Klage over at man er fattig, når man ikke er det

Det må jo være litt kjedelig å ikke ha noen utsikter til å tjene mer. Hun vil jo ikke kunne ta seg en skikkelig ferie uten å virkelig spinke og spare, og om vaskemaskinen ryker, så risikerer hun at hele økonomien er skakkjørt i flere månder etterpå, hva med jula? Julegaver kan jo knekke hele økonominen hennes om hun har stor familie osv. Uforutsette ting skjer, om hun her har neppe en stor buffer, tenker jeg.

Jeg mener ikke hun er fattig, men det at hun aldri kommer til å tjene mer, det kan jeg skjønne at hun syntes er litt trist.

Synes Safran sier det veldig fint.
Har ikke tid til å skrive så mye om det nå men jeg var på et fattigdomsseminar i regi av Kirkens Bymisjon for ikke så lang tid tilbake. Det er, etter det jeg forstår ganske store endringer på gang i fattigdomsmønstret i Norge. Vi er i ferd med å utvikle en ganske stort gruppe av minoriteter som skiller seg ut som særskilt fattige, disse er betydlig fattigere en minstepensjonister og de andre gruppene som tradisjonelt har blitt beksrevet som fattige. Ofte faller disse barna helt utenfor ...


http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/16676

safran skrev:

Nå er det vel en definisjon på hva som regnes som fattigdom, jeg skrev om det litt lenger opp i tråden: definisjonen på fattigdom de som lever under 50% av medianen i SiFOs standardbudsjett.

Hehe, nå mente jeg ikke at vi skulle lage en ny fattigdomsdefinisjon her inne på FP jeg er jo klar over at det allerede eksisterer en, og har ingen ambisjoner om å forsøke å endre den. Jeg tenkte mer at det kunne være interessant å diskutere hva vi her på FP tenker er fattigdom vs "bare ha dårlig råd".

Et familiemedlem er leder i en større skole. Vedkommende ser fattigdom hver eneste dag. Og da snakker jeg om den typen som gjør at unger kommer på skolen og ikke har spist siden sist de fikk brødskiver av personalet der. Eller den typen som gjør at barn ikke har vinterjakke i bitende kulde og går i slitte joggesko året rundt.

Så fattigdom finnes i Norge også.

Milfrid skrev:

Hehe, nå mente jeg ikke at vi skulle lage en ny fattigdomsdefinisjon her inne på FP jeg er jo klar over at det allerede eksisterer en, og har ingen ambisjoner om å forsøke å endre den. Jeg tenkte mer at det kunne være interessant å diskutere hva vi her på FP tenker er fattigdom vs "bare ha dårlig råd".

Det kan det være.
For meg har det litt å gjøre med varighet. Jeg kan være ganske blakk i en midlertidig periode uten å mene at jeg er spesielt fattig. Men dersom det er en tilstand som varer over lang tid, kanskje uten utsikter til endring, så er det en jevn manko på penger (om enn kanskje ikke like alvorlig som den korte perioden) som gjør at jeg kanskje vil mene at det minner mer om fattigdom.

Det vil jo også prege mine omgivelser mer etterhvert som tiden går. Man har kanskje en bil som ikke man får reparert og som bare står der, man har ikke mulighet for å vedlikeholde egen bolig, ryker fryseren så må man pent klare seg uten osv. Så jeg ville nok ha tatt med faktoren "tid", jeg. Tid gjør at man gradvis får redusert standarden på det meste i livet sitt og gjør også at følelsen av håpløshet virkelig får satt seg for den som står midt i det.

I den sammenheng kan jeg tenke meg at det å leve på en liten uføretrygd uten utsikt til endring i situasjonen er noe helt annet enn å ha veldig dårlig råd under f.eks. studietiden.

kie skrev:

Det kan det være.
For meg har det litt å gjøre med varighet. Jeg kan være ganske blakk i en midlertidig periode uten å mene at jeg er spesielt fattig. Men dersom det er en tilstand som varer over lang tid, kanskje uten utsikter til endring, så kan jeg er det en jevn manko på penger (om enn kanskje ikke like alvorlig som den korte perioden) som gjør at jeg kanskje vil mene at det minner mer om fattigdom.

I den sammenheng kan jeg tenke meg at det å leve på en liten uføretrygd uten utsikt til endring i situasjonen er noe helt annet enn å ha veldig dårlig råd under f.eks. studietiden.

Enig med deg. Tid spiller inn. Som student kan man neppe kalle seg fattig, selv om man kan ha ekstremt dårlig råd.

Jeg vil også si at man ikke er fattig om man eier hjem eller andre større verdier. Man kan ha dårlig råd, slite med å få det til å gå rundt, men man kan ikke sitte i en egen leilighet og kalle seg fattig. Selvfølgelig, om man bare eier den i teorien (skyhøyt lån), så blir det noe litt annet.

Jeg mener ikke at man er fattig om man ikke har råd til å dra på ferie, eller bytte ut bilen. Jeg mener heller ikke at man er fattig om man må kjøpe brukte hvitevarer og møbler. Om man ikke har råd til å ha bil (selv om man absolutt kunne trenge det), ikke klarer å finne penger til å kjøpe seg en brukt sofa en gang, og må leve på nudler og to dager gammelt brød hele måneden for å få pengene til å vare en hel mnd, da er man fattig.

Altså, jeg kjenner mennesker, som de to siste ukene lever på sultegrensen, fordi de har brukt opp alle pengene sine de to første.De er ikke rike, men de hadde klart seg helt fint gjennom mnd om de bare levde etter evne, ikke etter ønske. De er ikke fattige. Tanten min, som lever i sosialbolig, og som har sofa som er slitt ned til skumgummien, hun vil jeg definere som fattig. Hvis hun skal bytte ut sofaen, må hun slutte å spise en mnd 🙁. Man må se på totalen av hva man har å rutte med.

Fattigdom blir for meg å måtte prioritere mellom, og kanskje ikke ha råd til nødvendige ting, som skikkelig mat og det å kunne kjøpe vintertøy (i det hele tatt, ikke siste mote). Man er fattig om man ikke kan betale strømregningen, fordi man må betale husleie og fremdeles ha råd til mat. Altså om man ikke har råd til alle de basale tingene, som mat, klær og et sted å bo. Man er ikke fattig om man ikke kan dra på ferie, fordi man må betale strømregningen. Selv om det skjer over tid. Så lenge man kan spise seg mett, kle seg selv og barna i skikkelige klær og har et sted å bo, mener jeg at man ikke kan kalle seg fattig i Norge i dag. Og ja, jeg innser at min definisjon nok er strengere enn den offesielle...

Det spørs også hvordan man definerer fattig. Det er forskjeller på fattig og å ha dårlig råd. Jeg tenker at fattig er man når man lever under de minste satsene og dårlig levestandard, mens dårlig råd kan man også ha om man har så pass mye som 50 000,- - 60 000,- utbetalt i måneden, men har en høyere levestandad.

amo skrev:

Det spørs også hvordan man definerer fattig. Det er forskjeller på fattig og å ha dårlig råd. Jeg tenker at fattig er man når man lever under de minste satsene og dårlig levestandard, mens dårlig råd kan man også ha om man har så pass mye som 50 000,- - 60 000,- utbetalt i måneden, men har en høyere levestandad.

Ikke enig. Har man så mye utbetalt og sliter med å få endene til å møtes har man ikke dårlig råd, men veldig dårlig prioriteringsevne og økonomisk sans . Jeg tipper de som virkelig har dårlig råd ville blitt ganske om noen klagde over dårlig råd med den inntekten...

Milfrid skrev:

Ikke enig. Har man så mye utbetalt og sliter med å få endene til å møtes har man ikke dårlig råd, men veldig dårlig prioriteringsevne og økonomisk sans . Jeg tipper de som virkelig har dårlig råd ville blitt ganske om noen klagde over dårlig råd med den inntekten...

Klart man kan ha dårlig råd om man går ned fra feks. 80 til 60 000,- i måneden,eller man har tatt for høye lån. Men det er enklere å gå ned i levestandard på det nivået, enn å komme seg opp på et høyere nivå.
Mange vil mene at man har mye å leve for i måneden om man har 10000,- til overs til moro,mens andre ville fått panikk og sagt at man har dårlig råd om man bare har 20 000,- til overs.

amo skrev:

Klart man kan ha dårlig råd om man går ned fra feks. 80 til 60 000,- i måneden,eller man har tatt for høye lån. Men det er enklere å gå ned i levestandard på det nivået, enn å komme seg opp på et høyere nivå.

Fremdeles ikke enig. Da justerer man bare forbruket (mindre hus, rimeligere bil, ikke fullt så mye shopping), og så har man atter nok penger til å leve et godt liv.

Disse som var med i Luksusfellen. Svært få av dem hadde reelt dårlig råd, de hadde bare et forbruk som ikke stod i forhold til den faktiske inntekten.

Da vi nettopp hadde bygget hus og tatt opp lån hadde vi ikke så mye penger å rutte med hver mnd, og måtte prioritere hva vi ville bruke pengene på, men vi hadde ikke dårlig råd i den formen jeg vil definere dårlig råd. Vi prioriterte å bruke pengene på hus på bekostning av noe annet. Vi kunne ha bodd i en mindre, men helt ok leilighet, og hatt god råd. Dårlig råd mener jeg man har når man har spart der man kan spare, og fremdeles ikke har penger til å bytte ut bil eller dra til syden, for å sette det på spissen.

Faktisk er de en av de tingene som irriterer meg litt, at folk klager over dårlig råd, mens de drar til syden to ganger i året og har nytt hus. Vi er alt for godt vant i Norge .

Vi hadde dårlig råd da jeg var liten. Det kan ikke sammenliknes med den "dårlige råden" enkelte venner sliter med nå. Ikke vagt en gang.

amo skrev:

Klart man kan ha dårlig råd om man går ned fra feks. 80 til 60 000,- i måneden

Nei vet du hva, det er vel den største BS'en jeg har lest på en stund.

Klart man kan ha midlertidige problemer selv om man tjener 60000, hvis man har lånt over pipa og har et forbruk som er helt på styr, men det kan da ikke kalles å ha dårlig råd?!?!

For meg begynner dårlig råd der man ikke greier å nedjustere mer. Bor man allerede så billig som man kan, har kvittet seg med bil, ferier og alt annet av "luksusgoder" og må ta kronerullings for å få matbudsjettet til å gå opp hver måned har man et problem.

I min verden er det ikke dårlig råd så lenge man kan skaffe seg en mindre bolig og dermed få en god del mer å rutte med hver måned. Bor man allerde i en leid toroms fordi man ikke har råd til egen bolig, og kan ikke leie for mindre enn det man allerede gjør, da begynner man å kunne snakke om dårlig råd.

amo skrev:

Klart man kan ha dårlig råd om man går ned fra feks. 80 til 60 000,- i måneden,eller man har tatt for høye lån. Men det er enklere å gå ned i levestandard på det nivået, enn å komme seg opp på et høyere nivå.
Mange vil mene at man har mye å leve for i måneden om man har 10000,- til overs til moro,mens andre ville fått panikk og sagt at man har dårlig råd om man bare har 20 000,- til overs.

:flirer:

Yeah, sure. Da trenger man en realitycheck.

:flirer: litt jeg også.
Var nok litt for ekstrem der.

Men jeg hadde nok ikke definert meg som fattig om jeg hadde 10000,- igjen etter alt var betalt, men jeg hadde hatt dårlig råd den måneden.
Hadde dette vedvart, så måtte jeg gjort noen endringer for å beholde levestandaren, men fortsatt så hadde jeg ikke vært fattig.

Man kan ha veldig lite penger å leve for selvom man har høy inntekt. Og det er lett å si at da må man justere på utgiftene, men det er ikke alltid det er like gjennomførbart. Som når man er i samlivsbrudd for eksempel. Da er det en periode hvor det er ekstremt vanskelig å få tilstrekkelog kontroll over økonomien og hvor man ikke alltid kan påvirke utgiftene sine - de må bare betales åkke som.

Imidlertid er man ikke fattig nødvendigvis om man har dårlig råd. Jeg har hatt såpass lite penger til overs en periode at det rett og slett var for lite. Jeg hadde ikke råd til ordentlig mat til meg selv eller noe som helst. Men jeg var ikke fattig - jeg hadde bare lite til overs i budsjettet. Det var jo ikke synd på meg eller noe sånt.

For meg trenger ikke dårlig råd og fattig være det samme.
Er man fattig har man lite å leve for. Men man kan ha dårlig råd pga at man lever feil økonomisk, selv om man tjener greit.

Har man høy inntekt så vil man jo på sikt ha en god mulighet til å jobbe seg ut av en vanskelig situasjon også. Det gjør at man ikke kan si at man er fattig synes jeg.

Men mens vi er i gang med fattigdom. Jeg har inntrykk av at veldig mange som er fattige eller deromkring ser ut til å røyke. Hvordan kan de ha råd til det? Prisen av den røyken er jo hele forskjellen på å ha ingen penger og på å ha det helt greit?

Jeg lurer også på det Smilefjes.

Jeg syns at fattig er et klart begrep, mens "dårlig råd" er en subjektiv greie. Man kan f.eks. godt si at "jeg har ikke råd til å reise på ferie", noe som kanskje bare innebærer at man ikke har prioriter ferie. Hvis man har prioritert ny bil, eller båt det året, så har man "ikke råd" til ferie i tillegg.

I dagligtale tror jeg derimot at mange setter fattig = dårlig råd. Altså i stedet for å si "jeg har dårlig råd" sier man "jeg er så fattig". Dermed blir fattigdomsbegrepet også en subjektiv vurdering, og ikke relatert til faste satser.

Jeg reagerer derfor ikke noe spesielt på bruken av ordet "fattig", ut over at jeg syns det vitner om litt lite variert språk (litt barnslig formulering på et vis, enten er man rik eller så er man fattig).

Forøvrig er det innlysende at hva som er "dårlig råd" kommer an på hva man er vant til. Det er like vanskelig å gi avkall på goder eller luksus uansett hvor mye eller lite du har av det.

siljemoren skrev:

En jeg kjenner er uføretrygdet, vet ikke helt hvorfor. Hun har ingen diagnose sier hun til meg. Litt vondt her og der.

Og så klager hun over at hun er fattig (har sikkert 6000-10000 kr og leve for i mnd etter det faste er betalt).
Da er du ikke mye fattig mener jeg, man er jo ikke fattig når man ikke kan kjøpe alt man vil. Blir litt provosert jeg 😡

Nei hun er ikke fattig, men å ha kommet i en situasjon som ung og ufør er ikke noe å misunne. For det første gir det ingen status i samfunnet og mange opplever negative holdninger hvor en nærmest må forsvare seg samt at hun vil ikke ha muligheter til å få bedret sin inntekt i nevneverdig grad.
Manger drømmer går tapt i det en blir ufør.

Jeg skjønner du er lei av sytet men enten lukker du ørene når du er sammen med henne eller så snur du ryggen til. Eller snakker ut med henne.

De fleste av oss som har vært nyetablerte og studenter vet hva dårlig råd er, men vi har da et håp om en bedre situasjon. Det håpet har ikke din venninne. Mulig er hun bitter for ikke bare tapt helse men også tapet av inntekt.
Når det gjelder det beløpet din venninne har til overs når allt er betalt så stiller jeg meg undrende til det. Hun må da ha hatt en meget høy inntekt før hun ble ufør?

Jeg vet om flere historier hvor enslige uføre har måttet gå fra boligen sin pga halvert inntekt. Alle kan man tenke seg hvilke konsekvenser det kan få om en har barn som må flytte og oppleve at de ikke lengre får det andre barn får.

Joda trygdemisbrukere finnes men ikke la misnøyen gå utover de mange ufrvillige uføre som virkelig sliter seg gjennom hverdagen.

alfaCharlie skrev:

Ellers ser jeg også at fattigdomsbegrepet er svært relativt, all den tid jeg hadde ledd høyt og hånlig av noen som mente at de var "fattige" om de ikke hadde råd til shoppingtur i London.

Enig! Jeg føler dette er litt symptomatisk på det jeg kaller FrPsamfunnet jeg da, og mistenker at den relative fattigdommen er en av hovedårsaken til at FrP har økende oppslutning*personlig synsing*.
Når alle har det rimelig greit økonomisk, har mat, klær på kroppen og tak over hodet har man plutselig tid til å se over til naboen og se hva de har.

Det er på mange måter blitt ett "folkekrav" at alle skal ha økonomi til å kunne kjøpe seg det som tidligere ble sett på som noe kun de øverste sosiale lagene hadde råd til.
Har man ikke råd til sydenturer, en gedigen bil og villa så er man altså fattig, og det er selvsagt statens feil all den tid vi bor i en velferdsstat.

Det handler i stor grad om forventninger til hva staten skal gjøre for en som privatperson og økt levestandard.
Jeg forstår jo selvsagt at det kan være tungt å havne på utsiden av det gode selskap, det er jo ingen som ønsker at deres barn skal bli utestengt fra sosiale aktiviteter pga. penger, samtidig er det viktig å sette tingene i perspektiv. Man har større problemer enn å bekymre seg for hvordan man skal få råd til å kjøpe laptop til åtteåringen om man virkelig er fattig.

Jeg lever nok i en "beskyttet tilværelse" når det kommer til spm. som dette, så mitt innlegg er selvsagt farget av det, men alikevel synes jeg at kravstorheten har nådd nye høyder. Jeg kjenner meg litt igjen det der med at man forventer at alt skal være på stell den dagen man starter å tjene penger. Mange i min genrasjon er slik, og det er jo en direkte konsekvens av en ubekymret oppvekst der man har vært vant med at alle goder har vært tilgjengelig for en. Når man da skal starte ett liv på egen hånd etter endte studier er det mange som har problemer med å finne seg i at man må jobbe seg oppover- både i jobben og hjemme, ikke bare starte på topp.
Det er vel ikke uten grunn at vi kalles glasurgenreasjonen