Kunne du ha klippet av deg alt håret?

Jeg er for gammel. Det vil ikke matche de områdene der tyngdekraften har overtatt.

Filifjonka skrev:

Føler heller ikke at identiteten min på noen måte ligger i håret, men jeg vil jo gjerne ha hår.

Nå fikk du meg til å spinne rundt med tanker som "hva er identitet".

Jeg ser veldig lite feminin ut allerede, og en frisør anbefalte meg nettopp derfor å ha litt lenge. Men om jeg hadde hatt et pent ansikt og hodeform (ikke dobbelthake) som kledde det, så kunne jeg god ha gjort det. Jeg synes det er fint!

Polyanna skrev:

Nå fikk du meg til å spinne rundt med tanker som "hva er identitet".

Hehe ja meg også. Jeg tror Asca sa det bedre. Utseendeidentitet da.

Serafin skrev:

Hehe, de buksene ja, de er, øhm spesielle. *ler*

Jeg har faktisk min enda. Den brukes KUN på morgenen, før jeg er i dusjen, i mangel av morgenkåpe. *ler*

Eg lurer på kor mi har blitt av?

Niobe skrev:

Jeg tror forresten alltid jeg kommer til å ha langt hår, og hvis jeg nå faktisk skulle bli gammel og grå, så skal jeg se sånn ut:

Åh, sjå på ho!

Det kunne jeg. Forutsatt at det var noen grunn til å gjøre det.

Polyanna skrev:

Nå fikk du meg til å spinne rundt med tanker som "hva er identitet".

Jeg tror jo ikke at så mye av identiteten min ligger i håret, men mye av den jeg forventer å se når jeg ser meg i speilet er der. Samme med at jeg forventer en som er høy, relativt slank og med små pupper. Da jeg ammet og hadde sånne digre praktpupper så syns jeg jo de var flotte, bevares, men de var jo helt fremmede og slett ikke MINE.

Utseendet er jo også en del av hvordan man oppfatter seg selv. Jeg prøver å se for meg meg selv som knøttliten, timeglassformet blondine med piggsveis, for eksempel og det er jo helt umulig å tenke seg at det kunne vært MEG.

nokon skrev:

Eg har gjort det ein gong, som 18-åring, og gjer det ikkje igjen. Det var praktisk og kult og opprørsk på ein fin måte då, men kledeleg? Nei! Og som voksen vil eg ha ein litt anna stil. Eg går ikkje i adidasbukser med knapper langs sida lenger, heller.

Det er grunnen til at jeg ikke engang klarer å prøve en sånn såkalt boyfriend-jeans. :fortispååttitallet:

Klærne og hårsveisen man hadde som tenåring er man liksom ferdig med når man er 40, og føler ikke for å ta det opp igjen.

Polyanna skrev:

Jeg tror jo ikke at så mye av identiteten min ligger i håret, men mye av den jeg forventer å se når jeg ser meg i speilet er der. Samme med at jeg forventer en som er høy, relativt slank og med små pupper. Da jeg ammet og hadde sånne digre praktpupper så syns jeg jo de var flotte, bevares, men de var jo helt fremmede og slett ikke MINE.

Utseendet er jo også en del av hvordan man oppfatter seg selv. Jeg prøver å se for meg meg selv som knøttliten, timeglassformet blondine med piggsveis, for eksempel og det er jo helt umulig å tenke seg at det kunne vært MEG.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg kan ikke heller se for meg å være en knøttliten timeglassformet blondine med piggsveis. Og jeg var heller ikke meg selv med digre ammepupper. 🙂

Håret er selvfølgelig en del av utseendet og selvoppfattelsen. Men når noen kaller det for en stor del av identiteten, så tenker jeg at de legger mer i betydningen av håret sitt enn jeg gjør. Da ser jeg for meg at det er folk med hår ned til bukselommene, eller folk med veldig stort krøllete hår, eller en veldig sjelden og spesiell farge, eller at de ordner og styler det veldig mye eller noe. Mitt hår er fint og tykt og funker bra, men det er ikke noe voldsomt spesielt eller uvanlig eller identitetsskapende med det, verken fra naturens side eller hva jeg gjør det til selv.

Ja, for meg er det mer enn "bare hår", fordi det dominerer utseendet mitt ganske mye. Det er litt det første man ser, tror jeg.

Jeg har gjort det og jeg kan gjøre det igjen.

Nå har jeg kort-kort hår til vanlig også, og det er meg, på alle måter, så det vil selvsagt være en mye mindre drastisk endring for meg enn for dere med langt hår. Jeg har heller hetta for å få for mye hår og klipper det superkort så ofte jeg kan!

Nei! Langt hår er min greie.

Jeg har så kulete hodebunn at jeg hadde sett helt rar ut.

Jeg har psoriasis i hodebunnen, så sånn sett hadde nok hodet mitt hatt godt av lite hår.

Filifjonka skrev:

Jeg skjønner hva du mener. Jeg kan ikke heller se for meg å være en knøttliten timeglassformet blondine med piggsveis. Og jeg var heller ikke meg selv med digre ammepupper. 🙂

Håret er selvfølgelig en del av utseendet og selvoppfattelsen. Men når noen kaller det for en stor del av identiteten, så tenker jeg at de legger mer i betydningen av håret sitt enn jeg gjør. Da ser jeg for meg at det er folk med hår ned til bukselommene, eller folk med veldig stort krøllete hår, eller en veldig sjelden og spesiell farge, eller at de ordner og styler det veldig mye eller noe. Mitt hår er fint og tykt og funker bra, men det er ikke noe voldsomt spesielt eller uvanlig eller identitetsskapende med det, verken fra naturens side eller hva jeg gjør det til selv.

Slik er det her og, håret mitt er såpass lite bemerkelsesverdig at det neppe er det folk legger først merke til, eller husker spesielt ved meg.

Men for mange kan det nok være identitetsskapende, der hårsveisen blir som et kjennetegn, eller et varemerke. Som for eksempel Eli Hagen, Åse Kleveland, Nora Brockstedt, Sinead O'Connor eller Timoshenko. Utseendet deres ville bli totalt forandret, eller personligheten ville ikke bli understreket på samme måte, om de fikk en helt annen hårsveis.

Så finnes det også andre der det nettopp er stadig skiftende hårsveis, -lengde og -farge som er en del av identiteten.

Mitt hår er ikke oppsiktsvekkende på noe som helst vis, men det er jo en del av en helhet. Jeg hadde hatt et helt annet uttrykk med kort hår. Jeg er liten, mørk og langhåret, til forveksling lik den jenta som kom kravlende ut av brønnen i The Ring. Hun hadde jo ikke vært like skummel med en kort pixiecut.

Som fjortis var jeg opptatt av og gjøre mine egne ting, så da hadde jeg nok glatt kunnet skrellet hode (og farger der råsa). Nå som jeg er blitt gammel og konservativ er det helt utelukket. Jeg har mye og langt hår og det er en veldig stor del av utseendeidentiteten min.

Polyanna skrev:

Jeg tror jo ikke at så mye av identiteten min ligger i håret, men mye av den jeg forventer å se når jeg ser meg i speilet er der. Samme med at jeg forventer en som er høy, relativt slank og med små pupper. Da jeg ammet og hadde sånne digre praktpupper så syns jeg jo de var flotte, bevares, men de var jo helt fremmede og slett ikke MINE.

Utseendet er jo også en del av hvordan man oppfatter seg selv. Jeg prøver å se for meg meg selv som knøttliten, timeglassformet blondine med piggsveis, for eksempel og det er jo helt umulig å tenke seg at det kunne vært MEG.

Men det hele er jo en vane da, også når det gjelder utseende.
Jeg har hatt veldig likt hår som deg (men en annen farge) og det var jo helt klart slik jeg forventet å se meg når jeg så meg i speilet. Men nå har jeg gradvis endret hårfrisyre og jeg forventer ikke å se meg med samme hårpryden nå som da. Jeg følte meg også fremmed med de store ammepuppene, men med tiden har jeg gradvis blitt barmfager og nå er jo det meg.
Knøttliten kan jeg aldri bli, så det er klart helt fremmed. Men blond kan jeg jo bli, timeglassformet er jeg mer usikker på. Noe annet er hva man trives med, hvordan en liker å se ut og hva en føler at en kler.

Det er litt interessant dette, hva man knytter sin utseendeidentitet til. Håret mitt er en liten del av det for meg, men en stor del av det for andre, tror jeg.

For min del er jeg mest hjemme i øynene og kroppsfasongen, tror jeg. Øynene fordi de oftest blir komplimentert, og fasongen fordi jeg har brukt lang tid på å venne meg til at dette er meg, men har endelig landet og er komfortabel.

Det lange håret er nok en del av min identitet også - pussig nok, egentlig, ettersom jeg er en skikkelig sjuske når det gjelder hårstell, frisyrer, remedier og det meste. Kjenner også igjen det Maverick skriver om øynene - og kroppsfasongen er også en del av pakka, tidvis til frustrasjon. Ellers har jeg alltid vært Hun lille, og det henger veldig igjen, det også.