Hvem tenker du veldig ulikt fra på FP?

Har jeg virkelig ikke skrevet noe i denne tråden?

Jo det har du, Safran. Innlegg 359 .

safran skrev:

Har jeg virkelig ikke skrevet noe i denne tråden?

Det er nok fordi du stort sett er enig med alle og bare jatter med hele tiden, tenker jeg.

safran skrev:

Har jeg virkelig ikke skrevet noe i denne tråden?

Jo, du har da det.

Skilpadda skrev:

Det er nok fordi du stort sett er enig med alle og bare jatter med hele tiden, tenker jeg.

Typisk Safran ...

Mei skrev:

Jo det har du, Safran. Innlegg 359 .

Hahaha, nå måtte jeg faktisk sjekke.

:jatter:

Og 364.

:Har god oversikt:

Jeg er jo bare den verste jatteren.

Kan vi ikke bare døpe om denne -> til :safran: ?

Jeg tror ikke jeg har sett Safran her inne før?























:dukker:

alfaCharlie skrev:

Kan vi ikke bare døpe om denne -> til :safran: ?

Aller helst ville jeg nok hatt denne:

Så lenge jeg får og

Når det gjelder barneønsker (diskutert i forbindelse med Electronicas syn vs andres?) så tenker jeg vel litt at dersom det å få flere barn enn 1 var så viktig for meg at jeg ville ha tilbrakt resten av livet og lengtet/sørget over barnet jeg aldri fikk, og mannen min allikevel sto på sitt... Ja, så tror jeg faktisk at jeg ville ha opplevd det som utrolig sårt og kanskje også et slags svik. At han hadde såret meg dypt, rett og slett.

Jeg sier ikke at det er "korrekte følelser". Men jeg tror at nettopp den sorgen, skuffelsen og vissheten om at det er mannen som sier han elsker meg som har påført meg den ville ha gjort noe med forholdet. Ikke nødvendigvis i form av brudd. Forhåpentligvis ikke. Men definitivt noe som hadde trengt bearbeiding.

Hadde jeg i tillegg møtt null forståelse for dette og null støtte når jeg hadde det vondt, så innbiller jeg meg at det ville kunne ha ført til en følelse av ensomhet som ikke ville ha vært god å leve med.

I min verden, dersom det å få barn #2 var ekstremt viktig og følelsesladd, så ville ikke et nei vært grunnen til et eventuelt brudd. Det avgjørende ville nok vært det som fulgte etterpå og hvordan vi taklet det sammen. Begge to.

Skilpadda skrev:

Ja, det ville vært rart, men er det noen som har hevdet det, da?

Muligens ikke, det var kanskje gruppetenkning det var snakk om? Da får jeg forandre til: Grupper? Ja, definitivt
Gruppetenkning? Egentlig ikke. (Har ikke vært her lenge nok til å få med meg hvilke personer i en evt gruppe som tenker likt.)
(Vel, nå var vel akkurat den delen av diskusjonen avsluttet for lengst da. :stikker: )

Kie: Ikke tenk på prikken du fikk. Tråden hadde visst utviklet seg litt siden sist.

Hehe. Jeg redigerte innlegget mitt for sikkerhets skyld.

Hm, skal man svare på HI eller er diskusjonen tapt?
Hva man går glipp av når man ikke logger på på en stund.
Nok en gang må jeg registrere at jeg kommer alt for sent inn i debatten.
Jaja..

Samme her, interference.

Men ang. det som tråden nå handler om, så er jeg veldig på linje med Kie, tror jeg. Og det er helt umulig å si noe bastant om at enten må den enes barneønsker alltid respekteres, eller den andres nei alltid aksepteres. For det komme an på hvor sterkt den enkelte følte for temaet. Det er annerledes med "æsj, da må vi vel kjøpe sånn kjedelig familiebil" enn "jeg er for gammel og dette er mitt kull nummer to. Jeg har ikke kapasitet til flere, og vil ikke ha småbarn når jeg nærmer meg 60". Og det er forskjell på en dyp, dyp sorg over ikke å gi barnet sitt søsken, enn "hm, det kunne vel vært koselig, kunne det ikke?". Og som Kie sier, hvordan diskusjonen blir tatt, hvordan man blir lyttet til og følelsene anerkjent. Begge veier.

Godt jeg ikke er alene.

Jeg er nr. 33 og det er det fineste tallet. Lykketall x 2.
Jeg er selvsagt enig med kreti og pleti, men jeg er tydeligvis sær, sta og egen, for jeg er ikke alltid enig med Padda. (Eller var det en annen tråd? )