Syns du media bør navngi "lommemannen"?

Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.

Ellers så syns jeg at du har et veldig snevert og "tabloid" syn på hva som ligger bak "profesjonell hjelp".

HP skrev:

Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.

Ellers så syns jeg at du har et veldig snevert og "tabloid" syn på hva som ligger bak "profesjonell hjelp".

Ingen har vel sagt at det er greit?
Ikke jeg, og ikke det jeg kan se av binas innlegg heller.

HP skrev:

Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.

Ellers så syns jeg at du har et veldig snevert og "tabloid" syn på hva som ligger bak "profesjonell hjelp".

I likhet med Line kan jeg heller ikke se at verken jeg eller noen andre har sagt at det er hverdagslig og greit.

Hvis vi løfter blikket litt fra saken med lommemannen, så må vi da kunne være enig i at overgrep kan være så mangt? For å bli presis: jeg kjenner ei som ble utsatt for grove voldtekter da hun var liten. Og jeg kjenner ei anna som opplevde å bli "fiklet" med av en onkel. Burde disse to egentlig følt akkurat det samme? Burde begge følt at dette var et grovt overtramp, og at de er varig skadet i sjelen?

Eller kan det hende at hun som "bare" opplevde litt fikling fra en onkel ikke BARE så dette som helt grusomt? Kanskje var det til og med litt spennende? Eller til og med godt? Og kanskje er det DET som er hennes største skam, at hun faktisk ikke hylte og skrek og fikk traumer av det, men lot det skje uten å protestere? Og samfunnet har jo fortalt henne at hun er et offer og burde lide, og trenger profesjonell hjelp...

Folk er forskjellige! Og nei, ikke alle trenger profesjonell hjelp selv om overgrep ikke har ødelagt livet deres.

emm skrev:

Har du gått i terapi noen gang? Høres ikke slik ut. Det meste av terapi går på å legge fra seg offerrollen. Og gå fra og være et offer til å bli den sterke parten. Terapi kan også handle om å takle samfunnets reaksjoner, like mye som selve overgrepet. Terapi er jo også innledningsvis til for å avdekke om det er et behov, og hva det er. Synes det du skriver over syder av synsing og forutinnatte meninger.

Har du?

bina skrev:

I likhet med Line kan jeg heller ikke se at verken jeg eller noen andre har sagt at det er hverdagslig og greit.

Jeg kan ikke se at jeg har påstått at du har sagt at det er hverdagslig og greit.

bina skrev:

Hvis vi løfter blikket litt fra saken med lommemannen, så må vi da kunne være enig i at overgrep kan være så mangt? For å bli presis: jeg kjenner ei som ble utsatt for grove voldtekter da hun var liten. Og jeg kjenner ei anna som opplevde å bli "fiklet" med av en onkel. Burde disse to egentlig følt akkurat det samme? Burde begge følt at dette var et grovt overtramp, og at de er varig skadet i sjelen?

Eller kan det hende at hun som "bare" opplevde litt fikling fra en onkel ikke BARE så dette som helt grusomt? Kanskje var det til og med litt spennende? Eller til og med godt? Og kanskje er det DET som er hennes største skam, at hun faktisk ikke hylte og skrek og fikk traumer av det, men lot det skje uten å protestere? Og samfunnet har jo fortalt henne at hun er et offer og burde lide, og trenger profesjonell hjelp...

Folk er forskjellige! Og nei, ikke alle trenger profesjonell hjelp selv om overgrep ikke har ødelagt livet deres.

🙂

bina skrev:

Eller kan det hende at hun som "bare" opplevde litt fikling fra en onkel ikke BARE så dette som helt grusomt? Kanskje var det til og med litt spennende? Eller til og med godt? Og kanskje er det DET som er hennes største skam, at hun faktisk ikke hylte og skrek og fikk traumer av det, men lot det skje uten å protestere? Og samfunnet har jo fortalt henne at hun er et offer og burde lide, og trenger profesjonell hjelp...

Folk er forskjellige! Og nei, ikke alle trenger profesjonell hjelp selv om overgrep ikke har ødelagt livet deres.

Blir sjokkert over ytringer som dette.
Tror du virkelig at en 11 åring som blir fiklet på av sin onkel opplever noe i nærheten av de følelsene som de beskriver her?
Vet du hva? Det tror jeg ikke.

Når det gjelder overgrep mot barn, enten det er voldtekt, beføling, fikling osv. så er det overgrep, og det bør ikke bagatelliseres.
Også blotting og slibrige sms`er er overgrep, og har ført til avskjedigelse av både lærere og idrettstrenere.
Og sånn bør det være!

KlaraKu skrev:

Blir sjokkert over ytringer som dette.
Tror du virkelig at en 11 åring som blir fiklet på av sin onkel opplever noe i nærheten av de følelsene som de beskriver her?
Vet du hva? Det tror jeg ikke.

Hvorfor tror du mange får skyldfølelse etter slike overgrep?
Og merk: Jeg kaller det overgrep.
Og hvis denne 11-åringen er i nærheten av å føle det slik, kaller du ham unormal, uten å blunke.
Det er kanskje et aldri så bittelite overgrep i seg selv?

KlaraKu skrev:

Når det gjelder overgrep mot barn, enten det er voldtekt, beføling, fikling osv. så er det overgrep, og det bør ikke bagatelliseres.
Også blotting og slibrige sms`er er overgrep, og har ført til avskjedigelse av både lærere og idrettstrenere.
Og sånn bør det være!

Ingen har sagt at det bør bagatelliseres.
Ingen har sagt at dette ikke skal være straffbart.
Tvert i mot, sier man: Man bør ta det litt easy angående å "offerisere" og "traumatisere", slik at det faktisk blir lettere å snakke om det. 😉

HP's svar: Hva var det for noe?
Et meningsløst smil? 😕

HP skrev:

Jeg kan ikke se at jeg har påstått at du har sagt at det er hverdagslig og greit.

Du insinuerer at det er det man mener. Det må du da se?

HP skrev:

Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.

bina skrev:

Vel, det er jo også litt variabelt, da. Det er jo ikke ofrene selv som anmelder, det er foreldrene. Og foreldrene gjør dette fordi DE vurderer overgrepet som alvorlig. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom foreldrenes vurdering og barnets opplevelse av situasjonen.

Jeg er forøvrig helt enig i at andre ikke skal dømme hvorvidt enkeltpersonene har blitt traumatisert. Det er jo akkurat det som er poenget. Men jeg mener at det gjelder begge veier. Man skal ikke avfeie den som har følt et problem, men heller ikke lage problem for den som ikke reagerte negativt.

Det er jo bra for de som har blitt utsatt for overgrep og ikke blitt traumatisert, men det formildner ikke handlingene likevel.
Overgrep er overgrep selv om ofrene reagerer ulikt på det.

Der et mobbeoffer velger å ta sitt eget liv, er at annet sterkere psykisk og overlever mobbingen uten varige men.
Men det gjør vel ikke mobbingen mindre alvorlig av den grunn?

Hvordan mennesker klarer seg etter et overgrep sier vel ikke så mye om overgrepets art nødvendigvis?

Line* skrev:

Hvorfor tror du mange får skyldfølelse etter slike overgrep?
Og merk: Jeg kaller det overgrep.
Og hvis denne 11-åringen er i nærheten av å føle det slik, kaller du ham unormal, uten å blunke.
Det er kanskje et aldri så bittelite overgrep i seg selv?

Et meningsløst smil? 😕

Vi vet jo ikke hva hvert enkelt "offer" tenker og føler.
Men jeg tror ikke det er mange som føler seg vel med et seksuelt forhold til pappa eller bestefar.
Men at mange overgripere prøver å presse ungen til å like det, truer med ting dersom de røper "hemmeligheten" er vel langt mere vanlig?

KlaraKu skrev:

Vi vet jo ikke hva hvert enkelt "offer" tenker og føler.
Men jeg tror ikke det er mange som føler seg vel med et seksuelt forhold til pappa eller bestefar.
Men at mange overgripere prøver å presse ungen til å like det, truer med ting dersom de røper "hemmeligheten" er vel langt mere vanlig?

Det er nok en del barn som opplever å bli truet til taushet, eller til og med blir fortalt av overgriperen at han gjør dette for å være "snill" mot barnet.

Men jeg trodde vi var kommet lengre i dag enn det du formidler i dine innlegg. I dag aksepterer de aller fleste at barn, selv ned i småbarnsalder, kan ha seksuelle følelser og onanere fordi de syns det er godt.

Og som Line er inne på - om det nå da finnes barn, gutter eller jenter, som selv om de er barn synes at onani eller "fikling" kanskje er godt - er det da riktig å stemple dem som "unormale" og sende dem til utredning og terapi? Så lenge overgrepet ikke bærer preg av vold eller brutalitet - er det da så utenkelig at en 11-åring kan føle seksuell tilfredsstillelse, til tross for at omstendighetene er uakseptable?

KlaraKu skrev:

Hvordan mennesker klarer seg etter et overgrep sier vel ikke så mye om overgrepets art nødvendigvis?

Ikke nødvendigvis, nei. Der er jeg enig med deg. Men det jeg prøver å si er at vi må skille mellom samfunnets reaksjon, og enkeltmenneskets reaksjon. Selv om samfunnet sier det er galt så trenger ikke barnet få psykiske plager. I overgrepssaker er det samfunnet som dømmer (og det er riktig, det er sånn det skal være), og samfunnet vårt aksepterer ikke seksuelle forhold mellom barn og voksne - uansett. Og det er greit. Men det er IKKE greit når man sier at "dette aksepterer ikke samfunnet, derfor skal alle barn som har hatt seksuelle opplevelser med en voksen føle seg traumatisert".

Og til en viss grad (men altså ikke nødvendigvis) vil det være en sammenheng mellom overgrepets art og den utsattes opplevelser av overgrepet. Sjansen for at barnet skal reagere kraftig og få psykiske problemer er langt større etter en brutal og rå voldtekt enn etter "fikling" av en person barnet har tillit til. På den annen side skal vi heller ikke glemme at også sistnevnte kan gi dype sår i en barnesjel, og det jeg syns er viktig er at vi aksepterer at den enkelte må få lov til å reagere slik de vil. Slippe å forholde seg til "regler" for hvordan de skal reagere i tillegg til det de faktisk har opplevd.

Må bare komme med et lite tillegg. Anslagsvis 20 % av alle barn opplever overgrep, i følge noen tall jeg så for en tid tilbake. 1 av 5. Rundt regnet. Kanskje mer, kanskje mindre.

Men hvis man så ser seg rundt. Folk man kjenner. Arbeidskolleger. Naboer. Venner. Familie. Foreldre i barnehagen eller på skolen. Barnas venner. Begynn å tenke. Og innse at svært mange av dem du ser rundt deg, og som du oppfatter som helt normale mennesker - har en eller annen gang i livet vært utsatt for overgrep. Og tenk, de greide seg bra for det. I dag kan ingen se det på dem. De tok utdannelse, fikk jobb, stiftet familie. De lever helt normale liv. De fleste av de som er voksne i dag har sannsynligvis heller aldri fått noen form for "hjelp". De fleste har nok ikke en gang fortalt noen andre enn kanskje sine aller, aller nærmeste om hva de har vært utsatt for.

Det syns jeg i grunnen er et knakende godt bevis på at man TRENGER ikke bli traumatiserte og få livet sitt ødelagt selv om man har vært utsatt for overgrep.

Jeg bare kaster inn et innlegg fra sidelinjen her. Jeg syns det essensielle er at det er klart for både barn og voksne at det er uakseptabelt at voksne gjør seksuelle tilnærmelser til barn. Det gjelder uavhengig av hvor alvorlig overgrepet er og uavhengig av hvordan det oppleves for barnet. Jeg syns det bør gjøres klart for barnet at den voksne gjorde noe ulovlig og at voksne ikke har rett eller lov til å gjøre slikt mot barn. Jeg tror en slik klargjøring overfor barnet om at det som er skjedd er ulovlig og galt vil skape et behov for at barnet får profesjonell hjelp selv om barnet i utgangspunktet ikke er traumatisert eller har det vondt. Som foreldre vet de aller fleste for lite om hva som kan være senvirkning av seksuelle overgrep selv i tilfeller der barnet ikke virker traumatisert. Barnet har uansett vært utsatt for noe som har krenket det, og jeg tror senvirkningene av krenkelsen kan gjøre stor skade på et menneskes liv og sinn. Hvis den profesjonelle hjelpen kommer på et tidlig tidspunkt er det større sjanse for å få bearbeidet det som har skjedd, sette ord på hvilke følelser som finnes og ikke minst få frem at dette uansett aldri vil være barnets skyld uavhengig av barnets reaksjon i overgrepssituasjonen.

KlaraKu skrev:

Vi vet jo ikke hva hvert enkelt "offer" tenker og føler.

My point, exactly! 😉


Jeg mener ikke at overgrep mot barn er riktig, selv om barnet ofte kan føle dette som en "ikke-truende" situasjon.
Langt i fra.

Det JEG sier, er at man må ha flere tanker i hodet samtidig i slike saker, om ikke, er man med på å gjøre det enda vanskeligere for barn og andre som blir utsatt for dette.

Det er normalt for barn å ha seksuelle følelser. At disse blir UTNYTTET av voksne mennesker, er IKKE greit. : presiserer:

Og der mener jeg at all fokus har blitt borte, at barn som har hatt slike følelser, føler at det tabu å snakke om, noe som igjen gjør at de kanskje ikke forteller.

Det er vel en kjennsgjerning at barn og seksualitet er et vanskelig tema? Det ser vi bare i tråder her, det. Blant tenåringsforeldre, bl.a.

Det er IKKE greit at et barn blir utsatt for dette, det er heller IKKE greit å ikke tenke seg om 100 ganger før man sier noe i slike saker.
Og da mener jeg både fra Staff side, og fra den "motsatte" fløyen.

Like lite greit som det er å voldta en rusa kvinne i miniskjørt på nachspiel.
Eller noen andre.

bina skrev:

Må bare komme med et lite tillegg. Anslagsvis 20 % av alle barn opplever overgrep, i følge noen tall jeg så for en tid tilbake. 1 av 5. Rundt regnet. Kanskje mer, kanskje mindre.

Men hvis man så ser seg rundt. Folk man kjenner. Arbeidskolleger. Naboer. Venner. Familie. Foreldre i barnehagen eller på skolen. Barnas venner. Begynn å tenke. Og innse at svært mange av dem du ser rundt deg, og som du oppfatter som helt normale mennesker - har en eller annen gang i livet vært utsatt for overgrep. Og tenk, de greide seg bra for det. I dag kan ingen se det på dem. De tok utdannelse, fikk jobb, stiftet familie. De lever helt normale liv. De fleste av de som er voksne i dag har sannsynligvis heller aldri fått noen form for "hjelp". De fleste har nok ikke en gang fortalt noen andre enn kanskje sine aller, aller nærmeste om hva de har vært utsatt for.

Det syns jeg i grunnen er et knakende godt bevis på at man TRENGER ikke bli traumatiserte og få livet sitt ødelagt selv om man har vært utsatt for overgrep.

Ja, men selv om man ikke blir traumatisert resten av livet sitt, så betyr vel ikke det at overgrepet va en positiv oplevelse for barnet heller?
Og selv om "ofre" for overgrep i dag lever et såkalt "normalt liv", så er vel heller ikke det noe bevis for at de "tålte" overgrepet uten å få mèn av det?

Skjønner det du sier om at alle ikke trenger å bli varig traumatisert, men det formldner IKKE overgrep uansett.

Og fortsatt tror jeg IKKE på at 11 åringer som blir befølt av en "nær" voksen opplever det som positivt! Tror ikke på at dette er vanlig i feks incestsaker.

Kasia skrev:

Jeg bare kaster inn et innlegg fra sidelinjen her. Jeg syns det essensielle er at det er klart for både barn og voksne at det er uakseptabelt at voksne gjør seksuelle tilnærmelser til barn. Det gjelder uavhengig av hvor alvorlig overgrepet er og uavhengig av hvordan det oppleves for barnet. Jeg syns det bør gjøres klart for barnet at den voksne gjorde noe ulovlig og at voksne ikke har rett eller lov til å gjøre slikt mot barn. Jeg tror en slik klargjøring overfor barnet om at det som er skjedd er ulovlig og galt vil skape et behov for at barnet får profesjonell hjelp selv om barnet i utgangspunktet ikke er traumatisert eller har det vondt. Som foreldre vet de aller fleste for lite om hva som kan være senvirkning av seksuelle overgrep selv i tilfeller der barnet ikke virker traumatisert. Barnet har uansett vært utsatt for noe som har krenket det, og jeg tror senvirkningene av krenkelsen kan gjøre stor skade på et menneskes liv og sinn. Hvis den profesjonelle hjelpen kommer på et tidlig tidspunkt er det større sjanse for å få bearbeidet det som har skjedd, sette ord på hvilke følelser som finnes og ikke minst få frem at dette uansett aldri vil være barnets skyld uavhengig av barnets reaksjon i overgrepssituasjonen.

Som jeg skulle sagt det selv

Kasia skrev:

Jeg bare kaster inn et innlegg fra sidelinjen her. Jeg syns det essensielle er at det er klart for både barn og voksne at det er uakseptabelt at voksne gjør seksuelle tilnærmelser til barn. Det gjelder uavhengig av hvor alvorlig overgrepet er og uavhengig av hvordan det oppleves for barnet. Jeg syns det bør gjøres klart for barnet at den voksne gjorde noe ulovlig og at voksne ikke har rett eller lov til å gjøre slikt mot barn. Jeg tror en slik klargjøring overfor barnet om at det som er skjedd er ulovlig og galt vil skape et behov for at barnet får profesjonell hjelp selv om barnet i utgangspunktet ikke er traumatisert eller har det vondt. Som foreldre vet de aller fleste for lite om hva som kan være senvirkning av seksuelle overgrep selv i tilfeller der barnet ikke virker traumatisert. Barnet har uansett vært utsatt for noe som har krenket det, og jeg tror senvirkningene av krenkelsen kan gjøre stor skade på et menneskes liv og sinn. Hvis den profesjonelle hjelpen kommer på et tidlig tidspunkt er det større sjanse for å få bearbeidet det som har skjedd, sette ord på hvilke følelser som finnes og ikke minst få frem at dette uansett aldri vil være barnets skyld uavhengig av barnets reaksjon i overgrepssituasjonen.

Til det jeg har uthevet: det er dette jeg mener når jeg snakker om at hjelpeapparat skaper traumer helt unødvendig. Jeg mener at dette mest av alt er noe man vil ønske å gjøre for at de voksne ønsker å markere sin avsky mot overgrep. Det er ikke i barnets interesse å skape traumer, for så å bearbeide dem.

Jeg vil gjerne linke til en artikkel i VG:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/lommemannen/artikkel.php?artid=508546

- Det er forskjell på å snakke med barnet og å spørre det ut. Dersom man driver utspørring, føler barnet at det forventes noe av det, og begynner å tenke om noe ikke er som det skal rundt det. Det kan bære galt av sted, sier hun.

- Et seksuelt overgrep er en fysisk krenkelse der og da, men et overgrepsoffer kan også oppleve en rekke psykiske krenkelser i etterkant. Det at «alle» får vite om overgrepet kan være en slik psykisk krenkelse. Derfor er det viktig at informasjonen kun blir hos de som trenger å vite om overgrepet, sier barnepsykiateren til VG Nett.

Sakset fra Incestsenteret i Vestfold sine sider:

Incestsenteret er bygd opp til å være et " fri-sted", mest mulig likt et hjem, hvor du som er eller har vært utsatt for seksuelle overgrep kan ringe eller komme når som helst på døgnet etter ditt behov. Senteret er et sted hvor du kan være trygg og du møter forståelse og varme. Du slipper å spille roller for å føle deg akseptert. Etter hvert som du blir kjent med oss kan det hende du tørr å finne frem til dine indre følelser og slippe dem løs. Du finner kanskje også frem ord på din ordløse fortid, du kan fri deg fra offerrollen og vinne tilbake din egenverd og selvrespekt. På senteret møter du likesinnede og dere kan dele felles erfaringer, hjelpe og støtte hverandre frem mot et bedre liv, hvor dere kan bygge opp styrke og håp for fremtiden på deres egne premisser. Du kan også bo på senteret i en periode, om du har en livssituasjon som er veldig vanskelig og problematisk.

Greit å besøke sidene deres, om man lurer på noe mer. Eventuelt ringe dem.
Hvem som helst som har spørsmål rundt dette, kan ringe.

Her er siden.

bina skrev:

Til det jeg har uthevet: det er dette jeg mener når jeg snakker om at hjelpeapparat skaper traumer helt unødvendig. Jeg mener at dette mest av alt er noe man vil ønske å gjøre for at de voksne ønsker å markere sin avsky mot overgrep. Det er ikke i barnets interesse å skape traumer, for så å bearbeide dem.

Hva tror du barnet vil tenke når det blir stort nok til å forstå fullt ut hva det har blitt utsatt for da? De færreste går upåvirket av slikt gjennom hele livet. En eller annen gang vil de forstå at de har vært utsatt for en krenkelse, og jeg tror ikke traumet blir mindre selv om tiden har laget avstand til selve hendelsen. Det er mange overgrepsofre som får psykiske og fysiske reaksjoner mange år etter overgrepet fordi det først da går opp for dem hva de har vært utsatt for. Det er da en helt kjent overgrepsproblematikk. At barnet skal skånes for å forstå hva det har blitt utsatt for er jo bare en utsettelse av problemet.

Det er ikke noe likhetstegn mellom profesjonell bearbeiding og offergjøring.

Linkene dine forstår jeg ikke helt hvorfor du setter inn som argumentasjon mot mitt innlegg.