Hvordan har du det nå i forhold til for 10 år siden?

For 10 år siden var jeg 15, jobbet ekstra på Rema.
Var ikke intresert i gutter da hihi
Men fotball og data.
Skulle bli fotballproff... Idiotisk kne som nektet for det jah

Zoë skrev:

Eller har du rett og slett snudd det hele litt på hodet?
Kanskje de gamle menneskene har utviklet en god posjon visdom i løpet av livet og faktisk skjønner at de opplevelsene de tidligere trodde var tilfeldigheter, slett ikke var det - men tvert i mot hendelser med en mål og mening bak!

Når man står et sted (enten det er et fysisk sted eller et "sted i livet") og oppfatter dette som "målet", er det klart at alt frem til da kan sees på som en vei mot dette målet. Å trekke den konklusjonen at dette var det planlagte målet før man begynte "reisen", og at noe eller noen "mente" at man skulle ende opp der, er adskillig mer tvilsomt, synes jeg. Men det kommer jo an på hvilket livssyn man har.

Skilpadda skrev:

Når man står et sted (enten det er et fysisk sted eller et "sted i livet") og oppfatter dette som "målet", er det klart at alt frem til da kan sees på som en vei mot dette målet. Å trekke den konklusjonen at dette var det planlagte målet før man begynte "reisen", og at noe eller noen "mente" at man skulle ende opp der, er adskillig mer tvilsomt, synes jeg. Men det kommer jo an på hvilket livssyn man har.

Tidligere diskusjoner har vel vist at vi to har ulikt livssyn!

Når det gjelder min kommentar, så var hensikten å poengtere nettopp dette - at man ser ulikt på slike ting.

Jeg synes det er litt deprimerende å skulle tenke at alt som skjer nå egentlig er en "reise" mot et "mål".

Carpe diem!

Nå skjønner jeg at det går an å både gripe dagen OG se på livet som en reise, men jeg synes man må passe på å ikke slippe grepet i dagen som er nå, og bare se frem mot det som en dag skal komme.

Vaser jeg nå? Jeg er trøtt.

Jeg syns det er deilig å se på livet mitt i dag og se at det har skjedd noe - at det er en utvikling, at det ikke er statisk. Innimellom kan jeg bli litt overrasket over det og det er morsomt!
Men å kalle det en reise blir litt for svulstig for meg. Jeg syns livet har stor nok verdi i seg selv her og nå.

alfaCharlie skrev:

Jeg synes det er litt deprimerende å skulle tenke at alt som skjer nå egentlig er en "reise" mot et "mål".

Carpe diem!

Nå skjønner jeg at det går an å både gripe dagen OG se på livet som en reise, men jeg synes man må passe på å ikke slippe grepet i dagen som er nå, og bare se frem mot det som en dag skal komme.

Det er selvfølgelig ikke noe motsetningsforhold mellom å gripe dagen (være i øyeblikket) OG å se på livet som en reise (tenke at man er en del av en større sammenheng).
Tvert i mot, for mitt vedkommende. Overbevistheten om at man er del av noe større gjør hver eneste lille stund enda mer verdifull, slik jeg opplever det.

Men nå skal ikke jeg kuppe denne tråden og vende temaet mot åndelighet og livssyn, altså. ( Er kanskje fortsatt litt sliten etter de forrige rundene, skal jeg ærlig innrømme! ; )

For 10 år siden var jeg begynt på siste året på sykepleierstudiet, og bodde sammen med mann og barn i Bergen. Livet bestod av å være student og mamma, i tillegg til at jeg jobbet ekstravakter på sykehuset og som bartender i helgene. Økonomien var dårlig, vi bodde trangt, men livet var godt, da som nå.

Nå jobber jeg som lærer i helsefag på vidergående. Jeg er gift med samme mannen, vi bor i enebolig og har nå 3 barn, 2 bilder og 1 hund. Økonomien er solid, vi har det meste vi ønsker oss og livet er godt å leve.

Zoë skrev:

Tidligere diskusjoner har vel vist at vi to har ulikt livssyn!

Når det gjelder min kommentar, så var hensikten å poengtere nettopp dette - at man ser ulikt på slike ting.

Og det var nettopp hensikten med min kommentar også - altså å poengtere at jeg ser dette annerledes enn du. Så så langt er vi i hvert fall enige! 😀

alfaCharlie skrev:

Jeg synes det er litt deprimerende å skulle tenke at alt som skjer nå egentlig er en "reise" mot et "mål".

Det er det jeg også synes. I hvert fall hvis man med det mener at "målet" på noen måte er poenget med reisen. Jeg kan godt stoppe opp og se meg rundt og se hvor jeg er og hvordan jeg kom hit og hvordan alt jeg (og andre) har gjort og alt som har skjedd har ført frem hit, og i og for seg være godt fornøyd med det - men jeg tenker ikke at poenget med alt dette som skjedde var å komme hit.

Jeg synes det uttrykket "Veien blir til mens man går" er helt på trynet. Jeg vil vite veien, ellers går jeg ikke.

For 10 år siden var jeg 33 og på god vei ned i min aller dypeste livskrise hittil... Jeg hadde byttet jobb for 1 1/2 år siden, og hadde brukt denne tiden på stort sett bare jobb, hadde mer ansvar enn jeg taklet og var i ferd med å møte veggen. Det var en tøff tid, der jeg måtte innse at jeg ikke hadde uendelige krefter og at det fantes en grense også for meg. Livet var til tider uendelig tungt og meningsløst.

Det er godt å tenke på at jeg har jobbet meg opp fra det dypet og at jeg har gjort en masse nødvendige forandringer både konkret og "inne i hodet". Hadde jeg for 10 år siden visst hvor jeg er i dag - så hadde jeg nok blitt uendelig glad og lettet!

Så hvis jeg kunne tegne den grafen de har brukt i Dagbladet (tror jeg?) så hadde nok den stått på "dårlig" for 10 år sinde og "svært bra" nå. Heldigvis! 🙂

For ti år siden var jeg 22 år. Jeg var gift og hadde en sønn på 15 mnd og en sønn på 3 mnd.

Idag er jeg alene med fire gutter og er student.

Jeg har det uendelig mye bedre nå enn for ti år siden.

Det har skjedd veldig mye på 10 år, og ikke minst veldig mye det siste året. Sånn lykkemessig sett så står jeg vel omtrent likt.
Jeg er like forvirra nå som da jeg nettopp hadde fylt 20.

Zoë skrev:

Eller har du rett og slett snudd det hele litt på hodet?
Kanskje de gamle menneskene har utviklet en god posjon visdom i løpet av livet og faktisk skjønner at de opplevelsene de tidligere trodde var tilfeldigheter, slett ikke var det - men tvert i mot hendelser med en mål og mening bak!

Jeg har tro på det der.
Jeg har hatt det tøft omtrent hele mitt liv, og for 10 år siden var det nesten to år siden jeg flyttet "hjem" igjen, etter 1.5 år i Stavanger, alene med to små jenter.

For 10 år siden eide jeg mitt eget rekkehus, ungene gikk på barneskolen, jeg gikk på videregående. Jeg slet økonomisk, men hadde det ganske bra med meg selv og alenetilværelsen.

Jeg har faktisk alltid trivdes alene, og hadde ikke noe ønske om å finne meg en mann.

I dag er jeg gift, ungene bor ikke hjemme lenger, jeg er bestemor, og mannen jeg giftet meg med har gitt meg et utrolig godt liv.
Jeg er ikke så sikker på om jeg hadde vært i stand til å sette like stor pris på det om jeg ikke hadde vært der jeg har vært.

Både personlig og økonomisk. Jeg har blitt den jeg er gjennom erfaringer jeg har gjort meg, og er overbevist om at det er grunnen til at jeg faktisk har fått det så godt som jeg har. Det har satt meg i stand til å sette pris på ting på en annen måte en jeg kanskje ellers ville ha gjort, og jeg tror også at det har gjort meg til det mennesket han også setter pris på, på bakgrunn av hans erfaringer i livet. Han hadde også vært mange år alene.

Våre erfaringer til sammen, gjør at vi kan leve et godt liv sammen nå. Tror jeg.

Helt annerledes, er vel det første som slår meg. For ti år siden var jeg singel, nå er jeg gift og har to barn.
For ti år siden mye friere og uforpliktende, men uten dem jeg nå er så veldig glad i. I dag: hektisk, men fint. Ville ikke byttet bort noen av periodene.

For 10 år siden hadde jeg vært single i nesten et år, jeg var på sjekker'n etter min kjære, jeg hadde kommet godt i gang med dr.grad og jeg bodde i en leilighet på St. Hanshaugen. Jeg hadde mye uforpliktende morro. Jeg ville ikke vært denne perioden foruten, selv om jeg er jeg veldig glad for at jeg aldri skal ta en dr.grad igjen og at jeg slipper å leie uten kjøkken og dele bad selv om det er aldri så mye på St. Hanshaugen.

Jeg var 19 år og nettopp utdannet hjelpepleier. Jobbet hundre prosent og mere til. Bodde hjemme hos foreldrene mine, kjøpte meg bil til 65 000 som jeg betalte ned på 2 år. Var på date-plan med nåværende sambo. Han var forelsket i meg, mens jeg ikke helt visste hva jeg var. I helgene var jeg på jobb eller sammen med venner. Tjente greit og handlet MYE klær og ting. Dro på turer når vi ville og festet jo en del. Ble ikke mamma før jeg var 24 år, så jeg jobbet mye og koste meg. Ble sammen med sambo da jeg var 20. Vi er fortsatt sammen, har 2 unger, hus og alt det der. Reiser ikke fullt så mye nå, men rekker alltid sommertur og kanskje høst-tur. Sambo reiser en del, mye mer enn meg, men vi er fornøyde, og da er alle glade. 🙂( vi skal på cruise snart da, med color magic)

Livet mitt nå er veldig annerledes. For ti år siden var jeg 26, var single og fri som fuglen. Reiste rundt i Europa både privat, med koret og gjennom jobb, og hadde jobbet et år i Wien. Nå er jeg gift med en god mann, har tre skjønne unger og hus og bil og alt det der, men sliter sånn på så mange områder at jeg ønsker meg tilbake. 🙁

For 10 år siden var det veldig mye som skjedde i livet mitt på en gang. Vi hadde vært gift ett år og prøvd å bli gravide like lenge, prosessen med utredning startet rett før jul i 1997. Jeg hadde endelig begynt i jobb igjen etter å ha vært arbeidsledig i ett år og vi hadde skrevet under kontrakt på ny leilighet i en firemannsbolig på andre siden av byen. Mange store forandringer på en gang.

Nå er vi etablert i hus med to unger og jobb, men på mange vis er jeg litt i et vakuum for tiden. Det med å bli gravid, være gravid, få barn har vært en så stor del av livet mitt i så mange år nå. Det er så rart, alt jeg har jobbet så intenst for i så mange år har jeg nå og på en side så har jeg aldri før hatt det så godt og vært så lykkelig, men på en annen side føler jeg meg helt tom, nesten litt identitetsløs. Uansett er jeg langt mer fornøyd med tilværelsen slik den er nå.