Egen inkonsekvens

Det slo meg (ikke for første gang) da jeg svarte på opp-førsel i tråden om værste orddelingsfeil at jeg selv er nokså inkonsekvent.

Jeg sier og skriver boka og hytta for eksempel. Men jeg har aldri sagt (og sannsynligvis ikke skrevet heller) ei bok eller ei hytte.

Er det helligbrøde, eller kan jeg unnskylde meg med min forvirrede oslodialekt?

Det er sånn jeg gjør det også.
Totalt grammatisk ukorrekt, javisst, men i dialekten min har vi aldri brukt "ei" som hunkjønnsform, her er det kun en eller ett.

Så det blir en bok, boka og en ku, kua.

Du er ikke alene.

Dette tenkte jeg faktisk litt over i morges. Jeg sier opprinnelig (og denne innrømmelsen sitter langt inne for en ihuga motstander av snobbespråk) en bok - boka og en jente - jenta. Tror de aller, aller fleste gjorde det på samme måte der jeg vokste opp (et typisk innflytterområde på Romerike). Nå har jeg brukt artikkelen ei i noen år, men det er egentlig juks. Skriftlig har jeg nok brukt den bestandig for konsekvensens del, men ikke muntlig.

Elinblu skrev:

Dette tenkte jeg faktisk litt over i morges. Jeg sier opprinnelig (og denne innrømmelsen sitter langt inne for en ihuga motstander av snobbespråk) en bok - boka og en jente - jenta. Tror de aller, aller fleste gjorde det på samme måte der jeg vokste opp (et typisk innflytterområde på Romerike). Nå har jeg brukt artikkelen ei i noen år, men det er egentlig juks. Skriftlig har jeg nok brukt den bestandig for konsekvensens del, men ikke muntlig.

Har du dermed tvunget deg til å si ei for å være korrekt også muntlig? I så fall; dypt imponert!

Anda skrev:

Har du dermed tvunget deg til å si ei for å være korrekt også muntlig? I så fall; dypt imponert!

Ikke for å være korrekt, for jeg sier veldig mye rart, men for ikke å lyde vestkantaktig. 😮 Flaut, men sant.

Meg går det nok enda verre med, jeg er "dobbelt inkonsekvent" og sier en bok, boka, men ei jente, jenta...

Elinblu skrev:

Ikke for å være korrekt, for jeg sier veldig mye rart, men for ikke å lyde vestkantaktig. 😮 Flaut, men sant.

Det problemet sliter vi ikke særlig med her nede...

Hasselnøtt skrev:

Det problemet sliter vi ikke særlig med her nede...

Å, dere sliter vel litt med de-ene deres. Jeg skal hjelpe de - eller hur?

Her jeg bor har vi ikke hunkjønn i det hele tatt. Sier og skriver en bok, en jente, en ku etc. Men vi har lov å gjøre det:p. Er iallefall konsekvent.
Vi blir vel lett påvirket av andre, og spesielt merker jeg det når "alle" andre har a-endinger.

Elinblu skrev:

Å, dere sliter vel litt med de-ene deres. Jeg skal hjelpe de - eller hur?

Noen sliter nok med det, ja.
(Men ikke jeg, altså! Her blir det vel heller jæ ska hjælpe'rem... 😛 )


For øvrig skriver jeg stadig ting jeg ikke ville finne på å si, for eksempe tok jeg meg nettopp i å skrive fremtiden, mens jeg alltid sier framtida. Jeg prøver å jobbe litt med å få skriftspråket litt mer tilnærmet (eller altså tilnærma) talespråket, men jeg er ikke alltid sikker på hvor grensa går for hva som er lov og hva som blir sett på som dialekt.

Elinblu skrev:

Ikke for å være korrekt, for jeg sier veldig mye rart, men for ikke å lyde vestkantaktig. 😮 Flaut, men sant.

Aha, omvendt snobberi! 😉 Jeg har forresten flyttet fra øst til vest, og om jeg en dag skulle finne på å si kuen eller hytten, forventer jeg at noen slår meg hardt i hodet.

Jeg er oppvokst i Østfold, og i min hjemby har man ikke diftonger, så vi sa e jente - jenta.
Den dag i dag sliter jeg med å si "ei jente", tror vel kanskje jeg sier "en jente - jenta"

Andre:
sten - stein
lere - leire
røy - røyk
søvv - sau

Anda skrev:

Aha, omvendt snobberi! 😉 Jeg har forresten flyttet fra øst til vest, og om jeg en dag skulle finne på å si kuen eller hytten, forventer jeg at noen slår meg hardt i hodet.

Det kommer nok sakte men sikkert inn i språket ditt bare du bor der lenge nok

perper skrev:

Det kommer nok sakte men sikkert inn i språket ditt bare du bor der lenge nok