Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Brutus_ skrev:

Jeg skjønner ikke at uttalelser fra en treningsnarkis på tv som lever av hasselnøtter, gress og vann skal ha for vanlige folk med overvekt sitt selvbilde. Det må da være å gjøre seg selv til unødig offer?

Kanskje du skal innse at det er en del rundt vektproblematikk du rett og slett ikke forstår?

Polyanna skrev:

Deler oppskrifter og skryter til vertinnen

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

Esme skrev:

Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk.

Da jeg var på konsultasjon på Aleris, møtte jeg en dame fra et ganske lite sted i Finnmark. Hun fortalte at seksten personer fra bygda hennes hadde blitt vektoperert. Og det er et lite sted, altså, for hele kommunen har et innbyggertall på litt over 2000.

Esme skrev:

Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk. Jeg vil anslå at omtrent 80 % på min alder, da ca 30 år, lå på BMI rundt 30-35 eller mer. Det var helt vanlig og jeg tror virkelig ikke at alle av disse hadde kompliserte spiseforstyrrelser eller stor skam rundt det altså. Det var så vanlig at de var mer sånn "bør sikkert gå ned i vekt, men jeg har det fint som jeg har det".

Du sier at det var sosial nød og arbeidsledighet, men at overspisingen foregikk fordi de fleste hadde det "fint som jeg har det"? Jeg tror ikke de hadde det fint, og jeg tror overspising ofte forekommer når man ikke har det fint.

Esme skrev:

Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk. Jeg vil anslå at omtrent 80 % på min alder, da ca 30 år, lå på BMI rundt 30-35 eller mer. Det var helt vanlig og jeg tror virkelig ikke at alle av disse hadde kompliserte spiseforstyrrelser eller stor skam rundt det altså. Det var så vanlig at de var mer sånn "bør sikkert gå ned i vekt, men jeg har det fint som jeg har det".

Dette var faktisk helt fremmed for meg.

Divine skrev:

Da jeg var på konsultasjon på Aleris, møtte jeg en dame fra et ganske lite sted i Finnmark. Hun fortalte at seksten personer fra bygda hennes hadde blitt vektoperert. Og det er et lite sted, altså, for hele kommunen har et innbyggertall på litt over 2000.

Wow.

Jeg må bare si at dette har jeg aldri fått med meg at fins. :sentral-østlending:

Divine skrev:

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

Det der er faktisk en av de tingene jeg syns er kjipt. Jeg spiser som kjent ikke kake. I mange år innebar et bittelite kakestykke flere dager med sug - så jeg sto helt over for å unngå suget. Det var ikke verdt det.

Det medførte svært ofte at folk rundt meg ikke koste seg med maten sin. De begynte å akke og offe seg sånn der og burde ikke og skulle ikke. Det syns jeg er leit. Verten eller vertinnen har jo anstrengt seg for å lage i stand. Skal man spise maten så er det jo da faktisk et poeng å faktisk kose seg med maten. Ikke å stå og guilttrippe på den. Jeg så at jeg påvirket forsamlingen sånn - men jeg likte det ikke.

pippo skrev:

Du sier at det var sosial nød og arbeidsledighet, men at overspisingen foregikk fordi de fleste hadde det "fint som jeg har det"? Jeg tror ikke de hadde det fint, og jeg tror overspising ofte forekommer når man ikke har det fint.

Kompliserte spiseforstyrrelser som at man har et enormt sug etter søtsaker eller hva som en finnes, med overspising og skamfølelse etterpå er en helt annen liga enn de sosiale problemene som jeg tenker på her. Jeg sier ikke at folk var helt sinnsykt ulykkelige heller, men var i et miljø hvor man hadde annet å streve med enn vekten, ikke hadde så stort fokus på økologisk mat fra bunnen av, riktig måte å mosjonere på og pulsklokkene var mindre hyppig i bruk enn playstationene. Men matinntaket var ikke et symptom på et underliggende psykisk problem.

smilefjes skrev:

Skal man spise maten så er det jo da faktisk et poeng å faktisk kose seg med maten. Ikke å stå og guilttrippe på den. Jeg så at jeg påvirket forsamlingen sånn - men jeg likte det ikke.

Jeg bryr meg mindre om en person eller fem rundt meg ikke spiser kake. Men det at noen HØYLYTT ikke spiser kake, DET plager meg faktisk ganske mye.

Esme skrev:

Kompliserte spiseforstyrrelser som at man har et enormt sug etter søtsaker eller hva som en finnes, med overspising og skamfølelse etterpå er en helt annen liga enn de sosiale problemene som jeg tenker på her. Jeg sier ikke at folk var helt sinnsykt ulykkelige heller, men var i et miljø hvor man hadde annet å streve med enn vekten, ikke hadde så stort fokus på økologisk mat fra bunnen av, riktig måte å mosjonere på og pulsklokkene var mindre hyppig i bruk enn playstationene. Men matinntaket var ikke et symptom på et underliggende psykisk problem.

At matinntaket ikke er symptom på et underliggende psykisk problem stiller jeg meg tvilende til. For mange er kjedsomhet, dårlig selvtillit/selvfølelse, å ikke føle seg nyttig mm. mer enn alvorlige nok psykiske vansker til at overspising forekommer. At man ikke kaller det kompliserte/alvorlige spiseforstyrrelser kan jeg gå med på, men det er jo ofte det som blir resultatet etterhvert.

pippo skrev:

At matinntaket ikke er symptom på et underliggende psykisk problem stiller jeg meg tvilende til. For mange er kjedsomhet, dårlig selvtillit/selvfølelse, å ikke føle seg nyttig mm. mer enn alvorlige nok psykiske vansker til at overspising forekommer. At man ikke kaller det kompliserte/alvorlige spiseforstyrrelser kan jeg gå med på, men det er jo ofte det som blir resultatet etterhvert.

Du mener altså at det er mer sannsynlig at 80% av en aldersgruppe har alvorlige psykiske problemer enn at jeg har rett i min vurdering at det er mer miljø/kultur og mer aksept for at det er greit å være overvektig, all den tid vi snakker om et sted du ikke har vært? Flottings.

Divine skrev:

Jeg bryr meg mindre om en person eller fem rundt meg ikke spiser kake. Men det at noen HØYLYTT ikke spiser kake, DET plager meg faktisk ganske mye.

Det gjør jeg aldri. Jeg drikker te, sender kakefatet videre uten mer fokus og skravler i vei.

Problemet er at de fleste som er truandes til å invitere meg noe sted jo også kjenner meg og dermed vet at jeg ikke spiser sukker og er superengasjert i kosthold. Og dermed blir det jo lagt merke til at jeg ikke forsyner meg. Det er som om det hadde vært greit for alle hvis jeg også spiste, men når jeg ikke spiser så ødelegger jeg kosen for de som vil ha.

Det er kjempedumt - jeg vil jo slettes ikke at det skal være sånn. Jeg syns folk selvsagt skal få spise kake om de ønsker det. Og de aller fleste har jo ikke min reaksjon på sukker heller så for dem er det jo ikke noe problem. Der jeg ville gått hjem og fortsatt med et etegilde så går jo de hjem og tenker ikke mer over det.

Etter at jeg fikk stoffskiftetrøbbel har jeg blitt en sånn som kan ta en kakesmule også er det ikke noe villdyr som våkner. Jeg kan spise den, la den ligge eller glemme - det er ikke noen forskjell. Villdyret er vekk. Jeg merker at det stresser folk langt mindre når jeg gjør det sånn.

Esme skrev:

Du mener altså at det er mer sannsynlig at 80% av en aldersgruppe har alvorlige psykiske problemer enn at jeg har rett i min vurdering at det er mer miljø/kultur og mer aksept for at det er greit å være overvektig, all den tid vi snakker om et sted du ikke har vært? Flottings.

Divine skrev:

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

Nå syns jeg du er vrang, for jeg prøvde å beskrive et helhetsbilde. Altså, dette er SLEKTA. De ligner meg ganske mye. Jeg prøvde å beskrive folk som koser seg overvektige. Å skryte til vertinnen er selvsagt både hyggelig og høflig. Å kose seg med maten også. Jeg bare prøvde å formidle at jeg er brennsikker på at disse IKKE har et sånt traumatisk og skamfullt og overspisende forhold til mat som dere mener at ALLE veldig overvektige har. (Jeg kjenner også de som jeg er temmelig sikker på har det, uten at de har sagt det selv)


(En annen ting: Man er helseskadelig overvektig LENGE før man ikke får plass i stolen, altså!)

Det er man. Men for å sette en grense som er bombastisk så brukte jeg den der. Vekt er et problem før det - men etter det er det udiskuterbart.

Polyanna skrev:

Jeg bare prøvde å formidle at jeg er brennsikker på at disse IKKE har et sånt traumatisk og skamfullt og overspisende forhold til mat som dere mener at ALLE veldig overvektige har.

Ja, jeg skjønner da det. Og det har jeg ikke noen problemer med. Men jeg skjønner ikke helt hva du prøver å argumentere med akkurat her? At siden de IKKE har spiseforstyrrelser, så burde de I ALLE FALL ikke kose seg med maten eller skryte av den? Jeg skjønner bare ganske enkelt ikke helt hvor du ville med akkurat de uttalelsene.

Forresten, det var noen stoler på lunsjrommet jeg ikke fikk plass i før operasjonen. Jeg hadde INGEN overvektsrelaterte sykdommer eller plager. Så det går an å ikke få plass i stolen UTEN å være helsefarlig overvektig, altså. Med helsefarlig overvektig mener jeg da "uten overvektsrelaterte helseproblemer i øyeblikket", ikke at det potensielt kan være helsefarlig å holde en slik vekt over tid.

Vi har en kompis som er tynn som en strek. Som fikk beskjed om at han var helseskadelig feit. Innvendig. Han var rett og slett tynnfeit. Tynn utenpå, men med alt for mye fett rundt innvollene - som er det fettet som er mest skadelig helsemessig. Fedme er ikke bare hvordan man ser ut, altså. Man kan ikke bruke BMI som mål på om en er helseskadelig tykk eller ei. Det er fullt mulig å ha en BMI på 30 + og være sterk og sunn som bare det, med en relativt lav fettprosent BMI tatt i betraktning. Og man kan ha en BMI i nedre ende av skalaen, men likevel ha en skyhøy fettprosent. Helsemessig er det ingen tvil om hva som er å foretrekke.

Men jeg har heller ingen tro på at man kan sette likhetstrekk mellom høy overvekt og psykiske problemer. Altså, jeg ble ganske deprimert da det gikk opp for meg at jeg hadde lagt på meg 31 kg og hadde gått fra å være slank til å være rimelig god og rund (vi snakker ikke om BMI på 30 og mye muskler, altså). Men jeg ble ikke tykk av å være deprimert, jeg ble deprimert av å være tykk. Og det er noe helt annet enn å bli tykk fordi man er deprimert.

Esme skrev:

Du mener altså at det er mer sannsynlig at 80% av en aldersgruppe har alvorlige psykiske problemer enn at jeg har rett i min vurdering at det er mer miljø/kultur og mer aksept for at det er greit å være overvektig, all den tid vi snakker om et sted du ikke har vært? Flottings.

Nei, jeg kan selvsagt ikke vite hvordan det er i "bygda di", men jeg har oppholdt meg, og oppholder meg, mye i miljøer der sosiale levekår er ganske stusselige, og jeg vet at mange av de som sliter med overvektsproblematikk ikke sliter fordi de koser seg så fælt, snarere tvert i mot. Det er igrunnen det som er poenget mitt.

Esme skrev:

Kompliserte spiseforstyrrelser som at man har et enormt sug etter søtsaker eller hva som en finnes, med overspising og skamfølelse etterpå er en helt annen liga enn de sosiale problemene som jeg tenker på her. Jeg sier ikke at folk var helt sinnsykt ulykkelige heller, men var i et miljø hvor man hadde annet å streve med enn vekten, ikke hadde så stort fokus på økologisk mat fra bunnen av, riktig måte å mosjonere på og pulsklokkene var mindre hyppig i bruk enn playstationene. Men matinntaket var ikke et symptom på et underliggende psykisk problem.

Dette er det man ser i stadig større deler av USA og UK nå. Sosial nød blir en ond sirkel med elendig ernæring fra spedbarnsalderen av, rusproblematikk, arbeidsløshet over flere generasjoner. Ghettoisering med områder som skys av middelklassene. Disse folka er ikke fete av trøstespising, men fordi de stapper i seg det som er billig, tilgjengelig og godt. Den skotske friterte marsbaren med cola er vel den beste metaforen på dette i en eneste matrett. Fett, på fett, sukker på sukker. Sitting i sofa, såpeserier eneste å se frem til er fyll med likesinnede på nærmeste pub.

Har ikke lest hele diskusjonen, men jeg gleder meg til debatten i kveld på NRK1 2130, mellom Kari Jaquesson, Dag Viljen Poleszynski og Christian Drevon. Følg med!! 🙂

Tjorven skrev:

Kanskje du skal innse at det er en del rundt vektproblematikk du rett og slett ikke forstår?

Det er sikkert mulig det. Men jeg kan ikke se annet enn at det litt flåsete utspillet til Jaqueson har satt igang en debatt som har nyansert bildet mer og mer og gitt folk mer opplysning om fedme?