Fraråder folk å ha felles økonomi

rine skrev:

Ja, absolutt, Nextlife. Når folk sender mail til min mailadresse, skal de være sikre på at det bare er jeg som leser mailen, noe annet synes jeg er uhøflig.

Ja, det er viktig for meg også.

Jeg ble da kameraten til yngstemann sende sms til meg fra morens telefon som svar på en samtale jeg og moren hadde på gang ang vennskapet mellom sønnene våre. Midt i en personlig samtale ment for voksne øyne kommer altså hans mening - og han har lest alt jeg har skrevet. Veldig feil. Jeg tror det er den eneste gangen jeg har ringt en forelder og vært sint. Mine barn får streng beskjed om å anse andres meldinger som private. De får spille på telefonen men går ALDRI inn på mail eller sms. Mannen og jeg har passord til hverandres telefoner men vi går aldri inn og leser. Det synes jeg er helt uhørt å gjøre - ikke bare av hensyn til partner men av hensyn til de som har sendt meldinger ment for
hans øyne.

Ja, vi er jammen forskjellige. Jeg har kun tatt telefonen til mannen hvis den ringer og han er forhindret i å ta den. Jeg har aldri gått inn på den ellers. Og jeg mistenker overhodet ikke at han har noen hemmeligheter for meg, selv om jeg ikke kan koden hans.

Det eneste vi kan av hverandres koder er pinkode til betalingskort siden vi låner hos hverandre når en av oss er blakke.

Input skrev:

Jeg blir virkelig litt sånn når noen forteller at de ikke har en teoretisk tilgang til partnerens mobil, epost osv. Hadde mannen min tviholdt på at mobilen hans var superprivat og hatt en kode jeg ikke fikk vite, hadde jeg lurt alvorlig på hva i all verden han holdt på med. At jeg kan, betyr derimot ikke at jeg gjør det. Men vi bruker innimellom hverandres mobil til å surfe litt, ta bilder med osv. Hadde vært helt snålt å ha et strengt skille mellom min og din både på tlf, ipad og laptop.

Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt, og det trenger ikke være så strengt og mystisk. Jeg opplever ikke at privat betyr "superprivat", eller at en kode betyr at vi holder noe skjult for hverandre. Jeg lurer ikke i det hele tatt på hva mannen min holder på med selv om jeg aldri har spurt om kodene hans. Og det tror jeg er helt gjensidig. Det er aldri noe behov for å bruke den andres telefon eller pc rett og slett.

Zoë skrev:

Ja, det er viktig for meg også.

Jeg ble da kameraten til yngstemann sende sms til meg fra morens telefon som svar på en samtale jeg og moren hadde på gang ang vennskapet mellom sønnene våre. Midt i en personlig samtale ment for voksne øyne kommer altså hans mening - og han har lest alt jeg har skrevet. Veldig feil. Jeg tror det er den eneste gangen jeg har ringt en forelder og vært sint. Mine barn får streng beskjed om å anse andres meldinger som private. De får spille på telefonen men går ALDRI inn på mail eller sms. Mannen og jeg har passord til hverandres telefoner men vi går aldri inn og leser. Det synes jeg er helt uhørt å gjøre - ikke bare av hensyn til partner men av hensyn til de som har sendt meldinger ment for
hans øyne.

. Jeg har opplevd noe lignende, da med mann til venninne. Selv om jeg ikke skrev noe skadelig for noen av oss, var det litt ekkelt å oppdage at mannen hadde lest samtalen. Sikkert "mitt problem" som Floksa sier, men langt utenfor digital skikk og bruk i 2015, mener jeg. Skal partner eller unger lese mailer eller facebookchatter, bør man ha et felles navn på dem, ikke navnet til bare den ene i familien. Ellers veldig enig med Filifjonkas siste innlegg.

Nextlife skrev:

SolfridogKjell HansenJensen.

Neinei, de har selvsagt samme etternavn, noe annet skulle tatt seg ut!

Ja, lite datakyndige folk eller sånne som ikke bryr seg, da kan det godt hende at sms til vedkommende havner på barnas iPad for alt man vet.

De som jeg evt sender "privat" til, der har jeg forsikret meg om at det er kun mottakeren som kan lese meldingene, og ikke mann/kone/barn/hvem som enn låner en iDings der i huset.

Filifjonka skrev:

Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt, og det trenger ikke være så strengt og mystisk. Jeg opplever ikke at privat betyr "superprivat", eller at en kode betyr at vi holder noe skjult for hverandre. Jeg lurer ikke i det hele tatt på hva mannen min holder på med selv om jeg aldri har spurt om kodene hans. Og det tror jeg er helt gjensidig. Det er aldri noe behov for å bruke den andres telefon eller pc rett og slett.

Det er ikke sånn at han umiddelbart har opplysningsplikt om koden sin dersom han f.eks. endrer den, om jeg hadde spurt og han hadde insistert på å holde den hemmelig, hadde jeg lurt. Det ville vært rart for oss om han ikke like godt kunne brukt min tlf til å surfe med som sin egen, dersom min var nærmest.

Input skrev:

Det er ikke sånn at han umiddelbart har opplysningsplikt om koden sin dersom han f.eks. endrer den, om jeg hadde spurt og han hadde insistert på å holde den hemmelig, hadde jeg lurt. Det ville vært rart for oss om han ikke like godt kunne brukt min tlf til å surfe med som sin egen, dersom min var nærmest.

Ok, det er ikke rart for oss i det hele tatt, og jeg har aldri spurt om koden hans.

Brodern og kona har ikke styring på iMessage og sånt. Jeg vet aldri hvem jeg sender melding til når jeg sender til broren min eller kona. Plutselig er det dattera som svarer. Alle epledingsene mine har samme iTunes, men jeg har slått av alt av iMessage på alt unntatt de dingsene som kun brukes av meg.

Vi har separate kontoer og ikke tilgang til hverandres nettbank, kort og mailer. Vil allikevel si vi har rimelig felles økonomi.

Input skrev:

Det er ikke sånn at han umiddelbart har opplysningsplikt om koden sin dersom han f.eks. endrer den, om jeg hadde spurt og han hadde insistert på å holde den hemmelig, hadde jeg lurt.

Jeg stusser mer over at man spør i det hele tatt. Det har aldri falt meg inn å spørre om koden til mannen min, hva i all verden har jeg å gjøre med hans telefon når jeg har min egen?

Filifjonka skrev:

Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt, og det trenger ikke være så strengt og mystisk. Jeg opplever ikke at privat betyr "superprivat", eller at en kode betyr at vi holder noe skjult for hverandre. Jeg lurer ikke i det hele tatt på hva mannen min holder på med selv om jeg aldri har spurt om kodene hans. Og det tror jeg er helt gjensidig. Det er aldri noe behov for å bruke den andres telefon eller pc rett og slett.

Enig. Har knapt tenkt på det, aldri hatt behov for hans dingser eller koder.

Myria skrev:

Jeg stusser mer over at man spør i det hele tatt. Det har aldri falt meg inn å spørre om koden til mannen min, hva i all verden har jeg å gjøre med hans telefon når jeg har min egen?

Tja. Om man, helt hypotetisk, er i skibakken og ønsker å filme far og datter på brett, og egen iPhone kobler ut pga kulden () - da er det greit at man kjapt kan få overakt den andres telefon i trekket, at koden kan overbringes og at man kjapt kan forevige øyeblikket. For eksempel. Har man da god hukommelse og en mann som er et vanemennesken kan man koden ganske lenge. Fremdeles hypotetisk.

Input skrev:

Jeg blir virkelig litt sånn når noen forteller at de ikke har en teoretisk tilgang til partnerens mobil, epost osv. Hadde mannen min tviholdt på at mobilen hans var superprivat og hatt en kode jeg ikke fikk vite, hadde jeg lurt alvorlig på hva i all verden han holdt på med. At jeg kan, betyr derimot ikke at jeg gjør det. Men vi bruker innimellom hverandres mobil til å surfe litt, ta bilder med osv. Hadde vært helt snålt å ha et strengt skille mellom min og din både på tlf, ipad og laptop.

Det er ikke som om at verken jeg eller min man tviholder på verken mobil, pc, kodebrikke, kortkode osv, det er bare en veldig gjensidig forståelse på at dette er private greier som den andre ikke har tilgang til.
Jeg blir helt ved tanken på at noen som helst andre skal surfe på min mobil, inkludert min mann.

Jeg anser meg heller ikke for å være spesielt paranoid, jeg er gift med verden beste fyr som jeg håper jeg skal fortsette å være sammen med.
Det har jeg trodd en gang tidligere også, men da satt jeg igjen med både metal og økonomisk skjegg i postkassa, gitt, det var altså en slik som endret personlighet og adferd på dagen.

Ja, og om min man har hemmeligheter for meg så tenker jeg at det er ok, så lenge det ikke går på svik i forholdet.
Vi er to unike personer med hver våre jobber, mange venner vi ikke har felles, og jeg har et behov for at mannen min har respekt for at det ikke er alt jeg deler med han.

Nextlife skrev:

Ja, og om min man har hemmeligheter for meg så tenker jeg at det er ok, så lenge det ikke går på svik i forholdet.
Vi er to unike personer med hver våre jobber, mange venner vi ikke har felles, og jeg har et behov for at mannen min har respekt for at det ikke er alt jeg deler med han.

Veldig enig.

Hos oss har det skjedd at det har vært praktisk å få den som er hjemme til å skrive ut noe fra mail. Det har også vært tider hvor vi ikke hadde nok elektroniske dingser til at de var helt private og ikke minst er det mannen som drifter datagreier. Det betyr ikke at han har for vane å lese privat mail. Det meste som kommer har svært lite privat karakter også. Jobbmail er kun tilgjengelig via krøkkete pålogging bare jeg kan.

Myria skrev:

Jeg stusser mer over at man spør i det hele tatt. Det har aldri falt meg inn å spørre om koden til mannen min, hva i all verden har jeg å gjøre med hans telefon når jeg har min egen?

Vi er begge av typen som på ingen måte ønsker å være avhengige av å ha med oss tlf hele tiden, så det kommer nok litt derfra. Om vi er ute på tur er det gjerne bare én tlf som er med f.eks Hadde jeg vært avhengig av tlf min og alltid hatt den hele tiden, hadde jeg sikkert heller ikke sett behovet for å låne mannens.

Hemmeligheter er forøvrig helt greit her også. Det er f.eks. ikke alt som blir sagt i kommunikasjon mellom faren til poden og meg som blir delt med mannen, og det samme tar jeg for gitt at gjelder hans kommunikasjon med moren til hans barn.

Zoë skrev:

Ja, det er viktig for meg også.

Jeg ble da kameraten til yngstemann sende sms til meg fra morens telefon som svar på en samtale jeg og moren hadde på gang ang vennskapet mellom sønnene våre. Midt i en personlig samtale ment for voksne øyne kommer altså hans mening - og han har lest alt jeg har skrevet. Veldig feil. Jeg tror det er den eneste gangen jeg har ringt en forelder og vært sint. Mine barn får streng beskjed om å anse andres meldinger som private. De får spille på telefonen men går ALDRI inn på mail eller sms. Mannen og jeg har passord til hverandres telefoner men vi går aldri inn og leser. Det synes jeg er helt uhørt å gjøre - ikke bare av hensyn til partner men av hensyn til de som har sendt meldinger ment for
hans øyne.

Mens jeg synes det er helt utrolig rart og definitivt uakseptabelt å ta slike ting på sms. Alle jeg kjenner har "fri flyt" på slike ting og å sende sensitiv info om unger på sms er helt utenfor.

Floksa, det var ikke sensitivt. Det var en "skal x overnatte her eller skal y overnatte hos dere, kanskje?"-greie. Det var en samtale mellom voksne.

Poenget er at både voksne og barn er vant til å skille privat fra offentlig info. Og "fri flyt" på tilgang til andre menneskers sms/mail er definitivt utafor.