Når er det lov å bli lei seg over en julegave?

Tja, det er vel lov til å bli lei seg, men jeg tror ikke man kan kreve at giver må avlegge rapport hvis vedkommende endrer gaveatferd. Her ble det ingen gaver på barna fra svigers i år. Den rause av dem er ikke helt i form, den som ikke er så glad i å bruke penger tenker nok at «penger spart er penger tjent», antar jeg. Har forklart barna at det sikkert har blitt for mye for farfar og farmor med gaver i år. Selv ville jeg nok «forklart» meg hvis jeg av en aller annen grunn hadde endret gavebeløp fra 1000 kroner og sokker til bare sokker, men det er ikke fordi jeg synes at man MÅ forklare seg.

Jeg syns det er helt naturlig at ungene blir overrasket og gjerne også litt skuffet i den situasjonen du forteller om her. Og kanskje er de også bittelitt skamfulle over å føle seg skuffet også? Jeg tror det ville vært et ganske vanlig reaksjonsmønster fra barn som er forholdsvis godt vant, men som samtidig har ganske god oppdragelse. Jeg tipper i alle fall at det er slik mine barn ville reagert i tilsvarende situasjon.

Jeg ville syns det var naturlig at besteforeldre, som har bygget opp en forventning om flotte julegaver over flere år, gir et lite hint i forkant om at årets julegaver vil avvike fra normalen. Ikke fordi man ikke skal være glad for å få hjemmestrikkede sokker, men nettopp fordi det skal være lett å glede seg over hjemmestrikkede sokker. Jeg tror mange barn (og mange voksne også, for den del), som alltid har fått dyr/flott/stor gave vil undre seg litt over plutselig å få noe som er betydelig annerledes. Og så trenger man kanskje litt tid til å tenke over saken, og selvsagt syns man at det er helt fint å få sokker, men da er det hyggeligst om barna kan få gjøre ferdig den tankeprosessen før man sitter der og skal åpne gavene. Hvis man på forhånd får et hint om at «i år har vi valgt å gi enklere/færre/mindre/ingen gaver», så tror jeg de aller fleste vil syns det er helt fint. Hvis man gjør en forventningsavklaring i forkant, så gjør man det lett for mottaker å glede seg over fine votter, i stedet for å måtte sitte der og kjempe mot skuffelsen som man vet at man ikke har lov til å føle, og det syns jeg er litt dårlig gjort mot barn, rett og slett.

Og jeg tenker for øvrig det samme om gaver som plutselig er vesentlig dyrere eller flottere også: hvis søsteren min plutselig hadde flesket til med gaver til flere tusen kroner, så hadde jeg satt pris på en forklaring eller et lite hint i forkant. Type: «vi har vunnet i lotto/arvet/fått uventet bonus, så i år blir det litt ekstra til ungene under treet». Uten en slik advarsel, blir i alle fall jeg fort sittende med dårlig samvittighet eller litt flau smak i munnen over at gavene vi ga til dem ikke matsjer overhode, noe som selvsagt er helt unødvendig, men som likefullt er en ganske vanlig reaksjon, og som lett kan forhindres ved bare bittelitt kommunikasjon i forkant.

Kanskje de glemte å legge i pengene.

Hvis du forventer 1000 eller gave til rundt den verdien fordi det er det du vanligvis får, så er det helt innenfor å bli skuffet over et par hjemmestrikka sokker i min verden. Man takker høflig og biter det i seg, men det er da helt menneskelig og greit å bli skuffet over knuste forventninger.

I min familie ville det blitt gitt beskjed.

På min side av familien har vi ganske faste summer vi gir både til bursdag og jul. Det var et par år vi hadde veldig dårlig råd, og da sa vi i fra om det. Ikke noe stress. På mannen sin side gir man lite gaver, men det er sånn cirka en sum der og. Verken moren eller faren til mannen gir julegaver til noen. Faren har aldri gjort det, moren sluttet for noen år siden når hun ble syk. Nå er det sånn at hun gir til noen og ikke til andre. Gutta har ikke noen forventninger lenger når det gjelder henne.

Vi kommer jo alle fra ulike tradisjoner, men abonnement på Aftenposten jr er en stor gave i min bok. Jeg synes det er litt viktig å hjelpe ungene å forstå at gaver ikke kan bestilles og at det vil variere.

I år har jeg hatt vondt i magen siden august fordi gaver er en utgiftspost som er vanskelig for meg å håndtere. Jeg har prioritert egne barn (de har jeg stort sett kjøpt brukt til) og redusert kraftig på gaver til for eksempel tantebarn. Jeg har ikke orket å ta det opp, det er så stort og vanskelig, men utover kvelden i går tikket det inn takknemlige meldinger fra dem alle sammen. Det er mulig de ble skuffet over å ikke få den summen de pleier, men det hjalp meg veldig å få «aksept» for at en hjemmelaget, gjennomtenkt gave kan være vel så verdifull.

Ang summer til gaver har dette vært en mare i familien hos oss i mange år. Søsteren min tjener alene like mye som mannen min og jeg gjorde tilsammen. Nå når hun har giftet seg med en med tilsvarende inntekt og jeg er alene, så blir det veldig tydelig på gavene at vi har ulike forutsetninger. Jeg har måttet jobbe mye med meg selv for å ikke bli sår av det, men hun må selvsagt få lov til å gi gaver hun vil gi.

Jeg tenker at det er naturlig å reagere i en slik situasjon. Og personlig hadde jeg nok valgt å si fra dersom jeg var i en situasjon det gavene jeg ga måtte endres veldig i verdi.

Her var vi i en litt motsatt situasjon der et av barna bare tilfeldigvis noen dager etterpå nevnte at de i år hadde fått et kort i gave fra et nært familiemedlem. Når søsknene hadde fått kort med penger valgte jeg å sende en melding og spørre og da var det bare en forglemmelse. Men ungen virket å ta det helt greit at søsknene fikk 500 kroner hver og han fikk et kort med en hilsen. Vi la ikke merke til det i julegaveåpningen, så dersom han ikke hadde sagt noe hadde vi ikke visst om det.

Jeg synes kanskje det rareste er det abonnementet. Dersom det egentlig ikke er noe barns ønsker seg, men dere, ville jeg bedt dem droppe det. Kan jo hende de tror det er noe barna ønsker seg veldig og ikke tenker over at de har fjernet det barna likte best.

Jeg lurer også på om de glemte å putti pengene oppi sokkene. Har du spurt? Det ville jeg gjort.

Vi får lite ellers i året, alt av selskap i storfamilien skjer her, vi feirer raust andre i slekta og har full middag og kaker til tusenvis av kroner til alt fra 11 til 16 personer så dersom vi ikke hadde fått litt i julegave så hadde jeg blitt dypt skuffet altså. Og sagt det.

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å spørre foreldrene mine dersom det hadde vært hos oss dette hadde skjedd. Ikke fordi ungene var missfornøyde, men fordi jeg hadde oppriktig lurt på hva som hadde skjedd.

Etterlyse gaver? Jeg synes det er veldig rart.

Det er selvsagt stor forskjell på familier, men jeg merker meg at jeg er et utskudd på dette området. Jeg som voksen får marsipangris av moren min, en liten gave fra barna og to venninnegaver til jul. I år ga jeg 11 gaver. Jeg har aldri vært vant til at gave krever gave.

Blondie skrev:

Etterlyse gaver? Jeg synes det er veldig rart.
.

Om en alltid får det samme og det er nær familie, så er det mer realt å spørre enn å ikke gjøre det - mine foreldre hadde blitt veldig oppbragte om det var en forglemmelse og ingen sa i fra! Men det kommer selvsagt an på relasjoner og tradisjon om det faller seg naturlig å spørre. Det kan hende mannen min ikke hadde fått til å spørre sin mor i en lignende situasjon.

Jeg tenker det er lov å bli skuffet, men man gir det man kan og vil, og hvis mottaker synes det blir ubalanse får de heller regulere sin egen gave. Vi har jobbet litt med det i heimen hvor en har vært veldig raus mot slekt som betyr mye, og fått lite tilbake (også om vedkommende har hatt veldig beskjedne ønsker, og det som blir gitt tilbake er åpenbart fra gaveskapet og er helt «off» ). Da har vi sagt at ikke gi mer enn at du kan gi med et godt hjerte, uten å vente gjengjeld.

Så kan det være fint i noen familier å avtale rammer og beløp, men i andre familier blir det rart (eller uhøflig) å taksere gaver og om det oppfyller avtaler. Vet også noen som sluttet å gi gaver fordi barna aldri takket, men det høres ikke ut som om det er saken hos dere. Har de kjøpt nytt hus er det vel det som er saken, og antakelig vel kjent på forhånd. Tenker ikke man trenger å proklamere at gaver blir annerledes når man gir gaver som er helt ok. Selv om man ikke nødvendigvis har ønsket seg det. Ønskelister er ikke bestillingslister.

Når barn blir eldre vil det også være sånn i noen familier at de får mindre. Sånn er det hos oss. Det fader ut til de sitter der med en eske mokkabønner. Velkommen til de voksnes rekker.

Men skal noen etterspørre noe, må det for all del være «barnet» og ikke svigerbarnet som tar det opp, så tenker det er noe mannen må gjøre, if at all.

Blondie skrev:

Etterlyse gaver? Jeg synes det er veldig rart.

Jeg synes ikke det er rart å spørre min egen mamma om de feks hadde glemt å putte i pengene de pleier å legge i. Jeg hadde ikke spurt brødrene mine om det eller noen andre. Men jeg har såpass godt forhold til mamma at jeg hadde spurt.

Lykken skrev:

Sikker på at de bare har glemt å putte litt penger oppi de sokkene da? Hvis de har pleid å gjøre det før.

Det tenkte jeg på også.

Og jeg skjønner faktisk om barn blir skuffet hvis de bare får et par sokker hvis de alltid har pleid å få mer. Alt skal læres, og jeg ville brukt denne situasjonen til å snakke med dem om dette. Det kan være at jeg også hadde snakket med giveren for å være sikker på at det ikke var en forglemmelse. Eller lett en ekstra runde i skapet for å se om det var en glemt gave der.

Jeg tenker at det er lov til å bli lei seg. Uansett. Det er heller ikke farlig om noen blir lei seg.
Samtidig tenker jeg at det er foreldrenes plikt å lære egne barn at livet er full av overraskelser og skuffelser og at noe i livet rett og slett er viktigere enn noe annet. Og at gaver er gaver og skal være en glede å gi og å få og at vi må slutte å legge så fryktelig mye følelser i ting og pengebeløp.
Det er noe med det speilet. Barn lærer av vår adferd og våre reaksjoner og det viktigste er vel at vi voksne slapper litt av og slutter å fokusere så voldsomt på penger og rettferdig fordeling av gavebeløp.

Jeg synes det er rart at det er så lite forståelse for at unger som vanligvis får sokker med tusen kroner inni kan bli skuffet og lei seg om de bare får sokkene?

Jeg holder også en knapp på at besteforeldrene har glemt å putte pengene oppi sokken dersom det er noe de har gjort over flere år. Hadde det vært mine foreldre hadde jeg nok spurt om det var tilfellet (og like mye for besteforeldrenes sin del som sikkert ville synes det var dumt å ha glemt det om så var tilfelle)

Mikkeline skrev:

Jeg synes det er rart at det er så lite forståelse for at unger som vanligvis får sokker med tusen kroner inni kan bli skuffet og lei seg om de bare får sokkene?

Jeg holder også en knapp på at besteforeldrene har glemt å putte pengene oppi sokken dersom det er noe de har gjort over flere år. Hadde det vært mine foreldre hadde jeg nok spurt om det var tilfellet (og like mye for besteforeldrenes sin del som sikkert ville synes det var dumt å ha glemt det om så var tilfelle)

Dette

Min første tanke ville også vært at dette var en misforståelse/forglemmelse.

Drømmedama skrev:

Jeg tenker at det er lov til å bli lei seg. Uansett. Det er heller ikke farlig om noen blir lei seg.
Samtidig tenker jeg at det er foreldrenes plikt å lære egne barn at livet er full av overraskelser og skuffelser og at noe i livet rett og slett er viktigere enn noe annet. Og at gaver er gaver og skal være en glede å gi og å få og at vi må slutte å legge så fryktelig mye følelser i ting og pengebeløp.
Det er noe med det speilet. Barn lærer av vår adferd og våre reaksjoner og det viktigste er vel at vi voksne slapper litt av og slutter å fokusere så voldsomt på penger og rettferdig fordeling av gavebeløp.

Jeg er enig i dette. Lov å bli lei seg, men vår jobb som voksne å lære dem hvordan håndtere det.

Jeg ville nok spurt om det var mine foreldre også.