Når barna ikke vil være med på ferie lenger

Altså, eksen min hadde ikke fysisk vært i et fly før vi dro hjem på juleferie fra Trondheim som ferske studenter. Jeg hadde bare flydd et par ganger før. Det var ikke helt uvanlig.

Når jeg tenker etter, tror jeg nok ikke det bare var et økonomisk spørsmål om folk dro til Syden eller ikke på 80-tallet. De mest eventyrlystne reiste nok sydover, mens de som syntes det var enkelt og greit å kjøre inn på danskebåten (slapp å snakke engelsk/veksle penger/spise skummel mat og alt det der) gjorde det. Den siste gruppen kan kanskje sammenlignes med de som drar på charter i dag?

Candy: Jeg var 20 år første gang jeg reiste med fly.

Jeg var 19 første gang jeg fløy. Min datter var 6 mnd.

Min sønn var 4 uker i Dominikanske republikk da han var 4 til 5 måneder. Min datter like så, i Brasil.

Jeg aner ikke hvor gammel jeg var første gang jeg fløy. Jeg fløy ganske mye, jeg ble støtt og stadig sendt til besteforeldre i NordNorge, med "jeg reiser alene" lapp på magen. Jeg vil tro at jeg sikkert var baby første gang jeg fløy, siden begge besteforeldrene bodde nordpå når jeg var liten. Begge ungene fløy som babyer.

Akkurat det å bli sendt avgårde med fly alene tror jeg ikke var så vanlig, ingen jeg kjente drev med det hvertfall.

Jeg fløy (innenlands) noen ganger da jeg var helt liten og det fortsatt var sekstitallet, så ble det ikke flere flyturer før jeg var 15 og dro på språkreise til England.

Filifjonka skrev:

"Familieferie" var ikke noe som omfattet utenlandsturer og uker i Thailand da jeg var liten, ihvertfall. Det var å kjøre (av og til ta toget) 120 mil til gården til besteforeldrene mine, og der hadde vi veldig fine ferier. Fikk også sett mye av Norge underveis. Da jeg var 12 år var på en ukes ferie i sommerhus i Danmark. Det er ganske rart å tenke på hvor annerledes det har blitt. Mange småbarn har jo vært mer ute og reist enn det jeg som nærmer meg 50 har.

Frem til jeg fylte 18 var vi på to ferier i utlandet, om man ser bort i fra jenteturen mamma og jeg hadde til Danmark med Haga Bussreiser da jeg var 10. En uke i danmark, og to uker i england. Utover det var det båtturer, hytteturer, og bilferier som gjaldt. Og flere uker på østlandet hos tanten min, som gjorde at jeg snakket kav drammensdialekt da jeg kom hjem til Stavanger. Fine ferier, og mange flotte opplevelser.

Vi drar ikke på utenlandsferier hvert år. Faktisk har vi vel vært på to i løpet av de elleve årene vi har hatt barn. Vi har ikke prioritert det økonomisk, selv om det hadde vært veldig gøy. Vi har hatt en uke i feriehus i danmark, sammen med foreldrene mine, og vi hadde en uke i Gdansk for to år siden. Planen var egentlig å dra tilbake til Gdansk i år, men så fikk vi plutselig barn nr tre på vei, så da blir det hjemmeferie i år også. Men vi drar på stranda, på båttur med foreldrene mine, og plasker i bassenget hos svigermor, så vi får jammen ferie vi også.

Det er ingen motsetning mellom å bli voksen og selvstendig og å være med foreldrene på ferie når de er 15-16 år. Jeg synes det er helt greit at man kan finne andre løsninger for en 16-åring, men dette har virkelig ingen sammenheng med annen putesying under armene til barna.
Det er ikke noe problem å bli et voksent og ansvarlig menneske, og likevel være med lenge på ferie. På samme måte som man godt kan bli et totalt uansvarlig menneske og ikke være med på ferie noen gang.

Men det er klart at hvis foreldrene i oppveksten hele tiden skisserer at når man er 15-16 år er det på tide å ta ansvar for eget liv, og at det innebærer at man ikke er med på ferie, kan man ikke vente at de vil være med på ferie i den alderen heller.

Jeg syns liksom vi nettopp har kommet dithen at det er virkelig utelukkende HYGGELIG å være sammen, oss fem. 😛 Altså, det har vært mye kos før også, men det er jo minst like mye halloi som kos mens de er i barnehagealder. Bleieslutt midt i ferien, sutring om mat, krangling, kjeeeeder meg (fordi de ikke leste bøker enda), måltider som ble lange, venting på restaurant.... Nå har vi jo lange, sammenhengende samtaler som inkluderer alle fem, liksom. Det er jo fantastisk! Jeg har IKKE lyst til å tenke på at rett rundt hjørnet så er det slutt på det igjen!

Jeg er litt overrasket over hvor voksen mange synes at 16-åringer er i denne tråden. Det er temmelig utenkelig at eldstejenta (15 år) ikke skal være med på ferie neste år. Jeg er også ganske sikker på at hun selv ser det som en selvfølge at hun skal være med på ferie. Jentene liker heldigvis både sol, strand og storbyer like godt som sine foreldre så jeg ser for meg flere år med kjekke familieferier framover. Vi har det jo så kjekt sammen på tur!

Polyanna skrev:

Jeg syns liksom vi nettopp har kommet dithen at det er virkelig utelukkende HYGGELIG å være sammen, oss fem. 😛 Altså, det har vært mye kos før også, men det er jo minst like mye halloi som kos mens de er i barnehagealder. Bleieslutt midt i ferien, sutring om mat, krangling, kjeeeeder meg (fordi de ikke leste bøker enda), måltider som ble lange, venting på restaurant.... Nå har vi jo lange, sammenhengende samtaler som inkluderer alle fem, liksom. Det er jo fantastisk! Jeg har IKKE lyst til å tenke på at rett rundt hjørnet så er det slutt på det igjen!

Når endret det seg til at det ble HYGGELIG? Yngste er snart 6 og snart skolegutt, så jeg ser kanskje snart en ende på det? De to har kranglet endel denne helgen. Det må da snart ta slutt?

For meg har det vært kos å reise på ferie med barna helt fra de var bittesmå. Begge våre elsker å reise og har vært en fryd å ha med, enten det er biltur til Dyreparken eller fly til USA. Hele familien gleder seg, og mannen min og jeg snakker ofte om det gode feriehumøret barna våre har. Og det har bare blitt kjekkere og kjekkere. Minsten er jo 4 år allerede!

Jeg vil ikike gi noen løfter heller, men jeg har følt at det har vært en gravis prosess, men særlig det siste året, etter at minste har blitt skolegutt, så har jeg følt at vi har levd i en harmoniboble. Alle tre barna har en fase der de er veldig "på plass" i livene sine og trives godt på skole, i vennskap og med aktiviteter, og det hjelper veldig på ALT.

Niobe skrev:

For meg har det vært kos å reise på ferie med barna helt fra de var bittesmå. Begge våre elsker å reise og har vært en fryd å ha med, enten det er biltur til Dyreparken eller fly til USA. Hele familien gleder seg, og mannen min og jeg snakker ofte om det gode feriehumøret barna våre har. Og det har bare blitt kjekkere og kjekkere. Minsten er jo 4 år allerede!

Ja, vi har også alltid kost oss, altså, og våre er også på sitt beste på reise, nesten, men når alt det småbarnsstyret som jo er der, men man tar for gitt når de er små, blir borte, så er det bare harmonien tilbake og det er så FINT!

Ja, det merkes godt at minsten er 4, altså. Mye mindre tid og krefter går til denne "småbarnsoppfølgingen". Men jeg har aldri opplevd det som "styrete" å reise med småbarn. Våre er vel greiere på tur enn hjemme, egentlig.

Jeg var ganske ung da jeg fikk være hjemme alene en natt. Rundt 13. Da var venninnen min og jeg hjemme med småbrødrene våre. Var ellers endel hjemme alen i helger sånn fra 14/15-års alder, mener jeg. Elsket det og fant ikke på så mye tull, tror jeg. Hovedferiene var jeg dog alltid med på. Til jeg var rundt 20. Det var de feriene jeg hadde mulighet til. Var stort sett Danmark, Sverige og Tyskland. Elsket fornøyelsesparker og da jeg ble eldre var det shopping, restaurantbesøk osv som trakk. Billig snop på Danskebåten.

Vi var aldri i Syden, men uvanlig var det ikke blant mine venner. Jeg reiste ikke med fly før jeg var 14 og det var uvanlig. Jeg er født i 76. Vi dro på bilferier, ett år kjørte vi helt til Østerrike og Ungarn! Det føltes vilt og eksotisk.

Ungene mine har reist med fly fra ca 3 måneders alder og sånn ca 4- 6 ganger i året.

Jeg håper ungene vil være med så lenge som mulig. Om de får være alene hjemme endel kommer an på så mye.

rine skrev:

Sydenturer vanlig på 80-tallet? Verken jeg eller noen av venninnene mine fra barndommen dro til Syden i feriene, i alle fall. Jeg tror at min familie hadde sånn midtpåtreet-økonomi da jeg var barn.

Ei i klassen min dro på sydenferier da vi gikk på barneskolen, sånn på siste del av 80-tallet, de andre begynte nok senere.

Jeg, vel, en gang, Malta for straks 7 år siden, bryllupsreise. Jepp.

Vel, kanskje neste år?
Hvor lenge ungene vil være med har jeg ikke egentlig tenkt så mye på, de er små enda. Jeg sluttet vel selv ikke før jeg var... tror jeg var med siste gang når jeg var 19 jeg.

I fjor leste jeg ut 6 eller 7 bøker i løpet av to ukers ferie, det er rekord siden vi fikk barn. 😀 Vi er glade i å reise og har vært mye på tur med barna helt fra de var bittemså. Men avslappende var det jo ikke da de var 1-2-3 år, de har ikke likt å sove på dagtid, og begge var av den aktive sorten som måtte gjetes hele tiden.

Det har alltid vært koselig å være på ferie, men jeg tror at i år og neste år blir høydepunktene for ferie sammen. Ungene er store nok til å kunne bære ting selv, trenger ikke fotfølges på samme vis og små nok til at de synes det er hyggelig å være med familien.

Jeg mener det er bra og riktig å løsrive seg og faktisk ikke ha så lyst til å være med familien hele tiden når man er fjortis.

Jeg er oppvokst med at ferie er noe som skal prioriteres og at den helst skal gå et sted man er sikret sol og varme. Dette har jeg (muligens..) tatt med meg videre i livet. Foreldrene mine var langtfra rike, men ferie var prioritert. I begynnelsen var det telttur, så økte standarden med årene. Vi reiste ikke på så mange charterturer, men noen ble det. Hadde ikke inntrykk av at det var så vanlig på den tiden (født 1970) å dra til sørligere strøk. De fleste holdt seg nok til Sverige/Danmark.

Klarer ikke helt å huske hvor lenge jeg reiste sammen med foreldrene mine på tur. Da jeg var 16 var vi ihvertfall på en meget fuktig tur til Rhodos, tror ikke mine foreldre var helt fornøyd med den turen. Jeg hadde med en venninne og det var ikke så mye vi så til foreldrene og broren min.

I og med at vi bare har ett barn, er det lettere å tilpasse ferien for alle og dermed håper jeg at hun velger å bli med oss på ferie en del år til.