Næmmen?

Jeg tenker på barnehageansatte som på andre mennesker, jeg liker dem eller misliker dem for menneskene de er.
Det kunne aldri falt meg inn å spørre om de ville hjelpe meg med noe annet?
Av og til kan jeg være litt sen i hentesituasjonen, men da ringer jeg alltid. (hvis jeg ser at det er mye trafikk).
Jeg blir veldig lei meg hvis dette skjer, jeg vet jo hvor kjipern det er å jobbe overtid uforberedt.
I fjor på denne tiden var vi i en ganske intens situasjon med minstegutt innlagt på sykehuset. Da tilbød pedagogisk leder på avdelingen og styrer i barnehagen å være avlastere for de to eldste barna.
Dette var et tilbud vi ble helt satt ut av og vi tok det absolutt ikke for gitt! Det var utrolig sjenerøst av dem!
Hvor kommer disse holdningene fra? Har aldri opplevd slik, jeg...