Hender det du føler deg underlegen?

@IzziCreo: Det der kjenner jeg meg litt igjen i. Jeg føler meg definitivt underlegen de som trener jevnlig, har overskudd til å være sosial både på jobb og privat, lager god hjemmelaget mat, er forelder og ja, i det hele tatt. Uansett om årsaken min er en kronisk diagnose, så er det så vanskelig å sette ord på og forklare, at jeg garantert tror noen setter meg i «lat»-boksen. Jeg merker det også kognitivt, heldigvis skår det mest ut ettermiddag og kveld, så det merkes ikke så godt på jobb. Uansett. Lurer likevel på om jeg kjenner mer på følelsen av å være mislykket enn underlegen. Fordi jeg forventer mer av meg selv?

Absolutt, Nessie! Man går jo ikke rundt og proklamerer sine sykdommer, så mange kan selvsagt putte en i kategorien "lat". Mislykket, underlegen, utilstrekkelig... Det er nok mange aspekter av samme sort.

Leser det noen her skriver om at alle rundt en er slanke, vakre, fjonge og fine. Sånt er kjipt å føle på. Jeg gjør det også. Trene kan jeg ikke, og må passe nøye på hva jeg spiser. Medisiner fikk meg mange kg opp i vekt som jeg nå må jobbe meg ned. I dag så jeg på andre mammaer rundt meg på første skoledag, og jeg ble flau over at jeg tydelig er så forfengelig at jeg følte meg underlegen disse flotte damene som ser så naturlig freshe ut, de som kan trene av seg fødselskiloene, gå på lange spaserturer i skog og mark, som tydelig har stor selvdisiplin når det kommer til både trening og matinntak... Blæh.

IzziCreo skrev:

som tydelig har stor selvdisiplin når det kommer til både trening og matinntak... Blæh.

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Polyanna skrev:

Jeg følte meg underlegen i nesten alle sammenhenger til jeg var godt voksen, men har vokst det av meg, gudsjelov, i de fleste sammenhenger. Unntaket er noen sosiale settinger der jeg føler at de andre er veldig mye kulere og mer sofistikerte enn meg, da kjenner jeg virkelig på at jeg er en raring som er oppvokst under en busk og ikke har peiling på hvordan man oppfører seg.

I situasjoner som ble nevnt innledningsvis, som i møte med barnas skoler eller hos leger, så føler jeg meg verken under- eller overlegen, men som noen som møter en ekspert som kan hjelpe meg/barnet mitt, og som jeg vil lytte til. Men der jeg også forventer å bli sett og at mine erfaringer og tanker blir lyttet til.

I hvor stor grad jeg lytter avhenger av hvilken tillit jeg får til vedkommende. Jeg vil ikke føle meg overlegen heller, selv om jeg skulle være eldre/mer erfaren/hvadetnåer.

Kan sitere Polyanna på mye her. I eksemplene innledningsvis har jeg aldri følt meg underlegen.
I jobbsammenheng er det også sjelden jeg føler meg underlegen. Jeg vet at jeg ikke har all teknisk kompetanse som trengs noen ganger, men har sjelden følt meg underlegen. Jeg har kolleger som tar seg av det tekniske. Jeg skal bare sørge for at ting er tilrettelagt best mulig slik at de får gjort jobben sin.

Divine skrev:

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Neimen huff!
Det der har heldigvis gått over hos meg, nå gir jeg blaffen i sånt.

Divine skrev:

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Jeg kjenner igjen noe av det der bortsett fra at det hos meg ikke er noe mål å være trent og tynn. Men jeg må jobbe aktivt med å ikke sammenligne meg med andre. Jeg kan mye helt greit, men det finnes ingenting jeg er virkelig god til. Det har sine fordeler, men hvis jeg sammenligner meg med andre vil jeg lett kjenne meg underlegen, jeg kan ikke tenke at du er god til noe og jeg noe annet, for det stemmer liksom ikke. Så å være fornøyd med det jeg faktisk greier og som tross alt er ganske mye er lurt for meg.

Det som lugger mest hos meg er når folk snakker ned det jeg tror jeg kan. Hvis jeg er fornøyd med å greie noe og noen uttaler at de er kjempemisfornøyd med noe som er bedre enn det, kjenner jeg at det kanskje ikke er grunn til å være fornøyd likevel.

Divine skrev:

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Sånn har jeg det med folk som jobber. Det føles som samme hvor mye jeg kan, hvor god jeg er til noe, eller hvor rett jeg har, så betyr det ikke noe, for de kan avslutte med «Men jeg jobber og er samfunnsnyttig.» Og så er jeg taperen uansett.

Divine skrev:

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Jeg må si denne tråden har vært interessant, for jeg klarer nesten ikke engang å forstå hva underlegen egentlig betyr?

Er det en slags mangel på vellykkethet? At man ikke er bra nok? Eller er det at man ikke er verdt nok? *forvirra*

Jeg er en rimelig enkel sjel, men som i alle mine "oppgaver, roller og egenskaper" som menneske har både styrker og svakheter som alle andre?

Magica skrev:

Er det en slags mangel på vellykkethet? At man ikke er bra nok? Eller er det at man ikke er verdt nok? *forvirra*

For meg ligger det i at jeg føler at jeg ikke er "den beste utgaven av meg selv". At de andre har klart å bli det, mens jeg har sviktet og ikke gjort jobben min som menneske, eller noe sånt.

Divine skrev:

For meg ligger det i at jeg føler at jeg ikke er "den beste utgaven av meg selv". At de andre har klart å bli det, mens jeg har sviktet og ikke gjort jobben min som menneske, eller noe sånt.

Tenker du at man må det? Altså svikter man om man ikke bruker evnene sine fullt ut? Og har alle samme utgangspunkt sånn at du kan bruke andre som målestokk? Og hva svikter man?

Katta skrev:

Tenker du at man må det? Altså svikter man om man ikke bruker evnene sine fullt ut? Og har alle samme utgangspunkt sånn at du kan bruke andre som målestokk? Og hva svikter man?

Nei, hvem vet? Dette er vel ikke noe jeg har reflektert så nøye over før nå. Det bare ER sånn. Jeg mener ikke at andre svikter, bare jeg. Jeg må tenke litt på de spørsmålene der, kjenner jeg.

Magica skrev:

Jeg må si denne tråden har vært interessant, for jeg klarer nesten ikke engang å forstå hva underlegen egentlig betyr?

Jeg også har lagt merke til at folk bruker ordet forskjellig i tråden, og ikke legger helt det samme i det.

For min del bruker jeg det slik: Av og til er du sammen med mennesker som du opplever som "over deg selv" (flinkere, penere, slankere, har jobb, penger, har makt over deg, har mer informasjon, har barn som er veldig talentfulle, en partner som forguder dem, smartere etc). Noen ganger før du ikke spesielle følelser knyttet til dette, men hvis du har følelser knyttet til dette kan det være misunnelse, underlegenhet, sjalusi etc. Jeg opplever underlegenhet som en "innoverrettet" følelse, mens sjalusi og misunnelse er utoverrettet. Jeg oppfatter det også slik at mange kan være sjalu og/eller misunnelig uten at de er oppmerksom på det selv, men ikke at de er føler seg underlegen uten at de vet om det. (Og så kan man være alle tre tingene samtidig)

Divine skrev:

Nei, hvem vet? Dette er vel ikke noe jeg har reflektert så nøye over før nå. Det bare ER sånn. Jeg mener ikke at andre svikter, bare jeg. Jeg må tenke litt på de spørsmålene der, kjenner jeg.

Jeg spør fordi jeg tenker det er lurt å reflektere over. For hvis man tenker at det er samme regler for alle mennesker må man nesten inkludere seg selv i dette. En ting er at det er lett for andre å kjenne at de ikke når opp når du kommuniserer at lista ligger så høyt, verre er det at du tråkker deg selv ned fullstendig uten grunn.

Katta skrev:

En ting er at det er lett for andre å kjenne at de ikke når opp når du kommuniserer at lista ligger så høyt, verre er det at du tråkker deg selv ned fullstendig uten grunn.

Tja, jeg tenker jo ubevisst at alle andre faktisk NÅR opp. Men ja, absolutt grunn til refleksjon.

Selv om det selvsagt er knyttet til følelser og opplevelse, så er jo ikke underlegenhet nødvendigvis innbilt eller uvesentlig. Mange områder er man jo underlegen andre på, det er jo ofte målbart. Spørsmålet er vel hvordan man lar opplevelsen av underlegenhet påvirke hvordan man tenker og handler. Det er der jeg prøver å ta tak for min egen del. Jeg er i en situasjon hvor jeg veldig ofte er underlegen, det er det fint lite å gjøre med. Og det er ikke spesielt konstruktivt å prøve å innbille meg selv at det ikke er sånn. Det jeg kan bli flinkere på er å ikke la det sementere min egen oppfatning av meg selv og min verdi. Men det er langt lettere sagt enn gjort.

Der tror jeg vi definerer forskjellig, Niobe, jeg tenker som Him at ordet "underlegen" dekker når man selv opplever det at man er "dårligere til"/har dårligere ytelse/kunnskap/evne enn andre i en situasjon som noe vondt og vanskelig, og ja, knytter det til verdi.

Jeg er for eksempel rent faktisk dårligere til svært mange når det gjelder musikk. Jeg liker musikk, men husker knapt artistnavn, klarer ikke å holde meg oppdatert, føler meg ekstremt utilpass på konserter, husker ikke en eneste tittel eller frase... Generelt er jeg helt utrolig ubrukelig på ting som musikkquiz/popquiz og lignende. Det er likevel veldig sjelden det gir meg noen dårlig følelse, men det KAN skje i møte mer personer jeg beundrer veldig og som jeg har lyst til skal like meg, og så har de tydeligvis stålkontroll på alt med musikk, og syns det er VELDIG VIKTIG. Da kan jeg kjenne på at det er ubehagelig å komme til kort, og det er først da jeg vil bruke ordet underlegen. Men stort sett aldri.

Jeg vil dog tro at den typer følelser kommer lettere hvor viktigere man syns området man er svak på er. Og for mange er det knyttet mye betydning til nytte/jobb/bidra, så det er veldig lett å forstå at det kan gi en følelse av underlegenhet når man føler det er et svakt område.

Jeg tror ikke vi definerer så forskjellig? Jeg tror jo absolutt underlegenhet er knyttet til verdier. Jeg kan ikke trene, og kan knapt skrape sammen til én muskel, men jeg føler meg ikke underlegen folk som trener mye og har veltrent kropp. Mulig jeg burde. Men det er et område jeg ikke har brydd meg mye om. Jeg savner å ha en veltrent kropp, men det er jo noe annet.

Men når det gjelder jobb og inntekt, så føler jeg meg helt klart underlegen. Og siden jobb og inntekt er knyttet til status og egenverdi for de aller fleste, så er ikke den følelsen av underlegenhet spesielt subjektiv eller knyttet til meg som person. Der er jeg underlegen, pr alle definisjoner.

Jeg føler meg også mer underlegen når jeg bruker rullestolen enn når jeg går selv, og det oppleves i større grad som en påført underlegenhet. Både fordi jeg havner så langt nede i forhold til andre og blir avhengig av andre, og fordi folk behandler meg annerledes i rullestolen. (Jeg vet jo selv jeg er den samme enten jeg er i rullestolen eller går, så i dette tilfellet handler det helt klart mer om hva andre ser og forholder seg til.)

Jeg er uenig i at noen er underlegne og at det er målbart. Underlegen er en følelse man har som innebærer lavere verdi. Det er ikke en følelse noe menneske bør ha, men det er mange av oss som har den likevel.

Jeg er enig i at ingen er mindreverdige, men underlegen, jmfr. Bokmålsordbokas definisjon, er det fullt mulig å være. Trikset er vel å kunne være underlegen uten å føle seg mindreverdig?