Sykefraværet er ute av kontroll

Er det så nøye da Hasselnøtt;)
En lege på St.Olavs hospital var på nyhetene og sa noen velvalgte ord om dette. Politikerene vil jo gjerne gjøre noe med sykefraværet, men som han sa var ofte den siste delen av arbeidsstokken folk med kroniske lidelser eller for høy alder (over pensjon). Hvis man veltet en stor del av regningen over på arbeidsstokken, eller arbeidsgiverene vil denne gruppen bli svært lite attraktiv å ta inn for bedriftene eller det kan lønne seg for de å ikke jobbe i det hele tatt. Vi vil kunne få en høyere utgift for samfunnet, men da på et annet budsjett (trygd og uføretrygd).
Vi vet at ca 5% av arbeidsstokken står for 80% av fraværet, og her finner man til stor del den nevnte gruppe. Å betale for sykefraværet deres kan på sikt lønne seg, da det tross alt er bedre at disse jobber noe enn ikke i det hele tatt.

Hasselnøtt skrev:

Så nå at jeg avslører at jeg ikke har lest alle innleggene. 😮

Jeg liker det når andre kommer inn og støtter argumentet mitt.

Jeg jobber på en arbeidsplass med relativt høyt sykefravær. Hos oss mener jeg at mye skyldes ledelsesproblematikk. Det er noe med å se den enkeltes arbeidssituasjon. Nå har vi fått et nytt menneske inn i ledelsen som ser oss. Det er utrolig deilig og jeg har tro på at ting kan gå bedre. Den dårlige ledelsen går på fordeling av menneskelige ressurser. Som alle vet er klasser forskjellige og noen er mer krevende enn andre. Det å bli sett på det er så utrolig viktig!

Jeg mistenker ingen av kollegaene mine for å ta fri bare fordi de trenger en fridag. Til det er det for mange som har jobbet til de virkelig har møtt veggen...

Veldig gode poenger fra Adrienne.

Faktisk er det marginalt å tjene på å gå etter snylterne, man regner med de er en meget liten prosentandel. Viser til innlegget mitt i den andre tråden, at det er de "vurderingssyke" som er den største gruppen, og selvfølgelig den det er enklest å få på jobb.

Fokus på arbeidsmiljø, oppfølging av sykemeldte og ledelsesstil er kjempeviktig tror jeg.

Som nevnt; jeg har jobbet på et arbeidssted med 33 % fravær i snitt et helt kvartal, og det var jævlig (unnskyld uttrykket)! Nå hadde ikke jobben min noe verneombud på daværende tidspunkt, men etter min mening skulle virksomheten blitt stengt. Helt uforsvarlig å ha så lav bemanning i så lang tid! Vi ser effekten av det fortsatt etter 2, 5 år (fraværet har gått ned, men ligger fortsatt rundt 20 %).
Det er lange lerret å bleke..

Najade skrev:

Fokus på arbeidsmiljø, oppfølging av sykemeldte og ledelsesstil er kjempeviktig tror jeg.

Det er nok der den med at sykemeldinger pga. lettere psykiske lidelser, kommer inn.
Jeg har sett kollegaer omtrent svime av, bare ved tanken på å gå på jobb. Og det er virkelig fælt.
(Vi fikk omplassert to stykker, og de har vel ikke hatt en sykedag siden. Lurer på hvor problemer ligger ... Eller kanskje ikke. )

Adrienne sa det.

Når det gjelder dette med arbeidsmiljø, så vistes dette tydelig på min arbeidsplass der enkelte avdelinger hadde sykefravær på over 10% en periode. Når ledelsen gikk inn og gjorde tiltak for å få opp trivselen så sank dette dramatisk og det var faktisk så enkle og små tiltak at de kom på nyhetene for noen år tilbake. Så man skal ikke undervurdere hvor viktig det er å trives på jobben sin, ifht hvor folk legger terskelen for å bli/være syke.

Men det er jo litt tankevekkende at det er blant de unge fraværet øker?
Har det noe med arbeidsmoral å gjøre?

guniss skrev:

Men det er jo litt tankevekkende at det er blant de unge fraværet øker?
Har det noe med arbeidsmoral å gjøre?

Jeg tror ikke det nødvendigvis. Du trenger da virkelig ikke å være gammel for å kjenne et dårlig arbeidsmiljø på psyken/kroppen.

Faktisk er det kanskje litt motsatt, at de "gamle" er mer vant til at "sånt må man finne seg i", "man må tåle litt motgang" osv.
Mens unge kommer fra barnehager, skoler, og studiemiljøer hvor man faktisk har ganske høyt fokus på det med mobbing, godt/dårlig miljø osv.
Tror noen får regelrett sjokk når de kommer i arbeidslivet, i enkelte bedrifter/virksomheter.
Og nå må dere ikke tro at jeg mener at de unge er bortskjemte altså, men at de er vant med bedre forhold? Og jeg tror ikke nødvendigvis at de sykemelder seg som førte "løsning", men går hodestups inn i konfliktene for å prøve å gjøre en forskjell og sliter seg ut?
Dette var bare en tanke jeg fikk nå, så ikke veldig godt formulert.

Det er iallefall økt fokus på hva man har rett til / krav på blant unge idag, enn for en god del år siden. Jeg tror også mange har et annet forhold til jobblivet enn før?

Men i tillegg så er kravene til arbeidstakerne annerledes og, eller, forventningene. Spesielt i enklte yrker er det en forventning om å være tilgjengelig for jobben døgnet rundt nesten, og det selv om du ikke er leder. Det forventes at du sjekker jobbmail på kvelden, og holder deg oppdatert. Og svarer du ikke på mail som blir sendt sent, kan du oppleve å falle "utenfor".

rine skrev:

Det hele er et spørsmål om moral. Det blir min konklusjon etter dagens diskusjon. (Det var vel egentlig konklusjonen før diskusjonen også ,men...)

Og det mener jeg er en helt gal og forenklet konklusjon. Ja, moral kan være en del av det, men arbeidsmiljø er en veldig viktig faktor. Ellers kan jeg vel bare bøye meg i støvet for Adrienne sitt innlegg over her.

Hattifnatten skrev:

Jeg synes det er skremmende når folk mener at "det er lov å prøve seg" og at "det er greit så lenge det ikke blir oppdaget".

Ja, det er skremmende og vitner om lav moral.

Lille Ru skrev:

Det er nok der den med at sykemeldinger pga. lettere psykiske lidelser, kommer inn.
Jeg har sett kollegaer omtrent svime av, bare ved tanken på å gå på jobb. Og det er virkelig fælt.
(Vi fikk omplassert to stykker, og de har vel ikke hatt en sykedag siden. Lurer på hvor problemer ligger ... Eller kanskje ikke. )

Et godt eksempel, Ru. For det er virkelig ikke snakk om bare moral.

rine skrev:

Og hvordan kan du si at dette ikke handler om moral? Å få seg en sykemelding fordi man har et system som gjør det enkelt, ikke fordi man trenger det. Jo, det handler om moral, mener jeg.

Men det hadde jo være interessant med en diskusjon: Er det systemet som må endres? I så fall: Hvordan? Eller må det skje en holdningsendring hos folk? I så fall: Hvordan?

Det at systemet tillater at man kan bli sykmeldt på grunnlag av dårlig moral som er feil. Da undersøker de ikke godt nok rett og slett.

Folk vil alltid prøve snylte, men igjen så kan ikke vi andre sitte og synse på det. Det må vi overlate til de som kan det.

Det er også mange arbeidsplasser som er elendige på å følge opp feks aktive sykmeldinger osv. Dette er også noe man burde vektlegge mer når det kommer til å "revolusjonere" systemet mener jeg.

Hattifnatten skrev:

Jeg tror absolutt det med moral er et element i dette selv om det ikke kan løse alt.
Et element som jeg tror betyr en del er at flere bedrifter har tenkt for mye på effektivitet uten å se de menneskelige kostnadene som følger.
Innenfor enkelte bransjer har effektivitetspresset økt veldig de siste årene.

Det Adrienne skriver om arbeidsledighet er også en faktor. Hva er det som binder en til jobben? Har man et element av frykt for plutselig å stå uten arbeid tror jeg det vil gi et ekstra press i forhold til å ikke være unødvendig mye borte. Dette kan gi gale utslag også (gå på jobb selv om man ikke burde osv.), men det kan også gjøre at det å bruke egenmeldingsdager som fridager ikke sees på som et godt alternativ.

Hvor stor fristelsen er i forhold til å bruke slike ordninger feil avhenger en del av om det finnes negative konsekvenser av det man gjør. Så enkle tror jeg mennesker er.

Dette tror jeg også ja.

Jeg kjenner ingen som sykemelder seg uten grunn, og en hel del som antakelig burde vært hjemme fra jobben en dag innimellom men går likevel. Jeg kjenner meg mest igjen i det Adrienne og emm beskriver. "Brutalisering" av arbeidslivet er kanskje ikke poppis å snakke om lenger, men jeg ser det. Og for egen del synes jeg det er leit å konstantere at jeg dag etter dag har det så travelt at jeg i løpet av en 7 timers arbeidsdag ikke har husket å gå på do eller spise. Selvsagt er det noen som utnytter systemet, det vil det alltid være. Og selvsagt går fraværet ned i nedgangstider når man er redd for jobben sin, det betyr ikke at det nødvendigvis er det ubegrunnede fraværet som forsvinner.

Balanse skrev:

Jeg kjenner ingen som sykemelder seg uten grunn, og en hel del som antakelig burde vært hjemme fra jobben en dag innimellom men går likevel. Jeg kjenner meg mest igjen i det Adrienne og emm beskriver. "Brutalisering" av arbeidslivet er kanskje ikke poppis å snakke om lenger, men jeg ser det. Og for egen del synes jeg det er leit å konstantere at jeg dag etter dag har det så travelt at jeg i løpet av en 7 timers arbeidsdag ikke har husket å gå på do eller spise. Selvsagt er det noen som utnytter systemet, det vil det alltid være. Og selvsagt går fraværet ned i nedgangstider når man er redd for jobben sin, det betyr ikke at det nødvendigvis er det ubegrunnede fraværet som forsvinner.

Men hvorfor rammes de unge mer enn de "eldre". ?

I fjor var jeg i sykemeldingsstatistikken. Det var svangerskap nr 2 på 2 år, og bekkenløsninga snek seg på i uke 12-13. Jeg kunne presset meg selv til å jobbe noen uker, men ville da blitt tidligere sengeliggende. Likevel ville jeg nok gjort det, hvis det ikke var for at jeg var lærer:
Det var i begynnelsen av skoleåret. Hvis jeg satte i gang med noen klasser, ville de bli nødt til å bytte lærer midt i skoleåret. Hvis jeg fikk sykmelding med en gang, ville elevene slippe å bytte lærer. Tilrettelagte oppgaver? Hva skulle det være liksom? Jeg var ansatt for å undervise, hvis jeg skulle gjøre andre ting, så måtte man ansatt en ekstra lærer. Det fins det da ikke penger til.
Jeg tror det er på samme måte andre steder. Det er ofte enklere og billigere for bedriftene å ha helt sykmeldte folk, enn å lage tilrettelagte oppgaver for de "halvsyke".

I helsesektoren er det helt begredelig. Der tror jeg hovedårsaken til sykefraværet ligger i at de prøver å spare penger. De setter færre og færre på vakt (på sykehjemmet her har de én nattevakt på TO demensavdelinger), og flere og flere blir utslitte og "møter veggen".

gajamor skrev:

I fjor var jeg i sykemeldingsstatistikken. Det var svangerskap nr 2 på 2 år, og bekkenløsninga snek seg på i uke 12-13. Jeg kunne presset meg selv til å jobbe noen uker, men ville da blitt tidligere sengeliggende. Likevel ville jeg nok gjort det, hvis det ikke var for at jeg var lærer:
Det var i begynnelsen av skoleåret. Hvis jeg satte i gang med noen klasser, ville de bli nødt til å bytte lærer midt i skoleåret. Hvis jeg fikk sykmelding med en gang, ville elevene slippe å bytte lærer. Tilrettelagte oppgaver? Hva skulle det være liksom? Jeg var ansatt for å undervise, hvis jeg skulle gjøre andre ting, så måtte man ansatt en ekstra lærer. Det fins det da ikke penger til.
Jeg tror det er på samme måte andre steder. Det er ofte enklere og billigere for bedriftene å ha helt sykmeldte folk, enn å lage tilrettelagte oppgaver for de "halvsyke".

I helsesektoren er det helt begredelig. Der tror jeg hovedårsaken til sykefraværet ligger i at de prøver å spare penger. De setter færre og færre på vakt (på sykehjemmet her har de én nattevakt på TO demensavdelinger), og flere og flere blir utslitte og "møter veggen".

Du har mange gode poenger. En venninne av meg er sykemeldt pga det som sikkert kalles "lettere psykiske lidelser". Hun har vært sykemeldt over et halvt år nå og har virkelig lyst til å prøve seg så smått igjen, men legen vil ikke friskmelde henne ennå av redsel for at hun skal gå på en smell igjen. Hun snakket med arbeidsgiver som gjerne ville ha henne i aktiv sykemelding, men regelverket hindrer henne. Hun kan ikke gå aktivt sykemeldt mer enn 4 eller 8 uker før hun må i full jobb igjen. Deretter undersøkte de mulighetn for at hun kunne gå i en tilrettelagt stilling "oppå" en lengre periode, men siden arbeidsgiver må koste dette selv, utgikk det (kommunalt). Resultatet er at venninnen min går sykemeldt fortsatt... Hun får ikke sjansen til å prøve ut om det er jobben som gjør henne syk eller om hun kunne klare å komme tilbake... Da er det systemet som er for lite fleksibelt.