på det?"

Alt kan løses om man bare har trua, sa farfar under epletreet da jeg var lita.
Det sitter fast enda.:)

Jeg ser problemene OG løsningene.

Noe av det mest irriterende jeg vet er folk som ikke evner å se problemer, alt "kommer til å ordne seg på et vis", "det går som det skal", "livet kommer i klumper" osv. Jeg liker å tenke gjennom problemer godt og grundig, og når de er kartlagt finner jeg løsningene.