Å skrive radikalt bokmål

Kan noen gi meg en innføring i hva som er "lov" og "ikke lov"? (Eventuelt "godtatt" eller ikke?)

Jeg tenker særlig på partisipp og preteritum med a-endelse? Man må vel være konsekvent der, og ikke bruke a-endelse på noen ord og et-endelse på andre?

Jeg er litt rådvill, ettersom jeg bruker a-endelse i noen tilfeller, men ikke i andre. (Det vil si.. jeg gjør nok det, men det ser rart ut på trykk.)
Jeg har hatt en idé om at jeg vil skrive radikalt bokmål, men jeg lurer på om jeg har en skrivestil som ikke passer til det. (Jeg synes f.eks. det ser rart ut med mange fremmedord sammen med a-endelser i preteritum. Blir det ikke stilbrudd, liksom?)

Hjelp meg å huske hvilke forfattere som skriver radikalt bokmål... Gjør Jon Michelet det, f.eks?

Jeg regnet ikke med å få mange svar, nei.

Jeg synes du skal være konsekvent med verbene dine, skal du bruke a-endelser, bør du gjøre det på alle verb i den klassen, ikke bruke -et på noen. Og så synes jeg det passer med diftonger i sterke verb til, veit, skreiv osv. i stedet for vet, skrev. Og selvsagt a-endelser på substantivene så langt du bruker det i talespråket ditt. Jeg synes slett ikke det er noe problem å kombinere et radikalt formverk med mange fremmedord osv. (Ml-erne har gått foran deg der. Og mange av de ordene ser ekstra radikale ut med a-endelser. )

Om du skriver som du snakker, kommer du nok ganske bra ut, jeg har hørt deg!

Takk for svar! Jeg må nok jobbe litt med meg selv om jeg skal klare å skrive håpa og ønska. Men jo da, det må jo være konsekvent. Det er det jeg sier til elevene mine.

Du kan jo evt. skrive håpte og ønskte. Det er også lov. (Ønskte ville sittet ganske langt inne hos meg.)

Håpe kan visst bøyes likt i preteritum på bokmål og nynorsk? Du verden, hva man lærer seg. Hvilke verb er det dette gjelder for, om jeg tør spørre, som kan bøyes både som v1 og v2? Finnes det en liste? (Ev. ei liste...)

Nei, jeg trur ikke det finnes ei liste, akkurat, du må bare slå opp og se på hvert enkelt. Jeg husker mine tidlige dager som korrekturleser, jeg var like overraska hver gang jeg hadde slått opp et verb. : prøver meg som raddis :

Kan jeg slippe å skrive trur? Det sier vi ikke i Horten. Men vi sier mjælk. Det er litt eksotisk.

Klart du kan slippe å skrive trur. Jeg skreiv det bare fordi jeg tidvis sier det. Legg deg så nær Hortens-dialekten du kan, du, så blir det nok bra.

Du kan jo lese noe av Dag Solstad for å sette stemninga. Jeg liker godt å skrive litt radikalt, men det går ofte i dass fordi jeg ikke greier å være konsekvent. På jobb fikk jeg for øvrig et brev fra en gammel ML-er her om dagen. Jeg fniste litt i skjegget av ordet "jamnlig", det tror jeg aldri jeg har sett skrevet før.

Jeg merker at det er en evighet siden jeg har bodd i Horten, så kanskje jeg heller skulle legge meg på en slags Drammen/Lier/Eiker-variant. Det er først nå jeg har begynt å gi slipp på en-endelsene fra årene i Bergen.

En ting til... A-endelse på annet enn hunkjønnsord er vel tabu skriftlig? Jeg kan finne på å si åra, skoa og folka.

Det kalles radikalt bokmål når man skriver på østlandsdialekt, mens når andre i landet gjør det, er det feil?

Gremli Skremli skrev:

En ting til... A-endelse på annet enn hunkjønnsord er vel tabu skriftlig? Jeg kan finne på å si åra, skoa og folka.

De fleste intetkjønnsord kan bøyes med -a i bestemt form flertall. Et år-åra er altså helt gangbart, også skriftlig, mens en sko-skoa ikke er det. Et fok-folka er også et tillatt bøyningsmønster, men i betydningen "disse menneskene" ville jeg personlig ikke brukt det. Jeg kunne brukt folka om "folkeslagene" (for ikke å si folkeslaga ).

Intetkjønnsord, så klart.
Hvis vi fortsetter med dette kommer vi til å bli sånn. Vedder på at jeg kommer til å skrive som Dag Solstad resten av uka.

Jeg skriver nok veldig bokmål, kanskje litt i overkant innimellom,men jeg skriver sånns om jeg snakker. Tror til og med at noen ganger skriver jeg penere enn jeg snakker.

Sitron skrev:

Det kalles radikalt bokmål når man skriver på østlandsdialekt, mens når andre i landet gjør det, er det feil?

Selvsagt ikke. Om man velger blant de tillatte bokmålsformene og konsekvent velger dem som er nærmest ens egen dialekt, vil man stort sett ende opp med en radikal bokmålsvariant, uansett hvor i landet man er fra. Med unntak av Bergen og Finnmark, hvor det er skralt med a-endelser. Dette er jo grunnen til at det er så mange valgfrie former i både bokmål og nynorsk, det skal være mulig å velge former som ligger nær talemålet for folk med alle slags dialektbakgrunner.

Sitron skrev:

Det kalles radikalt bokmål når man skriver på østlandsdialekt, mens når andre i landet gjør det, er det feil?

Man skal uansett velge former som ligger så nærme ens egen dialekt som mulig. Det finnes derfor forskjellige varianter både av nynorsk og bokmål. Det som er mest naturlig for meg når jeg skal skrive som jeg snakker, er å bruke radikalt bokmål. (Jeg grøsser over riksmål.) Å skrive på dialekt er noe helt annet, jfr. Margaret Skjelbred, som skriver dikt med Vestfolddialekt, eller Alf Prøysen.

Regnet med at du var ute etter et seriøst svar.

For ikke å snakke om to seriøse svar.

Gremli Skremli skrev:

Man skal uansett velge former som ligger så nærme ens egen dialekt som mulig. Det finnes derfor forskjellige varianter både av nynorsk og bokmål..

Mange tillatte former på nynorsk er kun til for å drive en stakkars norsklærer til vannvidd hver gang vi nærmer oss terminslutter og rettebunker

For at en tekst skal kunne sies å være skrevet på radikalt bokmål, er det ikke nok at den inneholder noen radikale ordformer. Den må også ha noen markerte radikale former. Markerte former er ordformer som det ikke er så vanlige å se på trykk. Eksempler er 'blei', 'mjøl', 'sjøl' og 'veit'. Radikale ordformer er for eksempel a-former (i bestemt form entall av hunkjønnsord, i bestemt form flertall av intetkjønnsord og i verb av kaste-klassen), harde konsonanter for bløte (deltaker for deltager, mekler for megler, tidtaking for tidtaging), bruk av diftonger (blei for ble, beina for bena, drøyt for drygt, seinest for senest), ju for y (djup for dyp) og g for v (mage for mave).

Fra Norsk Språkråd