Gutt 6 år gjør det motsatte av hva vi sier

Visualisering prøver de i barnhagen uten hell.
Hverken pedagogisk leder i bhg som har prøvd alle sine "triks" fra utdannigen, støttepedadog eller spesialpedagog når inn til han.
Nå vil PPT ha BUP med på "leken".
Så en mager trøst at ikke det bare er oss som sliter her.
Han har (heldigvis) ikke begynt på skolen.
Blir spennede å se hvor mye ekstra hjelp vi kan få der.

Kan legge til at min kone(mammaen til gutten) er lærer i 1. klasse og er like frustrert som meg.

Noen bruker sånne tavler med figurer man kan feste på med borrelås, som i barnehagen. Som en barnefigur med klær på. Eller en dagsplan som viser aktivitetene den dagen, i stort, med symboler. (EDIT - ser at dette er forsøkt i barnehagen, så da er det vel ikke der det lugger)

Men det er jo uansett umulig å vite hva han trenger trygghet og informasjon rundt, men dette er jo en gutt som ikke har det bra, og som viser det ved å straffe dere. Jeg ville begynt der - med å virkelig vise ham at dere gjerne vil vite hvordan han har det.

(Eksempel: Min slo seg fullstendig kokos bananas vrang hver morgen han skulle kle på seg. Satte stillongsen på hodet, herjet rundt, holdt seg for ørene når jeg snakket med ham, ertet søsknene, stakk av, beit meg i rompa. Jeg holdt på å bli GAAAAAL! Så skjønte jeg det: Han ble helt overveldet av oppgaver han ikke var sikker på om han kunne mestre, og var hysterisk redd for å "feile". Så en bunke med klær å ta på vippet ham helt av pinnen - det var ALTFOR mye, han kom ALDRI til å klare det. Men det kunne han selvsagt ikke si. Så han tok "kontroll" ved å bli helt bajas i stedet. Løsning: Gi ham ett og ett plagg. Så utvide til to plagg, til han etter hvert kunne få en hel stabel klesplagg. Ro og harmoni og null problem. Til neste utfordring, selvsagt. Men nå vet jeg at han stort sett bare utagerer når han blir VELDIG lei seg eller blir redd og utrygg og ikke tør si det fordi han er redd det skal være "dumt". Han har blitt verdens gladeste og mest harmoniske og lykksalige gutt. Men hui og hei for en tid vi hadde! )

Hos oss var også barnehagepersonalet - flinke og trygge og snille - like forvirrede og frustrerte som oss, forresten. Vi snakket en del sammen til vi fikk lagt brikkene og fant ut av hva det var som plaget ham, sammen.

Jeg har begynt litt slik til mi jente: spiser hun ikke maten sin så får hun være sulten til neste måltid. Vil hun ikke ha på pysj så får hun ligge uten. Lei av omvendt psykologi her også...

Polyanna skrev:

Selv om han ikke kan ha en lang samtale, går det an å finne frem en skål med is eller et par kopper kakao, sette dere ned ved kjøkkenbordet bare dere, og spørre ham bare ETT spørsmål? "Jeg ser at du er skrekkelig sint og trist, og det gjør meg også sint av og til, men mest syns jeg det er leit at det ikke ser ut som om du har det bra. Nå vil jeg gjerne høre på deg. Jeg har god tid. Vet du hva du er sint for?" Det kan hende det er lettere for ham å konsentrere seg om å snakke enn å lytte...

Åh, det hadde vært herlig om slikt funket. Jeg prøver på slikt med så utrolig gode intensjoner med jevne mellomrom. Så ser han på meg et par sekunder og sier "Du, har du sett at den store Angry birdsen har blitt lilla? Den faller kjempelett ned om man trykker [insert sted på nettbrett] osv osv," Evt noe om Star Wars.:o *når ikke fram*

Men jeg er helt enig i teorien, altså. Er vel en grunn til at jeg spyr litt av Jesper Juul i ny og ne.

Funker aaaaalltid her, Pelle.



Det gjør ikke det, altså, men av og til!

Mange gode tips her nå. Tusen takk!
Får bare prøve ut litt.
Mye er prøvd fra før men vi kjører på med friskt mot.🙄

Pelle skrev:

Åh, det hadde vært herlig om slikt funket. Jeg prøver på slikt med så utrolig gode intensjoner med jevne mellomrom. Så ser han på meg et par sekunder og sier "Du, har du sett at den store Angry birdsen har blitt lilla? Den faller kjempelett ned om man trykker [insert sted på nettbrett] osv osv," Evt noe om Star Wars.:o *når ikke fram*

Unnskyld, altså, men dette var så fantastisk gjenkjennelig!

far83 skrev:

Kan legge til at min kone(mammaen til gutten) er lærer i 1. klasse og er like frustrert som meg.

To av venninnene mine er spesialpedagoger med spesialisering på barn med adferdsvansker. Det er vel med en viss glede jeg ser hvor mye de strever med egne barn. Det er noe med å ikke ville høre på egne foreldre.

Ellers kjenner jeg meg godt igjen i det Pelle skriver. Forsøk på en rolig alvorsprat resulterer ofte i en rekke faktaopplysninger om skylanders. Det er noe mer usikkert hva han får med seg av det jeg forsøker å formidle.

Og så har vi gjort samme erfaring som Polyanna. Oppgavene vi ba han utføre ble for omfattende. "Kle på deg" ble for stort. "Ta på bukse", "ta på genser", "ta på sokker" osv. fikk han til, men ikke alt på en gang. (Nå går det også, men det er ikke så mange månedene siden. Søstra hans har skjønt "kle på deg" fra hun var 1,5, så det kom litt overraskende på oss.)

Mine tips:

Ingen flere tomme trusler, ikke gi han ultimatum dere ikke gjennomfører. Typ, hvis du ikke kler på deg, så drar vi uten deg. Det forsterker usikkerhet og kampvilje.

Lag avtaler med belønning som er interessant for han. Følg avtalene til punkt og prikke, slik at han forstår at han kan stole på dere. Visualiser avtalen om nødvendig. La han motiveres, belønningen fader dere ut etterhvert, når ting går av seg selv.

Velg en/to/tre typer atferd/situasjoner dere vil ta tak i, overse alt annet i denne fasen. Ha fokus på ros og positiv forsterkning!

:meget erfaren:

Kjenner igjen det du skriver om overganger som er vanskelige. Jeg må nevne at gutten vår har ekstra utfordringer motorisk. Det gir nok ekstra frustrasjoner som kan komme til uttrykk som ikke er så logiske for oss voksne.

Generelt så er det ikke så rart at mange barn protesterer på å måtte bryte opp fra den gode leken de er i. De har all verdens tid, og våre ærend kan vel vente...

For oss har det hjulpet noe helt utrolig at gutten er i en skolestartergruppe i barnehagen. Veldig status, og vi appellerer til skolestartergutten rett som det er. Vi minner han på storebrorrollen, og hvor mye lillebror lærer av se hvor flink en skolestarter er.

Vi vet han kan, men han må ville det. Vi roser og nesten overdriver hvor god han er til å mestre påkledning o.l., men det fungerer. Det hjelper nok at barnehagen har stort fokus på positive egenskaper skolestartere bør ha, og at denne gruppa har mange privilegium. Omvendtgreia har jeg ikke prøvd annet enn når det er om å være førstemann. Enkle belønninger tar vi nå som en overraskelse i etterkant. Eksempelvis at vi lager vafler sammen til kveldsmat fordi det gikk sååå raskt å komme seg ut døra i dag. Da ble det så mye ekstra tid... Banale greier, men jeg er ikke typen til å friste med belønning som kanskje ikke blir noe av.

Man kan bli ganske sprø innimellom av sånne viljesterke småtroll. All sympati!

Her bunnet mye av sinnet og trassen i at hun synes vi bestemmer for mye, og at hun kommer til kort overfor en veldig fornuftig storesøster. Vi har jevnlig pratet om hva hun kan bestemme selv (påkledning, hårsveis, hva hun skal sove i, små og store ting i hverdagen), og sakte men sikkert har det blitt bedre. Jeg prøver å være veldig bevisst på ikke å sammenligne henne med storesøster: "Se noen jr. er ferdig allerede!" er ikke gøy å høre, men heller rose for ting hun har gjort raskt og greit. Positiv forsterkning synes jeg er det som funker best - men det tar mye tid og tålmodighet.

far83 skrev:

Vi har prøvd mange ganger når vi skal ut av huset å true med at han ikke får være med. Bryr seg ikke helt til man lukker døra når alle andre er ute da knekker han sammen og hylgriner. Da føler man at man vant kampen (NOT)..

Dette truer vi aldri med. Jeg har lovet henne mange ganger at uansett hvor sint hun er og hva hun finner på, skal vi aldri dra fra henne. Det blir i stedet heller: "Nå må du velge om du blir med eller blir hjemme. Hvis du blir hjemme blir jeg her sammen med deg. Da sitter vi her og gjør ingenting til de andre kommer hjem. Ingen lek, ingen TV. Bare sitte her." Etter å ha prøv det én gang, fant hun ut at alternativet var bedre.

Om dette funker på din sinnatagg vet jeg ikke. Jeg har to veldig ulike barn, så det som funker på én trenger absolutt ikke å funke på en annen har jeg hørt.

Tjorven skrev:

Det er noe mer usikkert hva han får med seg av det jeg forsøker å formidle.

Generelt har jeg bedre erfaring med å fokusere på hva DE har å formidle enn på hva jeg har å formidle. Det andre følger av og til etter det første. Og noen gangerkan det de har å formidle handle om ganske kjedelige greier. Litt som de har der med oss, tenker jeg. 😛 :hørt mange fotballreferat:

Jeg har selv en med store konsentrasjonsvanskene, og fortelle han masse beskjeder kan jeg bare glemme. To beskjeder i en setning heller ingen suksess. Tips vi har fått er korte beskjeder helst med 1 ord om vi klarer, han glemmer like fort som dem har blitt gitt. Ett råd er og overse dårlig oppførsel og rose ting dere ser han gjøre riktig. Ikke alle barn er modne for alder eller faktisk styrer uønsket oppførsel. Bup selv sier att vanlig oppdragelse fungerer på alle barn, og jeg har till tider følt jeg gjør noe galt. Men etter bup støttes oss og så att det som funker fint på barn som ikke har ekstra utfordringer ikke funker på vår. Derfor fikk vi beskjed om overse dårlig oppførsel og rose litt overdrevet det han gjør bra.

Jeg kom på en ting: Når mye av samværet med et barn blir preget av krangling og bråk, så blir det fort en ond sirkel der ungen har brukt så mye av tiden - og goodwillen! - på å krangle at det ikke blir rom for å gjøre noe hyggelig sammen. Jeg tror de fleste av oss med flere barn med fordel kunne brukt mer tid på "agendafri" tid med ETT barn. Spille et spill, dra med en fotball og sparke litt, kjøre en tur og prate i bilen.

En kollega fortalte at den beste tiden han hadde med sønnen sin var da de gikk for å "throw a ball". Jeg tenkte han mente generelt, at de spilte ball, lekte, sparket rundt. Men nei. De gikk i garasjen og kastet en ball mot garasjeveggen. Dunk-dunk-dunk. Der stod de. Noen ganger kort, noen ganger lenge. Noen ganger var de stille, noen ganger snakket de om uvesentligheter, andre ganger kom det opp virkelig GODE samtaler. Fordi det var tid og rom til at det kunne komme av seg selv.

Det er vanskelig å finne både tid og lyst til å være sammen på den måten når det først har låst seg, og man må gjerne i tillegg gjennom noen "VIL IKKE"-hindre på veien, men det gir utrolig mye tilbake. Bare tid, uten forventninger om noe mer. Ikke noe "nå skal vi kose oss, du!!" eller "nå skal vi prate, du!!", men bare være sammen.

Jeg har et par ganger grepet meg selv i å tenke, etter en lang kveld på legevakten, at "så koselig det var å være sammen sånn!" med eldstemann.

DA har man for lite en-til-en-tid, altså!