"Kresne" unger og usunn mat

glitterchick skrev:

Vi sier at alle må smake på maten, og at vi alle blir sittende ved bordet til alle har smakt. Og da går han glipp av barne-TV hvis vi blir sittende i evighet. Ofte hjelper det at vi forklarer hva alt er, spør om han vil ha det servert annerledes og slikt. F. eks. lagde vi grønnsakssuppe her om dagen, da fisket vi ut litt av grønnsakene, som han fikk smake på for seg, og så en skje med bare ren suppe. Det syntes han var "tryggere", blandet mat er som regel ikke en schläger. Ellers så spiller vi konkurransekortet. At jeg rekker å smake først. Da går som regel en skje kjapt inn.

Også må jeg understreke at vi ikek gjør det i tilfeller hvor vi mistenker at det er sant at han ikke liker. F.eks. så er han lite glad i tomatsaus, paprika og grønn salat, så det slipper han å smake. Men mais og broccoli, som han kan spise massevis av i perioder, det må ha smake på.

Vi har heller ikke dratt det så langt at måltidet bare blir hyl og grin og tenners gnissel, så vi har kanskje ikke ett av de aller verste kresne barna.

glitterchick svarte dette tidligere.

Ja, men er det så lurt at man blir sittende i timevis ved et middagsbord fordi det ene barnet skal smake på en brokkolibit? Jeg går ut i fra at Glitter ikke mener det på den måten, hennes beskrivelse blir vel mer av typen "oppfordre til å smake", men det er det at man skriver "skal smake" som stresser meg litt.

alfaCharlie skrev:

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

Og det er på dette punktet jeg tror man klarer å skille mellom kresne barn og kresne barn. Min sønn er kresen, men får ikke bestemme menyen hver dag, for da hadde vi spist pølser eller kjøttkaker konstant. Men vi klarer helt fint å få han til å spise 1-2 biter av mat han påstår ikke liker. Mens noen barn er som aC sin eldste og havner i den andre kategorien kresne barn. Dem nytter det ikke tvinge eller lokke eller lure, iallfall ikke det jeg har sett av aC sin eldste.

Og grunnen til at jeg blir småirritert er at folk sitter og har tilsynelatende fasiten til hvordan man skal håndtere barn som absolutt ikke vil, og der fasiten tydligvis er å ikke lempe på kravene. Med all respekt Kaprifol, det å foreslå å servere rent kjøtt til en unge med matnekt, det er ikke verdens beste råd.

alfaCharlie skrev:

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

Jeg har en matglad jente, så vi har ikke problemer med dette. Det er noen få ting hun ikke liker, men hun har alltid godtatt at hun må smake en bitteliten bit for å finne ut om hun liker det. Jeg ville aldri brukt tvang. Får fortsatt litt vondt i magen når jeg tenker på barndomsvennen min, som satt ved middagsbordet i timesvis hver lørdag, fordi han ikke fikk gå fra før han hadde spist opp risgrøten sin.

Nå har ikke jeg lest hele tråden, men jeg synes man skal være forsiktig med å dømme folk som gir ungene sine det de vil ha - ihvertfall så lenge man ikke vet hva som ligger bak denne avgjørelen. Jeg tror mange hadde måttet svelge noen kameler hvis de fikk et magert barn som ikke ville spise.

alfaCharlie skrev:

Ja, men er det så lurt at man blir sittende i timevis ved et middagsbord fordi det ene barnet skal smake på en brokkolibit? Jeg går ut i fra at Glitter ikke mener det på den måten, hennes beskrivelse blir vel mer av typen "oppfordre til å smake", men det er det at man skriver "skal smake" som stresser meg litt.

Ja, som du ser, trekker vi det aldri så langt. Vi har heller aldri måttet sitte i mange timer, ikke at vi hadde gjort det heller. Men vi minner om at alle må smake, og lokker og lirker.

Grunnen til at jeg sier "må" er fordi det er det vi sier til ham. Vi sier ikke "kan du være så snill å smake?" for da blir svaret garantert "NEI!" og vi kommer ikke lengre.

Vi påpeker at både pappa og jeg må smake, og at det gjelder for alle.

Som jeg også skrev, så får vi som regel inn noen biter på denne måten, og på grunn av det har vi nok et kresent barn i den første kategorien, slik Adrienne skriver om.

Vår hovedvekt ligger i at måltidet skal være hyggelig, derfor serverer vi heller ikke ting vi er helt bombesikker på at han ikke kommer til å like, og forlanger at han smaker.

Vi lar han også ofte få bestemme hvilken grønnsak vi skal ha til middag, slik at han får lov til å være med bestemme. Jeg tror nemlig at når barn sier at de ikke liker, betr det egentlig at de ikke har lyst på. Vi voksne har jo heller ikke lyst på hva som helst hver dag, men vi bestemmer jo og får på den måten vår vilje. Defor syns jeg det er ekstra viktig å være ydmyk overfor at små mennesker ikke hadde lyst på akkurat det den dagen heller.

alfaCharlie skrev:

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

Vi har latt poden være ganske mye i fred frem til han ble fem år. Han har stort sett bare spist fiskekaker, "kapteinens fyllte fisk", pølser, og karbonader frem til da. Han liker ikke kokte grønnsaker, så han har fått spise rå gulrot og agurk. (Ja, og pizza)

Når han ble fem, begynte vi å innføre lørdagsgodterier (før det har vi bare hatt nøtter og kankskje sjokoladenøtter, men nå kjøper vi chips og noe annet godteri istedet eller i tillegg. Og bare den som spiser lørdagsmiddagen får lørdagsgodterier. Og så har vi innført litt og litt nytt på lørdagene med ingredienser som vi vet at han liker (ja, han spiser karbonade, så han kan spise kjøttdeig, han spiser løk på pizza, så det kan vi ha i gryten, han spiser ketshup og spagettisaus, så vi kan ha en tomatsaus i gryten osv. og så har vi hatt litt ekstra paprika, selleri osv i grytene etterhvert, og hatt forskjellige varianter, og han har fått taco med lefse, først med pølse med litt tacokrydder, og så neste gang var det med kjøtt, og så med agurk inni, for det liker han jo, og det gikk greit, og så salat, og så mais, og så annanas osv. Teorien i bunn er også at man må smake noe 11 ganger før hjernen er vant med smaken og man kan si om man liker/ikke liker noe. Og at han har endel som han er missfornøyd med konsistensen på fordi det er uvant (som kjøtt istedet for farse. Det krever mer å tygge det, og det kjennes annerledes ut, og smaker litt mindre. Han har forresten fått litt ekstra urtesalt på fårikålkjøttet når vi har hatt det, og det gikk ned på høykant. Selv om han gren på nesen når vi serverte det, selv om han egentlig ikke ville smake, og selv om han ikke helt likte den nye smaken av fårekjøttet. )VI har selvfølgelig ikke servert noe som han potensielt ikke liker på ordentlig i denne perioden. Han har smakt på noe slikt underveis, og det er greit. Han får spytte ut igjen, det viktigste er at han smaker.

Så litt etter litt har vi fått ham til å spise mer. De første fire-fem lørdagene var det endel hyling ved begynnelsen av måltidet. Den femte lørdagen slo han seg vrang på samme gryteretten som han spiste helgen før og nektet å spise, og det ble ikke noe lørdagsgodt. Etter det har det bare gått bedre og bedre, og vi serverer nå pizza eller taco på lørdagene og har mer gryter i ukene, for det liker han. Følte oss litt slemme til å begynne med, men når vi var kommet så langt, så var det på tide. Men jeg tror ikke det hadde fungert å gjøre dette på et tidligere tidspunkt.

Maximillia skrev:

Jeg syns egentlig ikke det virker som å tone ned mat-issues å ta med egen mat til barna når man skal på besøk. Da skulle jeg hatt et barn med veldig store spiseproblemer, før jeg gikk til sånne skritt.

Ja, det var jo akkurat det jeg uttalte meg om - barn som har problemer med mat. Hvis barnet fikk oppleve det sosiale ved å sitte sammen og spise ved at barnet fikk medbragt mat, og slapp å føle nederlag over ikke å orke den serverte maten - ja, så har man tonet ned mat-issuet.
Det kunne ikke ramle meg inn å ta med egen mat til mine barn, for de har ikke problemer med spising.

Vi må nesten alltid ta med mat til våre barn når vi skal ut.

annemede skrev:

Vi må nesten alltid ta med mat til våre barn når vi skal ut.

Snakker du om matallergi du da eller?

Hattifnatten skrev:

Jeg har møtt barn som jeg har hørt skal være veldig kresne og bare liker ditt og datt, men som spiser masse forskjellig når de er hos andre. Det kan jo hende at foreldre i slike tilfeller har vært litt for slappe i forhold til matvaner hjemme.

Eller at ungene rett og slett tør å opponere mer hjemme enn borte. Det trenger ikke være foreldrenes skyld da heller.

Det som dere utdyper "MÅ" med har vi da prøvd. Etter mye om og menn har vi kommet frem til at det ville medføre et traumatisk forhold til mat.

Når jeg sier datteren min ikke vil ha saus, så gjelder det også ketchup, sjokoladesaus, jordbærsaus osv. Etter mye om og men fikk vi henne til å prøve vaniljesaus.

Det er mange ting vi VET hun ville like. Syltetøy f.eks. Men hun blånekter (like greit). Hun liker bær og hun liker sukker. Selv om vi plukker bærne selv og rører dem er det ikke aktuelt.

Vi har lokket og lurt og brukt belønningsystemer for smaking. Det rare er at dess mindre vi sier hun MÅ, og bare lar henne få noe vi vet hun liker, dess mere ting spør hun selv om å smake. Hun er dessuten mer motakelig for det hun smaker når det ikke er tårevått og under press.

Jeg er ikke så sikker på at å presse i unger mat, eller sulte dem til de må smake er så veldig mye mere sunt enn å la ungen få kjøttboller, fiskeboller og de grønnsakene de liker rå. Ernæringsmessig så er det kanskje det der og da, men jeg tror det er andre ting som er like viktig for helse i det lange løp. Et naturlig og utraumatisk forhold til mat blandt annet. En opplevelse av måltider som noe positivt og hyggelig og ikke en maktkamp.

Det viser seg jo at kresenhet ikke er tillært men sansynligvis er genetisk.

Jeg må bare fornøyd få påpeke at min eldste er på vei fra ekstremkresen til vanligkresen-stadiet. Nå kan vi gjøre det på måten Glitter skisserte, og det føles veldig bra.

Vi drar jo heller ikke dette sålangt som til hyl og skrik. Når ungene vel har smakt og ikke liker så er det greit, men som regel så faller ny mat i smak hos de. Dersom barna aldri har smakt så kan de egentlig heller ikke si at de ikke liker, det er de så gamle at de skjønner. Derfor går det også greit dette med smaking her.

Hattifnatten skrev:

Nei det behøver slettes ikke være foreldrenes skyld, men det er kanskje verd å ta en ekstra runde med forsøk dersom ungen bare drikker saft hjemme fordi det er de eneste de liker mens de drikker kun melk og vann i barnehagen, eller når ungene bare liker nugatti hjemme, mens de i barnehagen spiser andre ting uten å nøle.

Jeg syns det er litt tåpelig å sette grensen på kresen/ikke kresen ved om man spiser sunt eller ikke. Jeg har aldri snakket om saft eller nugatti og skjønner ikke helt hva det har med saken å gjøre.

Glitterbarnet kan f. eks nekte å spise kylling hjemme. Han spiser aldri kylling, bortsett fra hos besteforeldrene. Og jeg vil ha meg frabedt at det kommer av at vi har slappe matvaner hjemme.

Bina: MÅ du? Er du nødt til å skrive "økologisk vissvass"? Å, så irriterende og provoserende du er noen ganger.

Som DM sier: man må smake en ting mange ganger før man venner seg til det, og unger har ulik grad av kresenhet, min har en veldig lav. det kan være tilfeldig, men tenk om det kan være fordi jeg har gjort noe riktig også? dette er et sårt tema, som søvn, bleier og andre basale ting, tydeligvis og jeg skal være yyyyderst forsiktig med å antyde noe som helst i noen retning, men å bare servere saft feks? Det hadde jeg ikke gjort. da hadde saften forsvunnet på magisk vis fra huset.

Jeg skal gi deg kred for at du sannsynligvis har gjort mye mer enn meg riktig i matveien Mim, men da vil jeg ha såpass med forståelse tilbake på at barn er like individuelle som voksne, og at man ikke nødvendigvis har gjort noen grove feil selv om man har kresne barn. Som i mitt tilfelle, jeg har et minimumsspisende barn, og ett maksimumsspisende barn. Go figure.

Å bare servere saft eller bare fore ungen med Mariekjeks med peanøttsmør er selvfølgelig ikke på tale, men for min egen del er det snakk om at jeg har en sønn som hadde vært overlykkelig om han aldri trengte spise noe annet enn grovbrød med leverpostei eller gulost på. (Og da er det til og med snakk om leverpostei uten natriumbenzoat. 😉 )

Maz skrev:

Vi har lokket og lurt og brukt belønningsystemer for smaking. Det rare er at dess mindre vi sier hun MÅ, og bare lar henne få noe vi vet hun liker, dess mere ting spør hun selv om å smake. Hun er dessuten mer motakelig for det hun smaker når det ikke er tårevått og under press.

Jeg er ikke så sikker på at å presse i unger mat, eller sulte dem til de må smake er så veldig mye mere sunt enn å la ungen få kjøttboller, fiskeboller og de grønnsakene de liker rå. Ernæringsmessig så er det kanskje det der og da, men jeg tror det er andre ting som er like viktig for helse i det lange løp. Et naturlig og utraumatisk forhold til mat blandt annet. En opplevelse av måltider som noe positivt og hyggelig og ikke en maktkamp.

Dette er jeg veldig enig med deg i, Maz.