Er du til å stole på?

Blondie skrev:

Jeg kan holde på en hemmelighet, men deler det meste med mannen min hvis ikke det er spesifisert at jeg ikke skal.

Ja, der er jeg også. Eller om det er noe jeg mener han ikke trenger vite, type "venninne som deler noe om sin mann som er hans kompis"-problematikk og sånn. Men jeg deler det meste med mannen, altså med mindre det er "ikke fortell til noen, INGEN"!

Jeg er 100% potte tett hvis det er påkrevet, både på jobb og privat.

Girls keep secrets in the strangest ways, they don`t tell, they just sometimes have to say...;)

Sånn er jeg, nesten. Jeg forteller mye til mannen, ganske mye til en god venninne, men holder alltid tett om ting jeg har blitt bedt om å holde tett om. Det betyr at jeg ikke engang forteller mannen min noe hvis en venn har bedt meg om å ikke si det til han. Er ekstremt god på å holde på egne hemmeligheter, tror jeg var bortimot 5 mnd på vei med førstemann før jeg fortalte det.

Det har hendt att jeg har delt med den jeg bodde sammens med om jeg visste det var greit for vedkommende, jeg har noen venniner som ofte sier jeg kan si det for å høre hans mening også. Men om vedkommende sier att hun ikke vill att jeg skal fortelle det til han heller så lar jeg være. Så jeg er til og stole på mener jeg, det har vel skjedd enagang att jeg har røpet noe jeg ikke burde, men da var jeg 10 år yngre enn nå og ber da om unnskyldning og har lært av det.

Blondie skrev:

Jeg kan holde på en hemmelighet, men deler det meste med mannen min hvis ikke det er spesifisert at jeg ikke skal.

Samme her.

Anne C skrev:

Jeg er til å stole på, men mannen får vite det meste.

Jeg deler ikke hemmeligheter hverken med mannen min eller venninner dersom det er underforstått at det ikke skal deles. Kommer vel an på hva det gjelder. Er det noe som jeg har blitt betrodd nærmest ene og alene kunne det ikke falle meg inn å involvere mannen min. På samme måte som jeg ikke hadde forventet at en intim betroelse ikke hadde blitt fortalt videre til en tredjepart.

Jeg føler selv at jeg skjønner godt hva som kan fortelles til andre (mann, venner etc) og hva som er slikt man bare prater om der og da og som ikke trenger å nevnes for noen andre.

Kirsebær skrev:

Jeg føler selv at jeg skjønner godt hva som kan fortelles til andre (mann, venner etc) og hva som er slikt man bare prater om der og da og som ikke trenger å nevnes for noen andre.

Ja, det gjør egentlig jeg også da. Men har erfart at min magefølelse ikke alltid stemmer. Som oftest gjør den heldigvis det da.

Jeg er også restriktiv med utdeling av egne hemmeligheter. Har ikke så mange skikkelig hemmelige hemmeligheter. Noen ting er best å dele med gamle venninner langt unna, andre ting er forbeholdt mannen.

Jeg deler ikke med mannen min åpenbart private ting venninner forteller meg. Og forventer av mine venninner at ikke de gjør det heller.

Ja. Jeg er stum som en østers når det gjelder private ting folk forteller meg. Dette gjelder også jobb, selvfølgelig.

Maximillia skrev:

Jeg deler ikke med mannen min åpenbart private ting venninner forteller meg. Og forventer av mine venninner at ikke de gjør det heller.

Samme her.

Ja, jeg forteller ikke videre ting som er fortalt meg i fortrolighet, hverken til mann eller nære venninner. Og de nære venninnene kjenner jeg så godt, at jeg forstår av meg selv om det kan fortelles videre eller ikke. Om jeg noen gang er i tvil, spør jeg dem, så er jeg sikker.
Det er kjempeviktig for meg å ha nære venninner som jeg kan stole 100% på, og jeg vil være den personen de kan stole helt og fullt på også selvsagt.
Noen ganger kunne det vært godt å dele noe av det med mannen min, hvis det er tunge ting, men det gjør jeg likevel ikke.
Det som kan være vanskelig er når en av ungene f.eks forteller meg en hemmelighet, og ikke vil at jeg skal fortelle det videre til pappaen. Holder som oftest hemmeligheten da,men er det noe jeg virkelig føler at vi begge må vite eller snakke om, så prøver jeg å få ungen til å forstå at jeg trenger å fortelle det til pappen også. Går ikke det, hender det at jeg går til pappaen og sier at det er noe jeg vet som ikke han vet, og ber han gå til ungen for å snakke, for kanskje han vil åpne seg da. Prøver i det hele tatt mange forskjellige utveier før jeg forteller det videre. For vil at ungen skal føle at jeg er helt til å stole på.

Nja.
Jeg forteller mye til mannen, men han er ikke interessert i venninnebetroelser. Det blir helst sånn "Mim er gravid igjen, men det er ikke offesielt enda."
Jeg holder stort sett munn om viktige hemligheter, men det hender jeg himler over at bagateller og småting skal være hemmelig.

Ting som blir sagt i fortrolighhet, forblir i fortrolighet. Ting som er litt hemmeligstemplet, (f.eks,, jeg er 8 uker på vei) kan godt sies til Mr. Che som ikke er en som prater rundt.

Jeg vet masse som ikke andre venner eller mr.che vet. (eller, hva vet jeg...kanskje noen vet det men er like lite pratsom som meg)

Ja, det vil jeg si. Jeg ser at flere her nevner typiske misforståelser ala at man misforsto hvor "hemmlig" noe er, men det synes ikke jeg teller (med mindre man er totalt sosialt inkompetent og bommer hele tiden).

Det som fasinerer meg mest, er at jeg vet om folk som er det som jeg vil kalle "laus i munnen", og når de forteller ting så virker det som de "utvalgte" ikke skjønner at i neste omgang er det de som får sitt pass påskrevet. Det synes jeg er interessant.

Jeg svarte at jeg er 100 % til å stole på - pluss at det var et vanskelig spørsmål. Jeg tenker på at det har vært anledninger hvor det var et meget riktig valg å si noe som ikke opprinnelsen ville ha sagt. Likevel vil jeg si at jeg er 100 % til å stole på, ja.

Vist folk ber meg om å ikke si noe videre, så holder jeg munn. Så er nok til å stole på 100%.

Ja, jeg er til å stole på. Jeg er redd for å si noe som sårer andre, kunne ikke falle meg inn å fortelle videre noe som skal være hemmelig. Deler det meste med mannen, men aldri det som andre ikke ønsker at han skal vite. Jeg synes det er lett å vurdere når jeg skal holde kjeft og når jeg kan fortelle noe videre.