Er det å flytte utenlands "dårlig gjort" overfor beste- og oldeforeldre?

Man kan i teorien leve det livet man ønsker, og ingen andre kan hindre en i det. Jeg syns egentlig bare det er et sunnhetstegn at man tenker på resten av familien også når man vurderer å flytte på seg veldg langt.

Jada, så absolutt, og øvrig familie vil vel neppe være til noe hinder, men som et barn av spille-på-samvittigheten-generasjonen kan det bli vanskelig å planlegge og leve det livet man ønsker hvis man skal ta hensyn til hva alle andre syns og mener hele tiden. Man må nok reise mer og kanskje lenger enn hvis man "bare" flytter til andre delen av landet, men det er positive og negative sider ved det meste. Jeg tror det er utelukkende positivt for barn å reise og oppleve verden.

Når vi flyttet unna hjemstedet for noen år tilbake, var egentlig eneste kriterie at det ikke skulle bli mer enn kjørbar avstand til besteforeldrene (bor på samme sted). Det er to timer en vei, og helt overkommelig med et helgebesøk da.

Vi har merket hvem av besteforeldrene som er mest ivrig på kontakt med våre barn (som er de eneste to barnebarn på begge sider), og jeg vet ikke om forskjellen hadde vært så stor om vi hadde flyttet utenlands.

Skremmern skrev:

Jeg tror det er utelukkende positivt for barn å reise og oppleve verden.

Ja, det syns jeg og. Men det er jo ikke det samme som å flytte et annet sted. Men opplever ikke noe særlig mer av verden hvis man bare flytter ett sted langt bort.

Jeg har heldgvis ikke familie som spiller på min drlige samvittighet, så vi kunne nok flyttet hvis det hadde passet slik. VI har vurdert det også, det har bare ikke bydd seg en mulighet. Men jeg tenker allikevel på Glitterbarnet, kanskje spesielt fordi han er enebarn, og derfor syns jeg det er viktig at han har god og nær kontakt med kusiner, fettere og andre familiemedlemmer.

Så vi prioriterer heller lange ferieopphold på nye steder nesten hver gang.

Jeg syns absolutt ikke man skal la være å flytte på seg om man har lyst til det, "bare" fordi besteforeldrene syns det er leit.

Jeg tror at barn kan ha et tett forhold til besteforeldre selv om man bor langt unna. Og dette har jeg sett godt når det gjelder niesene mine som har besteforeldre 40 min unna, og på andre kanten av landet. De har tett forhold til begge besteforeldrepar, og det går veldig greit. Barna reiser til de som bor langt unna og er der gjerne en uke alene osv osv.

Jeg syns også det er helt tullete å sette sitt eget liv på vent fordi besteforeldrene blir lei seg?! I dag har vi så mye mulighet til å holde kontakten selv om vi er langt unna, så jeg kan ikke se noe problem med det.

Det som er så dumt om man flytter langt ut i evigheten, er kanskje at de besteforeldrene/slekten som har best råd, får se barna og barnebarna oftere. Hadde VI flyttet til et annet land eller langt opp i nord, hadde vi aldri sett min mor (fordi hun er uføretrygdet og syk, og vi har ikke allverdens beste råd selv), mens svigers kunne reist hver helg om de ville. Litt kjipt å være den som sitter igjen med savnet og den dårlige økonomien. Men det skal jo selvsagt ikke stoppe en fra å leve livet, altså. Jeg kom bare til å tenke på det.

Mjau skrev:

Jeg syns absolutt ikke man skal la være å flytte på seg om man har lyst til det, "bare" fordi besteforeldrene syns det er leit.

Jeg tror at barn kan ha et tett forhold til besteforeldre selv om man bor langt unna. Og dette har jeg sett godt når det gjelder niesene mine som har besteforeldre 40 min unna, og på andre kanten av landet. De har tett forhold til begge besteforeldrepar, og det går veldig greit. Barna reiser til de som bor langt unna og er der gjerne en uke alene osv osv.

Men det gjelder jo ungene våre også, om barnebarna flytter betyr det jo at våre egne barn bosetter seg langt borte, og DET synes jeg er veldig trist, selv om de selvsagt har all rett til det. Jeg håper jo jeg alltid kommer til å ha barna mine i så god nærhet at jeg kan besøke dem flere ganger i året, hvertfall.

Iset skrev:

Men det gjelder jo ungene våre også, om barnebarna flytter betyr det jo at våre egne barn bosetter seg langt borte, og DET synes jeg er veldig trist, selv om de selvsagt har all rett til det. Jeg håper jo jeg alltid kommer til å ha barna mine i så god nærhet at jeg kan besøke dem flere ganger i året, hvertfall.

Ja, selvfølgelig.
Leste ikke hele tråden, og overskriften var jo i forhold til besteforeldrene. Var nok derfor jeg vinklet det slik.

Jeg syns, som et tillegg til innlegget mitt, at om man flytter så langt unna, så bør man prioritere å reise hjem med jevne mellomrom slik at barna kan treffe slekt og venner her hjemme. Det er jo kjempeviktig det og 🙂
Og særlig om de hjemme ikke har råd til å komme på besøk så ofte.

Men i forhold til besteforeldrenes følelser så syns jeg ikke man skal behøve å ha dårlig samvittighet. Det er voksne mennesker det er snakk om da.

glitterchick skrev:

Ja, det syns jeg og. Men det er jo ikke det samme som å flytte et annet sted. Men opplever ikke noe særlig mer av verden hvis man bare flytter ett sted langt bort.

Man opplever mer enn hvis man bare blir boende på ett sted, og med mindre man flytter til Sverige kan man oppleve og møte mye nytt bare ved å flytte et sted med en annen kultur, et annet språk, annet klima og natur. Man vil også være innom flere steder, fordi man i utgangspunktet liker å reise og prøve noe nytt, men også rent praktisk når man flytter seg over lange avstander.

Skremmern skrev:

Man opplever mer enn hvis man bare blir boende på ett sted, og med mindre man flytter til Sverige kan man oppleve og møte mye nytt bare ved å flytte et sted med en annen kultur, et annet språk, annet klima og natur. Man vil også være innom flere steder, fordi man i utgangspunktet liker å reise og prøve noe nytt, men også rent praktisk når man flytter seg over lange avstander.

Et utenlandsopphold, selv om det er på ett fast sted, vil gi mange verdifulle opplevelser. Som du sier må man forholde seg til en helt annen kultur, et annet språk, andre matvaner, andre levevaner osv. Personlig synes jeg det er mer forlokkende å få et et ordentlig dypdykk ned i en bestemt kultur, enn å hoppe innom mange forskjellige på kort tid.

Skremmern skrev:

Man opplever mer enn hvis man bare blir boende på ett sted, og med mindre man flytter til Sverige kan man oppleve og møte mye nytt bare ved å flytte et sted med en annen kultur, et annet språk, annet klima og natur.

Selvfølgelig, det er en flott opplevelse, jeg måtte bare flisespikke på at jeg syns ikke det å flytte (kun) ett annet sted i verden nødvendigvis gjør at man "opplever verden". Men selvfølgelig kan det være en fin, nyttig, utviklende og på alle måter bra ting å flytte ut og oppleve en annen kultur.

Jeg har bodd i utlandet selv, og det er en opplevelse jeg har tatt med meg videre i livet, og som jeg er veldig glad for at jeg har hatt muligheten til. Jeg håper vi som familie har muligheten til å gjøre det samme i fremtiden.

Jeg som er gift med en franskmann, hadde ikke så mye valg: Vi måtte enten bo langt fra mine foreldre, eller langt fra hans foreldre. Jeg skjønner at mamma og pappa syns det er fryktelig trist at vi bor så langt borte - det gjør jo jeg også - men jeg føler definitivt ikke at det er "dårlig gjort" av meg at det er blitt slik.

Jeg tror ikke det er dårlig gjort, men det krever mye innsats fra både den som flytter og familien som er igjen for å opprettholde en tett kontakt.

Jeg flyttet til Norge rett etter jeg giftet meg, så mine foreldre ser sine barnebarn maks. 4 ganger i året. Mine besteforeldre kun 3 ganger i året, det samme med min bror (barnets onkel) og alle andre slektningene.

Likevel kan jeg si barna mine har et like nært forhold til mine foreldre som til mine svigerforeldre som bor mindre enn en time unna. Når det gjelder oldeforeldre har de et mye tettere forhold til mine, som de ser så sjelden.

Vi er flinke til å ringe, skrive brev, snakkes på Skype, se på bøker og bilder osv. Det gjør at barna gleder seg mye mer å se den delen av familien som bor utenlands, det er rett og slett mer stas. Når man passer på å gjøre de som bor et annet sted til en del av familien likevel, så er det egentlig bare den fysiske delen (f.eks. bestemors klemmer osv) som barna ikke får. Ellers har de like tett kontakt med dem som med de som bor i nærheten.

Det er sikkert litt forskjell på hvor man flytter hen, jeg vet ikke om det jeg har opplevd ville fungert like bra om jeg hadde flyttet til New Zealand.

Kort oppsummert så tror jeg altså at det ikke er dårlig gjort å flytte utenlands, men at man da har et ansvar om å følge opp familien på en helt annen måte.

Synes ikke det er dårlig gjort, nei, men ville ikke gjort det selv. Tenker da mest på oldemødrene som er gamle og ikke har så mange årene igjen. Særlig min farmor og barna har et svært tett forhold som ville være svært sårt å måttet reise fra.

En annen tanke datt inn i meg når jeg leste HI. Hva med alle de besteforeldrene som nå flytter utenlands ? Jeg har to venninner i slutten av 30.årene med småbarn som har foreldre som har flyttet til Spania etter førtidspensjonering. De synes ikke det er så veldig ok at foreldrene har valgt å flytte så langt unna og kun kommer hjem et par ganger i året.

Susse skrev:

En annen tanke datt inn i meg når jeg leste HI. Hva med alle de besteforeldrene som nå flytter utenlands ? Jeg har to venninner i slutten av 30.årene med småbarn som har foreldre som har flyttet til Spania etter førtidspensjonering. De synes ikke det er så veldig ok at foreldrene har valgt å flytte så langt unna og kun kommer hjem et par ganger i året.

Mine foreldre bor i utlandet i forbindelse med jobb og har gjort det de siste 7 årene. Det er selvsagt trist at vi ikke ser de oftere, men vi har god kontakt allikevel. Vi visste egentlig at de før eller senere kom til å flytte utenlands, så vi var forberedt på det (de har jobbet i utlandet i perioder siden jeg var tenåring). Heldigvis har de ofte hatt mulighet til å komme hjem på ferier og i forbindelser med møter (pappa reiser veldig mye i sin jobb, og er han i Skandinavia tar han ofte turen innom Norge og barnebarna - mine tre og broren min sin ene).