NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

smilefjes skrev:

Jeg har forsøkt med forstå - det hjalp ikke.


Det er lett å ha både omsorgsfølelse og sympati med en som er syk eller har vondt. Men noen ganger (nei, kie - ikke alltid - det står noen ganger) så er det som trengs et dytt isteden. Og beskjed om at det er noe du kan gjøre for å få det bedre og å påvirke situasjonen din.

Det er jo faktisk mulig både å vise forståelse og å ha empati samtidig som man gir dytt og pusher og forteller at det er mye en kan gjøre for å påvirke situasjonen sin.

Hyacinth skrev:

Det er jo faktisk mulig både å vise forståelse og å ha empati samtidig som man gir dytt og pusher og forteller at det er mye en kan gjøre for å påvirke situasjonen sin.

Nettopp

Kasia skrev:

Litt på kanten, men dette er altså kommunismens grunnprinsipp for produksjon og det har en helt annen betydning enn du gir det her. De fleste av oss i dette landet yter kanskje etter evne, men vi mottar ganske mye mer enn vi strengt nødvendig har behov for. Med andre ord, vi lever i luksus og syns vi fortjener det. Allikevel skal altså de som ikke har fysisk mulighet til å yte noe større holde kjeften sin og være takknemlig med smulene som skal til for å overleve. Hadde vi ytt etter evne og mottatt etter behov så hadde det vært nok til alle.

Jeg er umåtelig fascinert over at du klarte å konkludere med at det var det der jeg mente.

Jeg har skrevet femhundreogsekstientusen ganger i denne tråden at de som ikke kan ta vare på seg selv må få hjelp. Men de som faktisk i en eller annen grad kan ta vare på seg selv må gjøre nettopp det.

Hvordan i alle dager ble det til at jeg mener at alle skal velte seg i luksus bygget på arbeid fra syke og svake?

rine skrev:

Bra oppsummert. Jeg har også fått med meg at problemet løser seg hvis vi bare slutter å mistenkeliggjøre og heller prøver å forstå.

Latterliggjøring. Så konstruktivt.

Jeg kan godt prøve igjen: Om man virkelig er opptatt av å løse et problem må man se litt på hva som hjelper og hva som ikke hjelper. Mistenkeliggjøring ser ikke ut til å hjelpe. Snarere forverre og forlenge prosessen for de som virkelig er syke. Så får man jo velge, da. Om det å dømme andre er så viktig at man istedet for å være en del av løsningen, heller fortsetter å være en del av problemet.

Med tanke på at innlegget du ser ut til å ville latterliggjøre også handlet om frafallsprosenten i skolen, lærerens rolle i dette og hva holdninger fra den kanten har å si er det litt trist å se hva du velger.

smilefjes skrev:

Jeg er umåtelig fascinert over at du klarte å konkludere med at det var det der jeg mente.

Jeg har skrevet femhundreogsekstientusen ganger i denne tråden at de som ikke kan ta vare på seg selv må få hjelp. Men de som faktisk i en eller annen grad kan ta vare på seg selv må gjøre nettopp det.

Hvordan i alle dager ble det til at jeg mener at alle skal velte seg i luksus bygget på arbeid fra syke og svake?

Jeg tok utgangspunkt i at du skamløst brukte begrepet "yte etter evne, få etter behov" som konklusjon på hva en velferdsstat bør innebære.

Og jeg skrev iallefall ikke at det ble til at du mener alle skal velte seg i luksus bygget på arbeid fra syke og svake. Hvor tar du det fra?

smilefjes skrev:

t er noe du kan gjøre for å få det bedre og å påvirke situasjonen din.

For å ta et kort eksempel - jeg har vært mye plaget med musearm og senebetennelser. Jeg er ikke det mer. Jeg har ikke kronisk hodepine mer heller. Men om jeg ikke trener på noen uker - da kommer det med en gang. Jeg må med andre ord holde det vedlike selv.

Om jeg hadde tatt armen og hodet til legen (hvilket jeg gjorde først) så ville jeg fått piller og kanskje fysioterapi med varme og massasje eller noe. Isteden leide jeg inn et strengt helvetes spetakkel av en fysioterapeut selv som sa at dette er lett fikset - men du kommer til å nesten kaste opp av smerter i starten. Hun hadde rett. Det ble borte. Men det var vondt som fy til å begynne med.

Nei, jeg sier ikke at alle som har musearm kan bli friske eller at ingen blir invalidiserte av musearm.

Men jeg sier faktisk at noen ganger kan man fikse sånt og fortsette i det yrket man hadde om man vil.

Så heldig du var som møtte en fysioterapeut som hadde svaret og det hjalp på musearmen. Jeg fikk beskjed av fysioterapeut etter nærmere 100 behandlinger over 5 år at den eneste muligheten var å slutte å tegne med mus og annet statisk arbeid. Fysioterapeuten ba meg gå til min lege og fysio skrev erklæring på at jeg ikke kunne fortsette som tegner.

Hyacinth skrev:

Det er jo faktisk mulig både å vise forståelse og å ha empati samtidig som man gir dytt og pusher og forteller at det er mye en kan gjøre for å påvirke situasjonen sin.

Jepp. Det er til tider en forutsetning for effektiv "pushing".

-ea- skrev:

Sånn yrkesmessig, eller? Jeg er ikke under Nav, takk og pris.

Mitt flåsete svar om nekete lærere gikk på denne:

Siden jeg har fått flere grønne enn røde prikker for den, så tar jeg det som et tegn på at flere enn Poly tok poenget.
Case closed.

Jeg var jo ikke interessert i å vite om du er under NAV, men hva du jobbet med. Siden vi tydeligvis har begynt å bruke karaktersnittet på studievalget til den enkelte bruker som argument i diskusjoner, mener jeg. At du har fått grønne prikker for å rakke ned på meg i en slik type diskusjon, tror jeg ikke du bør ta til inntekt for at du hadde rett, eller for at innlegget ditt var spesielt saklig eller bra skrevet. Jeg oppfattet ikke innlegget ditt som fjas, men som en ganske fordomsfull ytring. Deg oppfatter jeg som et fordomsfullt nek. Case closed.

Kie: Det hadde vært fint med en oversikt over hvem som har lov til å latterliggjøre hvem. Det hadde gjort det mye enklere for meg i denne tråden, iallfall.

En typisk avsluttende tråd dette Nå diskuterer vi diskusjonen 😉 Keep on!

Hyacinth skrev:

Det er jo faktisk mulig både å vise forståelse og å ha empati samtidig som man gir dytt og pusher og forteller at det er mye en kan gjøre for å påvirke situasjonen sin.

Jepp. Men det er sånn på grensen til ikke mulig. For det at du dytter betyr i seg selv at du ikke forstår.

Jessica skrev:

Så heldig du var som møtte en fysioterapeut som hadde svaret og det hjalp på musearmen. Jeg fikk beskjed av fysioterapeut etter nærmere 100 behandlinger over 5 år at den eneste muligheten var å slutte å tegne med mus og annet statisk arbeid. Fysioterapeuten ba meg gå til min lege og fysio skrev erklæring på at jeg ikke kunne fortsette som tegner.

Jeg er dels enig.
Jeg var noe heldig - men ikke bare. Jeg lette rundt etter en løsning overalt og endte med å betale hele kalaset selv. Hun jeg gikk til sa rett ut at dette er den typen ting folk går og får en dullion behandlinger for - som ikke hjelper noenting. Jeg var helt stiv i overkroppen med betennelser og låsninger i nakke, skuldre og arm. Hun trente og pushet så jeg egentlig ønsket henne dit pepperen grodde - men det ble bra til slutt.

Jeg er igrunnen overrasket over at ikke feks leger er tøffere mot folk - eller mot meg - og sier at dette måtte jeg trene vekk. Jeg hadde tålt å få en sånn beskjed, men jeg tror ikke legen på en måte hadde hjerte til å være såpass hard mot meg.

kie skrev:

I alle dager. Hva er vitsen med å dra frem meg på den måten, da?

Beklager. Jeg trodde du tålte humor. My bad.

rine skrev:

Kie: Det hadde vært fint med en oversikt over hvem som har lov til å latterliggjøre hvem. Det hadde gjort det mye enklere for meg i denne tråden, iallfall.

Latterliggjøring er en uting uansett. Jeg har vært provosert nok i denne tråden til at jeg sikkert har gått i den fella selv. I såfall ber jeg om unnskyldning.

-ea- skrev:

Jeg lurer på hvorfor jeg nå får tanker om at jeg nok en gang får bekreftet at lærere er nek som ikke kom inn på annen utdanning.

Jeg tar det humoristisk, særlig siden jeg ikke deltar i tråden, men dette var da et usedvanlig tåpelig innlegg.

kie skrev:

Aha. Så det var morsomt ment.
Jeg leste det som hersketeknikk. Så feil kan man ta.

Jepp.

Jeg for eksempel - leste Flubbys innlegg til meg som humor. Kanskje det var vondt ment? Kanskje jeg burde blitt kjempefornærmet over forslag om ny jobb?

Er det sånn at jeg kunne blitt sur om jeg var syk? Teller dårlig stoffskifte?

:greier ikke labli:

kie skrev:

Latterliggjøring er en uting uansett. Jeg har vært provosert nok i denne tråden til at jeg sikkert har gått i den fella selv. I såfall ber jeg om unnskyldning.

Neida, jeg føler meg ikke latterliggjort av deg. Jeg knegger i grunn litt over at du og SF er litt i tottene på hverandre her, for jeg synes å huske at vi har hatt ganske like diskusjoner tidligere der SF og jeg har vært ganske .

Fikk en prikk av DM som var litt interessant: Hun skriver bl.a at jeg ikke må gå ut fra at alle har samme ressurser som meg, (ikke mentale, går jeg ut fra, jeg er jo lærer, men sånn ellers...) og jeg tror at mye av grunnen til at jeg har den holdningen jeg har i slike diskusjoner er at de fleste jeg omgås er ressurssterke mennesker. De har greit med penger, de fleste er ikke alvorlig syke og de har i stor grad mulighet til å regulere sin egen arbeidsdag og arbeidsmengde. Når slike mennesker sutrer, sier "burde jeg ikke ha rett på.." og "nå er det rett før jeg sykemelder meg, altså" klarer jeg ikke å presse fram den helt store empatien. Jeg omgås i liten grad rengjøringspersonale eller hjelpepleiere med slitasjeskader i armer og bein, og jeg tror faktisk at sympatien og forståelsen hadde vært mye større om jeg hadde gjort det og hørt de klage eller fått sykemelding/trygd. Jeg unner virkelig syke folk sykepenger og uføretrygd (ønsker ikke kutt hos virkelig syke mennesker!) og betaler skatt med glede, men jeg synes likevel det er mye rundt meg som vitner om at holdninger og moral er i ferd med å forvitre litt i befolkningen generelt.

Vet nesten ikke om det er noe man bør innrømme, men jeg jobber i i dette berømte Navet. Litt usikker på hvor mye jeg kan skrive på et forum når jeg faktisk jobber i det systemet.

Jeg ser jo eksempler på alle disse ytterpunktene som beskrives her. De som er syke og som virkelig, virkelig kunne tenke seg å jobbe. De som prøver gang på gang å søke uføretrygd, men der hverken vi eller legen anser brukeren som syk. De som er glade for velferdssystemet og de som er drit misfornøyde. Har møtt folk folk som har sagt at de fortjener en uføretrygd fordi de tidligere i livet har jobbet, mens andre kryper til korset og tørker tårene når de leverer en uføresøknad. De fleste ønsker å jobbe, men det varierer veldig hvor mye motstand som skal til før folk kaster inn håndkleet. De klare sakene er jo enkle og det er jo ikke de som diskuteres. De diffuse/grenseland-sakene er utrolig vanskelig for alle i hjelpeapparatet. Noen ganger når man frem med trøst og forståelse og noen ganger lykkes man med tvang og spark i ræva.

vixen skrev:

Vet nesten ikke om det er noe man bør innrømme, men jeg jobber i i dette berømte Navet. Litt usikker på hvor mye jeg kan skrive på et forum når jeg faktisk jobber i det systemet.

NAV er en stor etat med mange mange ansatte samt pågår en stor omorganisering. Der som på andre arbeidsplasser finnes det mennesker som ikke burde vært i jobben.
Dessverre er det sjelden det kommer frem det positive som dere gjør. Det koster å troppe opp på NAV da en alltid har vært selvstendig og klart seg selv. Men jeg har hatt meget (bortsett fra ett unntak) god erfaring og blitt møtt med respekt.

Hillary skrev:

Dog skulle jeg ønske at jeg hadde vært dere foruten.

Hehe. Ja dette sier jeg ofte til folk jeg møter. Jeg skjønner jo at helst ikke vil ha møter med meg selv om det ikke er meg personlig de tenker på. Har også stor forståelse for at vi er vanskelig å få tak i,at papirer forsvinner osv. Dette oppleves jo som frustrerende for oss som jobber der også.