Gaflet fra 22. juli-tråden

LaBanga skrev:

Glansbilde ABB selv ga i manifestet sitt ga jo uttrykk for at han hadde en god oppvekst. Nå viser det seg at det ikke er tilfelle.

Det kan jo hende at han syns han har hatt en grei oppvekst da. Jeg vokste opp med mange barn fra ganske kjipe familier, men som mener selv at de har hatt en grei oppvekst, og at det var barnevernet som prøvde å ta dem vekk som var den store stygge ulven.

skyfri skrev:

Jeg bare tenkte at faren kan ha uttalt seg til media på et tidspunkt hvor det var vanskelig å tenke klart, og at han nærmest har uttalt seg i affekt.

Ja, det gjorde han sikkert, og avisene burde kanskje ha skånet han fra ham selv. Jeg syns allikevel det er spesielt å si noe sånt offentlig om barnet sitt, uansett hva det barnet har gjort. Han sa vel også noe om at det var han som brøt kontakten med sønnen i tenåra også, så han har vel kanskje ikke akkurat vært særlig knyttet til ham.

Var det ikke slik at han sa han heller burde tatt livet av seg fremfor å gjøre det han gjorde? Det er i så fall noe ganske annet enn "han burde tatt livet av seg. punktum."

Mulig dette er sagt før i tråden, men det er jo enkelte som har forsøkt å forklare ABBs handlinger ut fra psykologiske teorier om patricide (fadermord). En person som har blitt sviktet av foreldre eller andre autoriteter i barndommen og som utvikler et enormt hat mot alle autoriteter i samfunnet. Det blir jo bare spekulasjoner, men det er en interessant teori i det minste.

Jeg synes det er så mange ukjente faktorer i den saken om farens uttalelser til media, at det har lite for seg å bruke det i noen som helst retning, egentlig. Sa faren egentlig det han sa, eller ble det vridd til det ugjenkjennelige av en journalist? Har faren i det hele tatt uttalt seg til media, eller har en journalist fabrikkert utsagnet? Visste han at han snakket med en journalist da han sa det han sa, og visste han at han ville bli sitert på det i media? Var han i sjokk og visste han egentlig hva det var han sa? Eller var han en følelsesløs drittsekk som avviste sønnen sin kontant og nådeløst? Umulig å vite, og ingen av dem er utenkelige scenarier.

Det som er sikkert er at det krever en viss erfaring med media når man skal uttale seg om dramatiske eller svært alvorlige hendelser eller saker som er sterkt opprørende, for å være sikker på at det man mener (og kun det) blir fremstilt rett, og det er det vel ikke utenkelig at denne mannen ikke har.

Du har rett i det, Teofelia.

Gode poeng, Teofelia.

Jepp. (Til Teofeila). Jeg reagerte nemlig også på artikler/intervjuer jeg leste i etterkant, der var fokuset veldig på hvor fælt dette var for faren og hvor sjokkert han hadde blitt. Jeg syntes det var litt rart at det ikke var noen uttalelser om hvor fælt dette måtte være for de pårørende til ofrene og ofrene. Men jeg tenkte at det kanskje heller var journalisten(e) som hadde skrevet dette som hadde valgt å vinkle artiklene sånn.

Jeg har gaflet ut de siste dagers diskusjon i egen tråd.
Den opprinnelige tråden bør få bestå som den er/var, det var tråden der de umiddelbare reaksjonene og meldingene kom etterhvert som terroren i Oslo og på Utøya pågikk.

Regner med full forståelse for dette hos FPs brukerskare.

Moderatorisk hilsen Ru

De viste jo intervjuet med faren på tv, så uttalelsen er reell den, den er bare tabloidisert i skriftlige medier. (fokuset hans lå veldig på ofrene og ofrenes familier og at han syntes at det hadde vært bedre om sønnen hadde tatt sitt eget liv fremfor å gjøre det han gjorde.)

Tallulah skrev:

Jeg syns det er interessant, og ikke særlig overraskende. Jeg har jo tenkt at alt ikke er på stell i en familie hvor far forsvinner helt ut, og etterpå går offentlig ut i avisene og uttaler at sønnen burde ha tatt livet av seg selv.

Det var jo ikke det han sa.
Det han sa var at det hadde vært bedre om han bare tok livet av seg selv.

Dersom noen jobber i barnevernet her, eller har erfaring på annen måte:

På generelt grunnlag - hva skal egentlig til for at Barnevernet mottar en bekymringsmelding? Er det gitt at det er gode grunner for det? Er det normalt svært alvorlige forhold som er årsaken, eller hender det at meldingene er grunnløse?

I denne saken er det jo også interessant at de som har uttalt seg til media av oppvekstvenner alle synes å være helt tatt på senga - og ikke noe her (i media) synes å støtte at han har hatt vanskeligheter.

Hvem som helst kan ringe inn en bekymringsmelding. Mamma gjorde det en gang angående et nabobarn hun mente gikk for lut og kaldt vann.

Alle kan og bør melde bekymring til Barnevernet om de misstenker at barn lever under forhold som er skadelig for deres liv,helse og utvikling.

Det er barneverntjensten som skal vurdere om det er grunn eller ikke til bekymring, man trenger altså ikke som privatperson å ha noen form for bevis eller noe annet enn nettop en bekymring å melde.

Bekymringsmeldinger er ikke skjeldent grunnløse eller man finner at forholdene ikke er slik det hevdes/ en annen alvorlighetsgrad.(Kan også være langt værre)
Barnevernet motar også endel bekymringsmeldinger som ommhandler ting som ikke faller under barneverntjenestens annsvarsommråde.
Mange (langt de fleste)av tiltakene er basert på frivillighet og er ment som støtte og forebygende tiltak i en vanskelig situasjon. Det er en svært liten andel av åpnede saker som ender i dramatiske tvangsvetak.
Man har endel parametre og prinsipper å følge i forhold til -"barnets beste",og "minste inngripen" både i undersøkese og tiltak og man skal ha forsøkt tiltak før man går på med tvang. Her er det selfølgelig et skjønn med i bildet, meningen er at man ikke skal påføre familien mere skade med å ture fram fullstendig hennsynsløst, men det skal selvfølgelig ikke være sånn at barn i en akutt situasjon ikke skal hjelpes umiddelbart fordi man absolutt skal ha prøvd tiltak i hjemmet først.

I Breiviks tilfelle var daverende lovverk fra 1953. Man hadde en barnevernlov med et litt annet innhold, dårligere verktøy og et helt annet krav om faglig nivå med den tidens barnevernsnevder en man har i dag.( Lov om barnevernstjenester fra 92)