Er det greit at man slår hvis det er første gangen?

Polyanna skrev:

Jeg er redd jeg er av dem som kunne blitt værende, selv om jeg aldri har sett vold, er regnet som en "sterk person", og slett ikke selvutslettende. Som oftest skjer jo endringene over tid, og jeg er uvanlig tilpasningsdyktig, vil jeg si. Jeg har funnet meg i ting i forhold som jeg på forhånd ville sagt "aldri i livet!" til. Fordi det skjedde litt etter litt.

Jeg kjenner meg også skremmende godt igjen her. Det er nok dessverre mange som oss, som ikke er fullt så "heldige". Livet er ofte 50% flaks.

Esme skrev:

Det er jo ingen som kan si noen om hva mannen din burde ha gjort, det er jo bare han som vet.

Men generelt, om du ikke var lei deg for at du hadde gjort det, men sagt hardnakket at det var hans feil og at han fortjente det, og at det hadde gjort noe med maktbalansen sånn at han etter dette er redd for å gjøre deg sint, så burde han jo kanskje det. Om du derimot mener at du selv hadde en ikke akseptabel oppførsel og bestrebet deg på å vise det og oppføre deg bra etterpå, så kanskje ikke.

Eg meiner ikkje at det var riktig av meg å slå (eller eigentlig slo eg ikkje direkte, eg kasta ein hard gjenstand i fjeset på han). Ba sjølvsagt om unnskyldning, og har ikkje gjort noko lignande igjen. Men samtidig meiner eg at oppførselen hans var såpass ille at eg ikkje vil ta på meg 100% av skylda.
Derfor meiner eg altså at viss eg hadde oppført meg skikkelig jævlig mot han og han hadde slått, ville eg kanskje tilgitt slaget sjølv om han ikkje tok på seg all skyld for det som hadde skjedd. Men han måtte jo sjølvsagt ha angra og sverga på at det aldri skulle skje igjen.

Ikke for å henge deg ut som mishandler altså Simone, men de som mishandler ber også (selvsagt) om unnskyldning.
Det er et tåpelig argument som dessverre flere bruker for å legitimere slag.
Det er ikke greit å slå, uansett! Folk som trenger å slå for å få utløp for frustrasjon/irritasjon/sinne eller lignende er skremmende. Det spiller ingen rolle hvor provoserende den andre parten er, man slår ikke parteren sin, like lite som man slår barna sine!

Jeg er enig med Simone, man trenger ikke være eller bli mishandler selv om man slår i affekt en gang, og jeg synes folk er veldig bastante på at man ikke skal tolerere et slag fra en mann, men det er annerledes med kvinner. Om min mann tok meg på fersken med en annen mann i senga vår, og slo meg, så hadde jeg faktisk ikke tenkt tanken på at dette var noe som skulle gjenta seg.

smilefjes skrev:

Jeg tror forøvrig noe angående hvilke kvinner som kan ende opp med å bli hos en som bruker vold. (Psykisk og/eller fysisk).

Man tenker at normale kvinner klarer å sette grenser for seg selv. Men jeg tenker at der er vi inne på et problem. Hva er normalt? Er normalt det samme som sunn og frisk så kan jeg være enig. Men om normal er det samme som gjennomsnittlig eller vanlig så er jeg ikke på langt nær like sikker.

Jeg var bare 17 da jeg ble sammen med tullingen som skulle vise seg å være en slu rev med mange, mentale spill. Lurer på om det var Skvetten som nevnte noe med at man lærer og ikke gjør feil igjen, eller noe i den duren. Anyway, jeg lurer på om det at jeg har en psyko far OG er et passe sterkt menneske, gjorde at jeg både så tegnene tidlig og gikk på dagen når det for fullt gikk opp for meg hva han holdt på å gjøre.

Du har selv snakket om det "lille ekstra" som gjør at man overlever ting. Nå har jeg aldri vært gjennom så mye som en del, men jeg tror definitivt jeg vil plassere meg selv i en bås som tilsier at jeg har evnen til å takle motgang.

Sitron skrev:

Jeg var bare 17 da jeg ble sammen med tullingen som skulle vise seg å være en slu rev med mange, mentale spill. Lurer på om det var Skvetten som nevnte noe med at man lærer og ikke gjør feil igjen, eller noe i den duren. Anyway, jeg lurer på om det at jeg har en psyko far OG er et passe sterkt menneske, gjorde at jeg både så tegnene tidlig og gikk på dagen når det for fullt gikk opp for meg hva han holdt på å gjøre.

Du har selv snakket om det "lille ekstra" som gjør at man overlever ting. Nå har jeg aldri vært gjennom så mye som en del, men jeg tror definitivt jeg vil plassere meg selv i en bås som tilsier at jeg har evnen til å takle motgang.

Det er heldigvis mange mennesker som har dett "lille ekstra" enten det gjelder mennesker som står i helvete og kommer ut uten varige mèn eller det er barn med dårlige oppvesktvilkår eller kanskje en rusmiddelavhengig som kommer seg ut av misbruket sitt. Heldigvis så er det ikke slik at en må ha vært gjennom mange negative hendelser eller store traumer for å være i besittelse av det "lille ekstra". Akkurat den faktoren er det jo en del som forsker på, hva er det som gir det "lille ekstra" og hvordan bruker vi det.

Sitron - mitt inntrykk av deg er at du er istand til å kreve noe av andre på dine egne vegne. Det er nok den viktigste ingrediensen for å komme seg unna.