NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

Lille meg skrev:

Wow! Har vitnemålet ditt vært i VG? Du må være shikkelig smart, asså! Hvordan i alle dager klarte du å bli lærer?

Det havnet i VG fordi det er veldig uvanlig at lærere er så smarte.

De er i alle fall som regel gull verdt. *har vært på ansvarsgruppemøte om et av barna og blitt imponert*

Men for å komme tilbake til utgangspunktet her...fordi det føler jeg det ikke riktig kommer svar på... Når kan man innvilges å slippe å sende inn meldekort hver 14.dag fordi man er på arbeidsavklaringspenger. Hvem er kvalifisert til å slippe denne belastningen? Jeg er ganske sikker på at alle "tilfellene" som blir beskrevet i forhold til unnasluntring, i forhold til mennesker som fint kunne vært i jobb, hvis noen ville hatt dem, er i stand til dette. Men hva da med den som er så deprimert at hun/han ikke orker å stå opp av senga, ikke orker å lage mat, ikke orker å slå på pc eller tv, og helst bare ville sovet døgnet rundt. Hva med den som bruker mesteparten av dagen på å fly rundt på sykehus for å få behandling og undersøkelser på grunn av alvorlig sykdom, og som er så forvirret i etterkant at vedkommende knapt husker hvor de er. Hva med den som sliter med alvorlig sykdom, og som syns det å følge med hvilken dag det er og hvilken uke det er en oppgave som er mer enn stor nok. Eller mener noen at det er en så meningsfylt oppgave å fylle ut dette melde kortet, enten man er oppegående eller ligger på sykehus i koma at det bare må gjøres. For det må gjøres, ellers får man ikke noe å betale husleia si for, eller mat til barna sine. For barn som har en dypt deprimert forelder er ikke et økonomisk uføre det de trenger i tillegg.

Da dette ble innført, ble det jo sagt at det skulle være en lav terskel for å frita folk fra meldekort. Men om det er det i praksis vet jeg ikke. NAV-kontoret der svigerinnen min jobber fikk tilsnakk for å godkjenne for få søknader om meldekort-fritak.

Hvis NAV godtar fullmakt så er jo dette en løsning. I de tilfellene hvor det ikke gis fritak.

Retz skrev:

Hvis NAV godtar fullmakt så er jo dette en løsning. I de tilfellene hvor det ikke gis fritak.

Men hva er egentlig poenget med meldekortene da? Å sjekke hvem som har noen de kan be gjøre dette for seg?

Jeg synes at man burde labli meldekortene i en del tilfeller hvor det er åpenbart at sykdommen man lider av gjør at man ikke kan fylle dem ut.

Litt på siden, men jeg har fått en megastor kvise midt i pannen.
Det ser ut som det vokser horn på meg. Jeg var i selskap i går kveld og kvisen ble kommentert: Skal du gå på jobb slik du ser ut? Det hadde jeg aaaldri gjort.
What to do?
Kvisen er stor, umulig å skjule. Da :himler: jeg bare, for det finnes altså mennesker som faktisk har slike holdninger.....

amo skrev:

Litt på siden, men jeg har fått en megastor kvise midt i pannen.
Det ser ut som det vokser horn på meg. Jeg var i selskap i går kveld og kvisen ble kommentert: Skal du gå på jobb slik du ser ut? Det hadde jeg aaaldri gjort.
What to do?
Kvisen er stor, umulig å skjule. Da :himler: jeg bare, for det finnes altså mennesker som faktisk har slike holdninger.....

Wow! Og .

Perhonen skrev:

Men for å komme tilbake til utgangspunktet her...fordi det føler jeg det ikke riktig kommer svar på... Når kan man innvilges å slippe å sende inn meldekort hver 14.dag fordi man er på arbeidsavklaringspenger. Hvem er kvalifisert til å slippe denne belastningen? Jeg er ganske sikker på at alle "tilfellene" som blir beskrevet i forhold til unnasluntring, i forhold til mennesker som fint kunne vært i jobb, hvis noen ville hatt dem, er i stand til dette. Men hva da med den som er så deprimert at hun/han ikke orker å stå opp av senga, ikke orker å lage mat, ikke orker å slå på pc eller tv, og helst bare ville sovet døgnet rundt. Hva med den som bruker mesteparten av dagen på å fly rundt på sykehus for å få behandling og undersøkelser på grunn av alvorlig sykdom, og som er så forvirret i etterkant at vedkommende knapt husker hvor de er. Hva med den som sliter med alvorlig sykdom, og som syns det å følge med hvilken dag det er og hvilken uke det er en oppgave som er mer enn stor nok. Eller mener noen at det er en så meningsfylt oppgave å fylle ut dette melde kortet, enten man er oppegående eller ligger på sykehus i koma at det bare må gjøres. For det må gjøres, ellers får man ikke noe å betale husleia si for, eller mat til barna sine. For barn som har en dypt deprimert forelder er ikke et økonomisk uføre det de trenger i tillegg.

Jeg har spurt om å slippe å sende meldekort. Jeg er jo til kreftbehandling hele tiden og jobb er uaktuelt nå. Jeg har fått nei på å slippe unna. NAV-saksbehandler sa at det er veldig vanskelig å slippe meldekortet hver 14. dag. Jeg sa at det må gå an å slippe det til jeg ser en mulighet til å jobbe om det skjer. Slik det er nå svarer jeg på spørsmål som: Har du vært for syk til å ikke kunne ta jobb eller følge opp tiltaket? (cirka det) Det må jeg svar nei på ellers får jeg ikke penger. Jeg har ikke noe tiltak. Det er flere spørsmål som blir feil, men svare må jeg ellers får jeg ikke penger. Jeg har heller ikke lov til å dra på ferie uten å søke NAV. Om jeg skulle tatt en liten ferie så måtte det bli spontant når jeg kjente jeg orket nå. Jeg har ikke tid til å vente på action og svar fra NAV i flere uker. Da kan det være skjedd noe som gjør at jeg ikke kan reise.

Det må gå an å gi saksbehandlerne tillatelse til å vise mer skjønn, mener jeg. Det er de som møter menneskene, og en må stole på de ansatte.

Av og til undres jeg om det er den enkelte saksbehandler det stopper hos, eller om regelverket virkelig er så rigid som det virker som. Det tar i alle fall ikke mange menneskelige hensyn. For menneskeheten er mangfoldig, og ikke alle har like gode ressurser.

Noen ganger det det, andre ganger ikke.
Jeg har stort sett (med noen uhederlige unntak) møtt på saksbehandlere som har forsøkt å gjøre sitt aller beste med det de har fått utlevert, men det er ikke lett når alt uansett skal til en sentral og det er de som sitter der som til syvende og sist bestemmer.

Jessica skrev:

Det må gå an å gi saksbehandlerne tillatelse til å vise mer skjønn, mener jeg. Det er de som møter menneskene, og en må stole på de ansatte.

Amen til det. Det er jo det som er hele poenget med å ha menneskelige saksbehandlere og ikke automatiserte prosesser, at det skal kunne være noen som har skjønn til å kunne bestemme.

Veldig enig, Jessica.
Da jeg fikk gjennom høyere hjelpestønad for sønnen min, i Trygderetten, takket faktisk saksbehandler på NAV meg. Fordi det skapte presedens som gjorde det mulig å innvilge høyere hjelpestønad for andre med lignende problematikk.

Så jeg tror ikke det er sånn at NAV-folk spretter champagnen hver gang de får gitt et avslag, altså. Jeg tror det er ganske kjipt å se at noe trengs uten å kunne innvilge det. Jeg tror de fleste ønsker å gjøre det beste for hver eneste person de møter. Om det så er å gi en realitetsorientering eller stønad. Og jeg tror man for ensidig fokuserer på det juridiske, saksbehandling osv. Spesielt nå som NAV også innebærer det gamle sosialkontoret. Det ligger en del "hjelp til selvhjelp"-kompetanse hos NAV også. F.eks. når det gjelder økonomisk sosialstønad. NAV skal kunne tilby veiledning og hjelp til selvhjulpenhet osv. Men de sosionomene jeg har snakket med forteller om en hverdag der man omtrent ikke har tid til annet enn å behandle søknader om den økonomiske ytelsen der og da. Da blir det lite tid igjen til å lære herr Hansen som er blakk igjen litt om hvordan man skal disponere penger. Eller unge Pettersen som sitter med forbruksgjeld til oppunder ørene og ikke aner sin arme råd. Eller sette opp et ansvarsgruppemøte rundt en person som er midlertidig, men langvarig syk, ansvarliggjøre teamet rundt vedkommende slik at ting blir mer effektivt.

Altså: Det er flere verdier i NAV enn pengere som deles ut. Men det blir, etter hva jeg har forstått, sjelden tid og mulighet for å utnytte dette.

Jeg leste forresten en oppklarende bloggpost i går:

Så har vi alle de 600.000 som "står utenfor arbeidsmarkedet". Dette tallet (som egentlig er 650.000) stammer mest sannsynlig fra denne NAV-rapporten. Dette er en rapport som summerer opp hvor mange årsverk som "forsvinner" hvert år ved at folk er hjemme med sykt barn , er syke sjøl, er arbeidsledige, på rehabilitering, eller uføre.

Dette er altså ikke en rapport om hvor mange som står permanent utenfor arbeidslivet.

Uføreimplosjon

kie skrev:

Jeg leste forresten en oppklarende bloggpost i går:


Uføreimplosjon

Interessant lesestoff. For det er nok som bloggeren sier, veldig mange over 60 som drar statistikken opp. Og de jeg kjenner over 60 og som feks går på midlertidig ufør i påvente av alderspensjon, de er absolutt ikke i stand til å være i jobb. Og gudene skal vite at de har en arbeidsmoral av en annen verden.

kie skrev:

Så jeg tror ikke det er sånn at NAV-folk spretter champagnen hver gang de får gitt et avslag, altså. Jeg tror det er ganske kjipt å se at noe trengs uten å kunne innvilge det.

Jeg må si at dette er absolutt det vanskeligste med jobben min. Oftest leter jeg etter muligheter/smutthull i regelverket dersom det kommer bruker til gode. De aller fleste jeg jobber sammen med legger virkelig godviljen til altså. Noen ganger er det så klart helt greit å gi avslag, men da er folk som egentlig ikke helt har skjønt hva de har søkt om eller som er så langt unna at er lett. Noen ganger er det er gode å kunne utvide skjønn og noen ganger er det en pine. Har et stort ansvar siden vedtakene vi fatter har så utrolig stor betydning for enkeltskjebner. (jobber med AAP og uføre)

Når det gjelder unntak fra meldeplikt så er det ganske strengt, men folk som er veldig syke eller som ikke har evnene som skal til har jeg gitt unntak altså. Spes for folk i rus/psykiatri. Ellers så klarer de aller aller fleste å følge opp dette helt fint. Dersom man tenker på trygd som erstatning for lønn så er det ikke den helt store forpliktelsen altså. Noen plikter følger med disse rettighetene også. En kollega hadde ungdomsmøte for unge sosialhjelpsmottakere denne uka der en deltager kom med et hjertesukk da han måtte ukentlig vise jobblogg (vise hvilke jobber han har søkt på bl.a.); " huff, skal jeg holde på med denne driten her så kan jeg liksågodt jobbe"

Jessica skrev:

Slik det er nå svarer jeg på spørsmål som: Har du vært for syk til å ikke kunne ta jobb eller følge opp tiltaket? (cirka det) Det må jeg svar nei på ellers får jeg ikke penger. Jeg har ikke noe tiltak. Det er flere spørsmål som blir feil, men svare må jeg ellers får jeg ikke penger.

Men akkurat dette skjønner jeg ikke hvorfor er et problem. Gjør det virkelig noe om du "lyver" på meldekortet ditt da? Det har jo ingenting å si, poenget er at de må formulere det på en eller annen måte, de aller fleste har et tiltak, men ikke nødvendigvis noe mer enn "gå i behandling".

Er enig med Vixen i at det er ikke noen stor forpliktelse i forhold til de rettighetene man har.

Problemet er vel når gjennomføringen blir for vanskelig eller systemet blir en merbelastning. Det er jo lett å se på meldekortsystemet med friske øyne og tenke at dette er en bagatell. For de som sliter med det er det jo ofte samme årsak til at de trenger ytelsene som gjør gjennomføringen av meldekortsendingen vanskelig.

Som tidligere nevnt; for meg har meldekortsystemet fungert veldig bra. Jeg liker å se at timene jeg logger blir stadig flere, siden jeg jo jobber aktivt mot et mål der det er et skritt på veien. Økning i rapporterte timer betyr at jeg er i ferd med å lykkes. Det gir en god følelse. Men jeg kan forstå at det for en del av de som er i en varig situasjon der meldekortene er en tilleggsbelastning ikke synes det fungerer bra for dem.

kie skrev:

Problemet er vel når gjennomføringen blir for vanskelig eller systemet blir en merbelastning. Det er jo lett å se på meldekortsystemet med friske øyne og tenke at dette er en bagatell. For de som sliter med det er det jo ofte samme årsak til at de trenger ytelsene som gjør gjennomføringen av meldekortsendingen vanskelig.

Selvsagt, men da er det jo meldekortet i seg selv som er problemet, ikke at man på "lyve" på det.

Klart det er et problem at det blir greit å lyge på meldekortet. Da mister det mer og mer kredibilitet, og vi får gråsoner.